onsdag 22. desember 2010

Nyhetsbrev via e-post


Vi sender ut et månedlig nyhetsbrev via e-post, i tillegg til at vi jevnlig forsøker å oppdatere bloggen.

For noen uker siden havarerte pc'en som ble brukt til utsending av nyhetsbrevet, og dermed forsvant også hele adresselisten. Men vi lar oss ikke knekke så lett - vi er allerede godt i gang med å lage ny adresseliste.

Dersom du selv eller andre du kjenner har lyst til å få nyhetsbrevet tilsendt, så kan du/dere sende en e-post til Thomas Birkeli på adr.

tbi@online.no

søndag 19. desember 2010

Julefest 17.Desember

Glooooria...

- Du, tror du vi burde melde oss på Idol?!




Julefesten ble en suksess, hvor store og små fikk prøvd mikrofonene, gått rundt juletreet og selvsagt spist seg mette på ris og kylling. Regnvær gjorde lufta sval og god, og alle virket fornøyde med ettermiddagen da den var slutt. Vi sendte også en tanke til vår venn Andreas på Tryggheim i Norge, som fylte åtte år mens vi sang og feiret her på Sumatra. (A).

torsdag 16. desember 2010

Barnlig fryd


O jul med din glede, og barnlige fryd, skal vi synge i ettermiddag. NLMs julefest går av stabelen, og denne klassikeren hører med når vi går rundt plast-treet og svetter.

Vi merker at julestemningen stiger fra dag til dag, både på hjemmebane og ute der vi ferdes. Sjåføren vår har lenge sukket og bedt om godt og tjenlig vær i desember. Han tenker på alle de oppstasa damene (hans kone inkludert) som skal kjøre til utallige julearrangementer med penklær og stivt oppsatt hår. En kraftig regnskur kan ødelegge en god julefest. Hvis oppsatsen av løshår glir ned og kjolen blir sjuskete, da er det ikke kjekt, det skjønner også mannfolk. Mopeden som transportmiddel har sine ulemper i regntida.

Per knipset barna på bildet i går, da han var på hjemflyttings-fest for mamma Grace ute ved søppelfyllinga. Mamma Grace ble stygt brannskadd da hun tente på seg selv tidligere i høst, men er utrolig nok friskmeldt og hjemme igjen etter sykehusopphold og mye forbønn.

Barna på bildet får garantert ikke Lego til oppunder tusenlappen i julegave. Ikke får de sykkel eller dataspill heller. Men hvis de hører til i en kristen familie, får de ganske sikkert et nytt sett klær og masse søtsaker. Og barnlig fryd har de allerede.

fredag 10. desember 2010

Gjør alltid det som er rett

-Always do what is right, the outcome is never important.

Det sa han, inderen med oransje kastemerke i panna som dumpet ned i stua vår forrige uke. Merket i panna matchet den oransje skjorta perfekt, men jeg turte ikke spør om merket var valgt til skjorta, eller motsatt. Jeg kom plutselig på at jeg visste veldig lite om kastesystemet eller hinduisme i India. Mannen hadde stor mage, stor lommebok og et heftig temperament. Nå hadde han en kampsak på gang, og ville samle underskrifter.

Kampsaken hans er ikke så viktig her, men det han sa om å gjøre det rette, ble en alvorlig preken til meg. -Gjør alltid det rette, resultatet er ikke viktig.- Gjør jeg alltid det rette, uansett hva jeg frykter eller forestiller meg at resultatet blir?

Vi er vant til å tenke resultater når vi gjør en jobb, eller tar et valg. Det er voksent og lurt å tenke på konsekvenser av hva man gjør. Men jeg tror vi må aller først spør: Hva er det rette? Hva sier Gud jeg skal gjøre nå? Har Han en veiledning i Bibelen om hva som er rett i denne sitausjonen? Noen ganger kan vi forutse resultatene av våre valg, men andre ganger har Gud en egen plan og en egen visdom som ikke vi er i stand til å forutse, uansett hvor grundig vi analyserer situasjonen. Gjør alltid det rette. Guds ord sier hva som er det rette. Guds resultater er de beste.(A)

torsdag 2. desember 2010

Hus og kjellerleilighet ledig på øya

Der oppe! Huset på toppen med en grønn garasje til høyre,
det er huset vårt!


Utsikt fra stue/kjøkken/loftstue

Våre punktlige og pålitelige leieboere har sagt opp, begge boenhetene faktisk. Dermed har vi plutselig et hus med fire soverom, garasje, båtplass og havutsikt til leie. Dessuten en romslig kjellerleilighet med to soverom og egen uteplass.

Det er til tider spennende å bo i Asia, ekstra spennende når ting som dette må ordnes på hjemmebane i Norge samtidig. Spre gjerne ryktet om ledig hus!

onsdag 10. november 2010

Et håndtrykk til besvær

Presidenten fikk en god mottakelse i Indonesia. (Foto: Jakarta Post)

Da President Barack Obama nylig ble ønsket velkommen i Indonesia, var landets informasjonsminister med i mottakelseskomiteen. Filmer som er lagt ut på YouTube viser en smilende minister som først håndhilser på presidenten, for deretter å rekke frem begge hendene og gripe tak i hånden til Michelle Obama.

Det varme håndtrykket er neppe veldig oppsiktsvekkende for deg som leser dette blogginnlegget. Ifølge Jakarta Post drøftes det nå i brede kretser hva som egentlig skjedde. Ministeren er en mann som tar sin religion alvorlig, og han har tidligere uttalt at han konsekvent avstår fra enhver fysisk kontakt med kvinner han ikke er i familie med. Når ministeren nå konfronteres med sine tidligere uttalelser, så hevder han at Førstedamen "tvang" ham til å håndhilse.

En kvinnelig journalist, som hevder den samme ministeren ved en tidligere anledning nektet å håndhilse på henne, humrer tilfreds og sier hun ser frem til neste møte med ministeren. (Per)

mandag 8. november 2010

Ikke akkurat H&M


Barna hadde skolefri en uke, og vi dro til Sharia-land ved kysten. Provinsen hvor de som tilhører landets største religion, er pålagt å følge den religiøse lovgivningen i tillegg til den nasjonale.

Plakaten som møter oss på brygga der vi går i land, står i sterk kontrast til H&M`s julereklame for undertøy, som akkurat nå kanskje henger i et buss-skur nær deg? Teksten på plakaten oppfordrer til å kle seg i pakt med Sharia-loven. Vi som er turister, viser respekt ved å dekke skuldrer og knær - og naturligvis alt som er i mellom nevnte kroppsdeler. (A)

fredag 29. oktober 2010

Tomt bur

Orangutang-ungen ble i ettermiddag hentet av myndighetene og kan nå øve seg opp til et normalt jungel-liv igjen etter "byturen". For de som har sett filmen Free Willy, kan vi melde om at mannen som holdt apekatten i bur, ironisk nok hadde kalt ham nettopp... Willy. Willy er nå fri!

Organisasjonen som tok ansvar for å ringe myndighetene og tipse avisene, var bortom oss i dag og lovet Elisabeth en liten premie for å ha oppdaget Willy. En god start på helga!

onsdag 27. oktober 2010

Orangutang-tyver i nabolaget

Orangutangene er utrydningstruet, og de flotte apekattene finnes nå bare to steder i verden i vill tilstand. Den ene plassen er på Sumatra, ikke langt fra der vi bor. Den andre plassen er på Kalimantan. For to dager siden oppdaget barna våre en orangutang-unge i et bur bare et par kvartaler fra huset vårt.

En venn tipset en organisasjon som arbeider for å beskytte orangutanger, og fire timer senere var både de og representanter fra myndighetene til stede der apekatten sitter innesperret. Desverre nektet politiet å komme, og utsendingene fra viltnemnda ville ikke foreta seg noe uten politiet til stede. Mannen som har anskaffet seg orangutangen ulovlig, var tilfeldigvis i Jakarta, og der kan han bli en stund, i alle fall til saken roer seg her. (Les: Til alle som kan straffeforfølge ham er betalt under bordet for å glemme denne lille hendelsen).

Saken ble førstesideoppslag i en av lokalavisene i dag, og vi håper det vil bli mulig å få "løslatt" orangutangen og få den anbragt i mer passende omgivelser. Men korrupsjon florerer i Indonesia, og ingen skal så langt ha blitt bragt til retten for å dømmes i en sak som dette. Det er store penger å hente i handel med truede dyrearter, store nok penger til at man kan bestikke seg ut av uheldige situasjoner.

Avisartikkelen er forøvrig et godt eksempel på at det er ulik praksis fra land til land med hensyn til personvern og hva som ellers kan settes på trykk. Journalisten oppgir navn og alder på personen som holder apekatten innesperret. I tillegg oppgis nøyaktig adresse med gatenavn og husnummer. Og som om ikke det var nok, så kan vi lese om hvilken biltype mannen eier samt hvilket registreringsnummer bilen har.

Da myndighetene kom til huset, var det kun en av døtrene som var hjemme. Hun røpet en hel del detaljer, før moren kom kjørende i sin egen bil og satte en effektiv stopper for intervjuet. Hennes biltype og registreringsnummer ble også oppgitt til punkt og prikke, og den innledende kommentaren angående hennes ankomst lyder omtrent som følger:
Den tykke damen var sint, og hun skjelte ut både representantene for myndighetene og de fremmøtte journalistene. Hun kalte dem en gjeng med kjeltringer, og gav klar beskjed om at de ikke fikk anledning til å ta med seg orangutangen. I alle fall ikke før mannen hennes kommer tilbake fra Jakarta om fem dager.

Så får vi se da, hvordan det hele ender.

søndag 17. oktober 2010

Nå også på Sumatra

OK: Dette innlegget kan betraktes som ren tekstreklame for Dressmann, men det får gå for denne gangen.

Vi syns vi bor langt borte fra lille Norge. Spesielt når folk spør hvor vi er fra og ingen klokker ringer hvis vi svarer Norge, men må forklare at det ligger i Europa. Ofte hjelper det, irriterende nok, å si at vi er nabo til Danmark. Danskene er bedre på merkevarebygging ute i den store verden. Men Norge kommer etter! Hør bare:

Dressmann har hovedkontor i Oslo (såvidt jeg kan skjønne, etter et google-søk) og 400 butikker i de nordiske landene samt Latvia og Tyskland. Men i går var vi i en fotobutikk i nabolaget, og jeg fikk en plastpose til ramma jeg hadde kjøpt. En svart pose med gule bokstaver. Jeg fikk samme følelse som når jeg ser fin, rød laks fra Norge i kjøledisken, eller hører Rolf Løvlands melodi You raise me up, over høytaleranlegget i kjøpesentrene. En hjemslig, god og stolt følelse. Gjenkjennelse. Posen jeg fikk i fotobutikken var en Dressmann-pose.

Butikken så ikke ut til å forberede noen utvidelse til kleskolleksjoner. Jeg så ikke så mye som et slips til salgs mellom album og fotorammer. Men det er en begynnelse. Norsk næringsliv i utlandet. De vil sikkert plante reklameprodukter i diverse butikker, og når Dressmann en dag åpner sitt første utsalg på Sumatra, ja da er logoen kjent og innarbeidet allerede. Genialt. De må selvsagt satse på et videre kundegrunnlag enn det nordiske, siden vi per i dag har kun fire norske menn bosatt på Sumatra, muligens noen flere tyskere. Vi vet i alle fall om én tysker som driver restaurant rett i nærheten av den aktuelle fotobutikken.

En annen forklaring kan selvsagt være at vi lever i en bitteliten verden. Plastposer produsert i Kina for eksempel, kan selges billig til Indonesia hvis det skulle bli et parti med feilvarer. Dressmann kan sikkert ikke bruke posene hvis logoen er feil plassert eller bokstavene en millimeter for tykke. Men her hos oss bruker vi alt. På godt og vondt.

Men skulle det ha skjedd en ombytting, og du en dag går inn på Dressmann og går ut igjen med en pose merket Mari Foto, da vet du hvorfor. (A)

fredag 8. oktober 2010

Regntid 3

Jeg er tilbake i Medan etter en tre dagers tur til Aceh. Og om det regner mye i Medan for tiden, så regner det ikke mindre ute langs vestkysten av Sumatra. Nedenfor kan du se noen eksempler på hvordan store nedbørmengder skaper problemer for lokalbefolkningen. (Per)

Tusenvis av hus i området står delvis under vann.

Dette er hovedveien fra Banda Aceh og sørover
langs kysten av Vest-Sumatra.

onsdag 22. september 2010

Regntid 2


Som nevnt tidligere, er det regntid nå. Jeg sa også noe om at de lokale nødig går ut i vått vær, mens vi norske gjerne tar en luftetur, helt uten hverken Bergans eller Helly Hansen. Ungene løper gjerne ut i underbuksa og får en skikkelig dusj.

I morges skulle jeg på posten. Jeg stilte opp kvart over åtte, men porten var lukket og låst. Det fine nye skiltet de har satt opp forsikrer om at åpningstida er 8-16, men i morges regnet det jevnt og trutt, så jeg var ikke veldig overrasket over bomturen. Da jeg kom tilbake klokka ni, spurte jeg uskyldig når de åpnet om morran? Jenta bak disken svarte bestemt klokka åtte, men da jeg så spørrende på henne, ble hun litt flau og la til; ja, i morges ble det jo litt sent. Det regnet...

Det står litt om regn og kvinner i Bibelen. Regntida og dråpene som pipler inn på badet, soverommet og kjøkkenet og ødelegger veggene, er et fint apropos til min egen oppførsel. Stadig takdrypp på en regnværsdag og en trettekjær kvinne ligner hverandre. (Ord. 26,15) Jeg har mange måneders regntid enda til å minne meg på dette. Er det rart vi elsker regntida?! (A)

Ett trinn hit og ett trinn dit

Det var stor stemning da lederne for Indonesias Protestantiske Kirke (GKPI) ønsket velkommen til kirkens 18. synodemøte. Omlag tusen delegater fra ulike deler av landet skal være sammen de neste fire dagene for å stake ut kursen for kirken frem til 2015.

Temaet for synodemøtet, "Gud er god mot alle mennesker", er hentet fra Salmenes bok. Jeg kom med en hilsen på vegne av NLM. Nedenfor kan du se litt av åpningsseremonien "live". (Per)

søndag 19. september 2010

It´s raining again


Fra september og ut året er det regntid på Sumatra. Vi elsker det.

Indoneserne koker varm suppe og holder seg, om mulig, inne i regnet. Vi kan omsider begynne å gå ut.

Elisabeth og venninna tok seg en svømmetur i regnet i går. (A)

onsdag 15. september 2010

Hjelp til skolegang

I helgen var det innvielse av et bibliotek/lesesal/klasserom i en fattig landsby en drøy times kjøring fra Medan. Dette prosjektet er en ”avlegger” av arbeidet ved søppelplassen. Mange av barna i området har frem til nå vært forhindret fra å gå på skolen pga dårlig økonomi, men vi håper naturligvis at det på sikt vil bli en løsning på dette. Et første lite skritt på veien er etableringen av et lite ”opplæringssenter”.

Dette er det nye opplæringssenteret i landsbyen.

Det bor 200 familier i landsbyen, til sammen omlag 800 mennesker, og det kunne ikke mangle mye på at alle familiene var representert da landsbysjefen åpnet seremonien. Det ble holdt flere fine taler, og våre nasjonale medarbeidere i Lentera Kasih var på plass med en dukketeater-forestilling.

Dukketeater-forestillingen vakte stor begeistring.


Midtveis i seremonien dro en liten delegasjon bort til den nye skolestua. Jeg ble bedt om å klippe snoren og foreta den formelle åpningen. De norske utsendingene ble siden hedret med en ”ulos”, et tøystykke som blir lagt over skuldrene og som er en æresbevisning i denne kulturen. I tillegg fikk de norske familiene overrakt hver sin klase med bananer. (Per)

lørdag 11. september 2010

Værsågo´spis!

Fastemåneden er slutt. Alle kan spise om dagen som vanlig igjen og sove om natten. På arbeid kan man dessuten...arbeide igjen. Dette gjelder både fattige og rike.

Jeg fikk være med på fest ute i LOS-huset "vårt" ved søppelfyllinga denne uka. Enda var det faste. Det var kjempestemning da vi begynte å spise etter at sola var gått ned. En liten pakke nudler og noen chips, formkaker og gul saft sto på menyen.

Etter et par år med julefest for de kristne barna i prosjektområdene, ville resten av gjengen også ha fest under sin store høytid. Jeg tror alle som satt på golvet i det lille nymalte rommet uten møbler, men med plakater om håndvask og høflig oppførsel på veggen, syns vi hadde det fint. Det var et fint hus, det var fin stemning og god mat.

Glimt fra festen i LOS-huset

I dag var Per og jeg på en annen fest, og ble minnet om kontrastene som fins innad i dette landet, i denne byen hvor vi bor. I dag besøkte vi noen som feirer at fasten er over, og da er det slekt og venner som treffes tre dager til ende. Omtrent som romjula i Norge, - en eneste lang kjede av besøk med høy kalorifaktor og pent antrekk.

Vertskapet i dag hadde stort hus. Stort nok til å traktere rundt 200 gjester før helga er over. Ikke alle på en gang riktig nok, men folksomt var det likevel. Vi trippet forsiktig inn på tykke gulvtepper, satt i pene sofaer, omgitt av svære malerier og lamper på alle kanter. Maten var satt frem på en buffet ute ved svømmebassenget i bakhagen. Det var et fint hus, fin stemning og god mat. En times tid virket det fjernt at noen skritt ut av huset på forsida, gikk tiggerne i lyskrysset.

Det kan se ut som om jeg har vært på to veldig forskjellige sammenkomster denne uka. Jeg opplever det ikke slik. Begge steder jeg var, prøver mennesker å nå frem til Gud på egen hånd. Høytiden vi er i ferd med å legge bak oss, er en del av dette forsøket. Vi er priviligerte som kan be for mennesker vi ser og kjenner, de er ikke bare skjebner fra en artikkel eller en film. For oss er de virkelige, - for Gud er de virkelige. (Anethe)

onsdag 8. september 2010

Trygg trafikk?

Det går mot slutten av fastemåneden Ramadan, og tradisjonen tro reiser millioner av indonesere tilbake til hjemstedene sine for å markere dette sammen med familie og venner. Dette medfører svært kaotiske tilstander på veiene. Politiet rapporterer at det i løpet av de siste seks dagene har vært 643 alvorlige trafikkulykker i landet, med 128 dødsofre.

Trafikken i Indonesia ved utgangen av Ramadan får selv
den norske fellesferie-trafikken til å blekne. (foto: Jakarta Post)

tirsdag 7. september 2010

Hvem styrer huset?

Et løft med lift: Huset vårt i Norge måtte males i sommer.

I ettermiddag skal vi i hus-innvielse. Ei vi kjenner har flyttet inn i ny leilighet, og som skikk og bruk er samles venner og bekjente for å innvie huset. Ikke med potteplanter og konfekt i innflyttingsgaver, men med forbønn om at Jesus må bo bo i huset, beskytte de som holder til der, og velsigne alle som går over dørstokken.

Det er en fin skikk. Det er jo lett å skjønne at hus i disse strøk kan trenge litt forbønn. Bygningsmessig er fukt og lekkasjer regelen, termittene kommer før eller siden, jordskjelv kan oppstå når som helst, og jerngitterene foran alle vinduer i hus av brukbar standard, minner om tyvene som kan luske rundt akkurat huset ditt. Den åndelige virkeligheten er også mer konkret og synlig til stede enn hva vestens innbyggere er vant til.

Hvordan er det så i Norge? Presten blir av og til innkalt i Nord-Norge for å rense cafeer og andre lokaler hvor folk opplever uhygge og spøkeri. Det er visst prestemangel i Norge, men heldigvis trenger vi ingen prest for å kunne be til Jesus.

Kanskje den nye studenthybelen i høst kunne ha godt av en forbønns-samling der Jesus blir invitert til å råde over tidsbruk, aktiviteter og samtaler utover høsten? Og i det nye rekkehuset med spisestue i oljet eik, miljøvennlig vannbåren varme og trådløst internett med superspeed: Kanskje familien vil oppleve en egen varme og god kontakt seg i mellom i høst, hvis de bevisst bestemte seg for å invitere Jesus til å være med i hvert rom.

I noen rom skal vi spise mat,- Jesus er den som velsigner alle fellesskap, den som gir helse og den som delte ut brød til de som ikke hadde. I noen rom vil vi slappe av og se film,-Jesus ser samme filmen. I noen rom stresser vi rundt og leter etter nøkler og papirer og luer og filer, -Jesus er der, verdens beste tidsplanlegger. I et rom dusjer vi, og er kanskje ikke fornøyd med det som synes i speilet. - Jesus er der, han som har skapt oss i sitt bilde, og har noe å si om sunnne, sanne selvbilder.

Bibelen har konkrete vers som passer inn i hvert eneste rom i ditt og mitt hus. Jeg har et prosjekt i høst: Jeg vil være på utkikk etter konkrete vers til konkrete rom og situasjoner i mitt eget hus. Er du med? (A)

tirsdag 31. august 2010

Vurderer hjelp til vulkanofre

Det er til nå omlag 30 000 mennesker som er blitt evakuert bort fra områdene ved Sinabung. Indonesiske myndigheter oppgir at mer enn 2 400 av de evakuerte sliter med ulike helseplager som en direkte eller indirekte følge av vulkanutbruddet. Vi drøfter nå med en av våre samarbeidspartnere, Food for the Hungry, hva vi kan gjøre for å hjelpe noen av dem som er rammet av naturkatastrofen.

Det er foreløpig ikke aktuelt med noen egen innsamlingsaksjon, men vi vil se om det er noe som kan gjøres med de midlene vi allerede har til disposisjon. (Per)

Til nå har omlag 30 000 mennesker flyktet bort fra vulkanen.

Mange husdyr er overlatt til seg selv, som denne oksen
vi møtte i en landsby ved foten av vulkanen.

søndag 29. august 2010

Trangbodd eller?


Jeg føler meg av og til som den norske lille krabba på bildet. Trangbodd. Som familiens selvoppnevnte ordensvern, syns jeg rett som det er at vi har for lite hus. Og definitivt for lite skap-plass. Et betimelig spørsmål er selvfølgelig om vi egentlig har for mange ting, ikke for lite skap. Men alle mine familie-medlemmer vil kunne fortelle at jeg er god til å kvitte meg med ting. For god, sier de noen ganger.

Etter ferien i år, som var lang, var det imidlertid deilig å komme hjem og kunne flytte helt ut av koffertene og inn i våre egne (for små) skap. Alle mine venner har stor forståelse for meg. Det er pyton å bo i koffert.

Så står de der etter utpakking da, de tomme koffertene vi kjøpte for en slikk og ingenting på NLM gjenbruk i Norge. De har dårlig lås, er slitne i lakken og litt subbete inni. Som vanlig spør jeg hushjelpa før jeg setter dem ut på fortauet, der enten søppelmannen eller en av de mange som ofte kommer ham i forkjøpet, henter skrotet vårt: Bryr du deg om å ha disse, eller? Jeg syns alltid det er litt kinkig å spør om noen vil ha skrotet mitt, det som er for stygt, utslitt og ødelagt til at jeg vil ha det selv.

Som vanlig svarer hushjelpa å ja, jeg vil gjerne ha dem, du må ikke sette dem ut! Hun fortsetter; de blir fine å ha til barnetøyet, for jeg har jo ikke skap i huset mitt. Jeg vil gjerne ha dem alle tre. Hushjelpa mi er kjempefornøyd, for nå kan hun begynne å bo i koffert.

Det er forstyrrende for min egen egoisme å bo i spenningsfeltet mellom veldig rike og veldige fattige, slik vi gjør her i Indonesia. Jeg har min norske bo-standard med meg i rygg-graden, og den er mange hakk mer behagelig enn den jeg lever med her. Samtidig ser jeg med egne øyne en fattigdom som gjør at norske politikeres snakk om "fattigdom i Norge" aldri vil kunne engasjere meg veldig.

Gudsfrykt med nøysomhet har alltid vært en god leveregel syns jeg. Men når jeg som velfødd nordmann skal bo i et u-land, blir denne leveregelen mindre klar og enkel enn den var hjemme. -Hva er egentlig nøysomhet for meg, nå, her jeg er? I familien vår er dette noe vi drøfter stadig, og vi har enda ikke helt funnet fasiten. Men jeg kjøper ikke flere skap enda. (A).

Troll i ord

Sist helg var vi på tur til Berastagi, og klatret som vi så ofte gjør opp på den ene av de to vulkanene som ligger i området - Sibayak. På veien opp snakket vi om at en aktiv vulkan kan bryte ut når som helst, men at det er mer enn hundre år siden sist Sibayak hadde utbrudd.

Fra hotellet i Berastagi hadde vi panoramautsikt til den andre vulkanen, Sinabung. - Her hadde vært et fint sted å stå å bivåne det hele dersom Sinabung hadde fått et utbrudd, sa jeg. Og nå har vulkanen altså våknet til live, etter å ha holdt seg i ro i mer enn 400 år. Tidligere i dag besøkte jeg området, og fikk selv ta vulkanen i øyesyn på nært hold.

Utbruddet på Sinabung minner oss nok en gang om hvor vi bor. Indonesia har mer enn 100 aktive vulkaner, og landet rammes ofte av jordskjelv. Men vissheten om at han som er Herre over både himmel og jord våker over oss, gjør at vi kan føle oss trygge også her. (Per)

Sinabung 20. august

Sinabung 30. august

torsdag 26. august 2010

Annerledes

Vi er tilbake i Indonesia etter en lang og god sommerferie i Norge, og igjen blir vi minnet om at livet i Asia er svært ulikt livet til de fleste europeere. Det er ikke bare temperaturen som skiller øst fra vest.

Bybildet er annerledes

Fortauet ser annerledes ut

Gatekjøkkenet er ikke helt som vi er vant med

Kjøretøyene er annerledes

Ikke minst måten de brukes på er annerledes...

Men at det har sin sjarm å bo i et "annerledesland", ja det kan vi alle skrive under på. Livet er godt, om det er aldri så uvant.

torsdag 22. juli 2010

Ferie i fedrelandet

Vi er for tiden på sommerferie i Norge, og nyter det friske og tørre klimaet. Det er herlig å kunne være ute selv midt på dagen uten å bli søkkvåt av svette, og vi gleder oss over gjensynet med familie og venner. Nedenfor gir vi noen glimt fra feriealbumet:
Sommeridyll ved Justøy utenfor Lillesand

Barna koser seg med å fange krabber.

Vi besøkte husene under Helleren i Jøssingfjord.

Grilltur ved Hauge i Dalane.

Kanonmuseet på Møvig utenfor Kristiansand - med utsikt over Flekkerøy.

Kuer på beite på Lista, med utsikt mot Hidra.

Båttur i Kviteseid, Telemark.