tirsdag 29. mai 2012

Klar til avgang

Kameraet vårt gikk i stykker for noen uker siden. Kamerat og kamera er to synonymer for mannen, og det har vært rart å se ham gå her uten fotografiapparatet i hånden, som de gamle ville sagt.

Kamera-kræsjet føyde seg inn i en rekke med avslutnings-pregede hendelser den siste tida. Vi har sendt storbagasjen til Norge. Nå seiler møbler og bamser sin egen sjø, til vi plukker det opp på havna i Kristiansand om noen uker.

Sykler og lekeapparater er solgt. Termittene som nylig begynte å tyte ut av dusj-krana på gjestebadet, har vi knapt snakket om. Termitter man skal reise fra, er termitter uten betydning. Forleden spiste vi opp den hermetiske frukten som har stått i skapet noen år i påvente av jordskjelv eller politisk uro: Ha alltid et lite matlager i hus, står det i personal-håndboka.

Nå står det noen mindre fester og gripende  taler for tur, før vi rett og slett reiser vår vei. Indonesia går inn i minneboka. Et langt og viktig kapittel i familiens liv er over, for denne gang i alle fall. At noe tar slutt, betyr at noe annet kan begynne. Vi gleder oss og ser frem til nye etapper på livets vei.

Denne bloggen er herved avsluttet, og vi takker alle som har fulgt oss. Nå venter norske fjell og daler, men derfra kommer det nok ingen blogg i vårt navn  med det første. Vi håper at  du som leser dette, finner andre steder å hente glimt fra Indonesia. Det er et spennende land, et av verdens store veikryss, hvor ideer og verdier møtes og brytes. Vi er takknemlige for tiden vi har hatt her. (A).

fredag 18. mai 2012

Rapunzel, Rapunzel


Filmen To på rømmen (Tangled på Engelsk) kom på kino også her i Medan da den ble lansert for en tid siden, og vi gikk og så den. Det var en interessant barnefilm, som sa veldig mye om voksenlivet.

Først litt om handlingen:
  • Rapunzel har vokst opp som fange i tårnet hos mor Gothel.
  • Gothel er en heks som kidnappet Rapunzel da hun var en baby, for å få tak i det magiske håret hennes.
  • Håret til Rapunzel gir Gothel evig ungdom og skjønnhet, og det kurerer sår og skader. Det er et livets tre i form av gyldne lokker.
  • Rapunzel lengter ut til friheten, og filmen handler om hennes løsrivelse og flukt fra mor Gothel. Unødvendig å si kanskje, men vi får en happy ending.

Da jeg så filmen, slo det meg at produsenten må ha kjent mor Gothel i det virkelige liv. Hun går nemlig rundt om kring i alle land og alle sammenhenger, skjult i et hylster av skjønnhet, sjarm og snedig snakk.

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at jeg heretter ikke snakker om hekser, at jeg ikke tror det finnes magisk hår som gir evig ungdom og at jeg ikke tror verden er full av kjellere og tårn hvor barn sitter fanget i årevis. Men en og annen ubeskrivelig kjeller har jo blitt avdekket, det vet vi.

Mor Gothel illustrerer en type personlighet som finnes i virkeligheten og lever og blomstrer ved å suge energi, følelser, penger, talenter, selvbilde og oppmerksomhet ut av sine medmennesker. Den gjør enorm skade i alle sammenhenger der hun (eller han) dukker opp. Kanskje sitter du på fanget til mor Gothel i denne stund, uten å ane det. Du vet bare at du er omgitt av endeløse konflikter og problemer, misforståelser og motsetninger der du lever og virker. I din familie, i din menighet eller på jobben.

Det viktigste å vite om mor Gothel, er at hun er helt uten samvittighet og helt uten følelser for andre. Hun kan imitere følelser, noen ganger bedre enn de som føler på ordentlig til og med, men det er bare rollespill og manipulasjon. La oss se på alt mor Gothel «føler» i sammen med Rapunzel.

  • Hun «føler» at Rapunzel er svært utakknemlig som har egne lyster, som å komme ut av tårnet. Hun skaper en enorm skyldfølelse hos Rapunzel for at hun kan være så «utakknemlig og egoistisk» overfor sin snille mor som har ofret alt for henne i alle år. Egentlig er det Gothel som er utakknemlig og egoistisk, men hun manipulerer Rapunzel til å tro at det er hun som har disse egenskapene.
  • Hun «elsker»Rapunzel. Egentlig elsker hun bare det hun kan ta fra Rapunzel (håret) for å skape sin egen personlighet og sitt image. Gothel vil være evig ung og vakker, og hun bruker Rapunzel som en råvare-ressurs for å opprettholde sin person slik hun vil ha den.
  • Hun er «skuffet» over at Rapunzel kan «svikte» henne. Egentlig er hun rasende.
  • Hun «tilgir» Rapunzel og lokker henne til å komme tilbake til tårnets lune trygghet med henne. Rapunzel har egentlig ikke gjort noe som helst galt, men hun føler at hun har det, siden Gothel altså «tilgir» henne.
Rapunzel selv er mer fanget av Gothels manipulasjon enn av tårnet som hun fysisk er sperret inne i. Jeg liker den engelske tittelen (Tangled), for Rapunzel er sannelig viklet inn i en floke, ikke bare av hår, men av følelser.

Noe annet som er viktig å merke seg ved mor Gothel, er at hun slett ikke forandrer seg det aller minste. Hun forandrer taktikk flere ganger undervegs, men selve personligheten forandrer seg ikke en millimeter.

Rapunzels venn og hjelper er til å begynne med en egoistisk røver og tyv, som kun tenker på seg selv. Men fordi han er en normal person, forandrer han seg i løpet av begivenhetenes gang i filmen. Vi liker å tro at vi kan forandre oss til det bedre. Vi ønsker å tro at andre kan forandre seg til det bedre. I de aller fleste tilfeller stemmer begge deler. Men mor Gothel forandrer seg aldri det minste. Hun blir bare irrelevant for Rapunzel og hennes venn, som har brutt seg fri fra hennes makt.

Veldig mye mer er å si om mor Gothel. Alle som ikke legger opp til et liv som eneboere, har stor sjanse for å møte henne på et eller annet tidspunkt i livet. Hvis hun har noe å suge ut av deg, blir du smisket inn som bestevenn. Da kan det være vanskelig å tro at noen andre er plaget og mobbet av samme person. Mor Gothel tar ikke fem øre for å lyve, eller tilpasse sanneheten til sin fordel. Hun kan godt stå med Bibelen i hånda og lyve så det renner av henne.

Det kan også være vanskelig å tro at mor Gothel er den egentlige årsak til alle konfliktene og alt bråket du vagt senser er i gjære rundt deg. Mor Gothel er jo så fornuftig og «ydmyk» når du snakker med henne. Det kan umulig være hennes feil, en sak har jo alltid to sider og ingenting er sort-hvitt, dessuten må man jo tro det man ser og hører med egne øyne og ører.

What you see is not always what you see.

Dersom du ønsker å vite mer om mor Gothel, kan jeg anbefale boka til Edin Løvås; Maktmenneske i menigheten. Dersom du ønsker et enda mer grundig teorikurs, anbefales også boka Snakes in Suits av Robert D. Hare. For den som liker litteratur og en god historie, kan One Flew Over the Cuckoo´s Nest av Ken Kesey anbefales. Der har mor Gothel fått seg jobb som psykiatrisk sykepleier. (A).

søndag 13. mai 2012

Antydningens kunst

En av de mest berømte menn plassert i klem mellom barken og veden, er sitert på følgende spørsmål: Hva er sannhet? Mannen het Pilatus og han var i ferd med å la Sannheten i egen person korsfestes. Det var ikke greit å være Pilatus.

Et annet ord for sannhet er realitet, altså det som er virkelig og faktisk eksisterer eller har skjedd. Har du tenkt på hvem som får lov til å definere realitetene for deg?

Hører du hva jeg antyder hvis jeg forklarer noe for deg slik: En del er realitet, annet er (bare) opplevd (i noens hode eller følelsesliv). 

Det jeg sier er at noe er helt sant og noe er bare oppspinn. Jeg antyder også at jeg vet hva som er sant, og dermed fratar jeg alle med en annen forståelse av saken, troverdighet. Hvis jeg vet hva som er sant, må jo du forstå at andre oppfatninger er bare subjektive følelser og misforståelser, muligens mangel på intelligens, utdannelse, oversikt eller klarsyn. Kanskje til og med påvirkning av onde makter, hvem vet? I Indonesia er onde makter en del av folks opplevde dagligliv. Her kan jeg derfor utøve ganske stor makt hvis jeg antyder at noen jeg ikke liker er besatt eller påvirket av onde makter. Hvem vet? Hva er sannhet?

Noen ganger vet jeg hva som er sant. Andre ganger bommer jeg så det suser. Hvordan skal du vite når jeg bommer?

Kanskje får du ikke alltid vite hva som er sannhet. Men du kan alltid søke han som er sannheten, Jesus, om råd og veiledning. Du kan be Jesus vise deg sannheten om deg selv, om meg og om alt du ellers behøver å vite i denne verden. Hvis du er åpen og ydmyk for Gud, kan han som har all makt i himmel og på jord, vise deg det du behøver å vite om sannheten akkurat i dag, en dag om gangen. 

Hvis du derimot sier til Gud: Du, jeg vet jo hvordan dette er, nå må du Gud hjelpe meg til å få min løsning igjennom her... Vel, jeg sa akkurat at Gud er allmektig. Han kan nok få hjulpet deg på måter du ikke kunne forestille deg, men det tar kanskje litt lenger tid med en slik holdning. Han må nemlig knuse deg først, for det er den ydmyke han gir nåde, ikke den bedrevitende, ikke den som  har tenkt å ordne opp på egen hånd med Gud i porteføljen, eller som sier jeg har da fikset verre situasjoner enn denne, gi meg bare litt tid så skal jeg nok ordne opp.

Men de saktmodige skal arve landet, og glede seg ved mye fred.
(Salme 37,11). A.

mandag 7. mai 2012

Du skal ikke tro alt jeg sier

Du skal ikke tro alt jeg sier.
Du skal ikke tro alt jeg skriver til deg, før du har sjekket det opp mot andre kilder. Selv om jeg har norsk pass, god utdannelse, selvsikker holdning og et fast blikk når jeg tar deg i hånden, så skal du ikke ukritisk sluke det jeg sier.

Jeg forteller deg bare min versjon. Kanskje har jeg til og med fått min versjon av noen andre som jeg stolte blindt på, men som ikke var verdig min tillit.

Jeg har bodd i Indonesia i over fire år nå. Jeg har dannet meg noen oppfatninger av hvordan "indonesere flest" er. Jeg føler meg skråsikker på at mine observasjoner er helt korrekte. Kanskje blir jeg litt hissig hvis du ikke for eksempel tror meg på at indonesere flest tar livet med stor ro, ja de er bent frem bedagelig anlagt. Jeg har sett det selv, jeg har jo bodd her i over fire år. Og jeg har brevkurs i psykologi og dessuten journalistikk fra Mediehøgskolen. Jeg har drevet en del med analyse av mennesker, så jeg kan det.

Så treffer du en indoneser på 35, som har bodd i Indonesia i 35 år. Han kjenner personlig adskillig flere indonesere enn det jeg gjør. Han vil kanskje gi deg en mer nyansert fremstilling av hvor bedagelige indonesere er. Tror du mer på ham, eller mer på meg? Hvis du tror mest på meg, er det fordi jeg er norsk, du er norsk, og vi norske vet jo at vi kan stole på hverandre? Vi er jo voksne og oppegående mennesker.

Du skal ikke tro alt jeg sier. Du skal sjekke andre kilder. Og du skal høre veldig nøye etter tonen og klangen i det jeg sier. Snakker jeg med respekt og forståelse om min neste? Hører du klangen av kjærlighet eller arroganse når jeg beskriver en indonesisk bror eller søster? Tar jeg troverdigheten fra min venns versjon av virkeligheten, ved å himle med øynene og si: Du vet indonesere, og han er jo så nærtagende. Eller lite logisk anlagt. Eller så ustadig. Du vet, indonesere...

I 1. Korinterbrev 13 står det om kjærligheten. Det står at samme hva vi gjør, så er det ingenting verdt hvis ikke vi har kjærlighet. Og da snakker vi om Guds kjærlighet, ikke min forfengelige egenkjærlighet eller svingende medlidenhet med de fattige.

Human-Etisk Forbund eller Hedningesamfunnet kan bli like profesjonelle som oss på landsbyutvikling, hvis de bare gidder eller bestemmer seg for å ta opp konkurransen. De kan bli enda mer strømlinjeformet på innsamling, informasjon, organisasjonsstruktur og planlegging til Dovre faller.

Men de kan aldri slå oss på kjærligheten. Den kjærligheten som vi absolutt ikke produserer selv, men må be om å bli gitt hver dag. Den overnaturlige kjærligheten fra Jesus. Den som reiser mennesker opp til verdighet og bøyer den hovmodige ned til ydmykhet når den slipper til.

Du skal ikke tro alt jeg sier. Du skal høre nøye etter hvordan jeg sier det. Hvis du hører snev av arroganse eller skråsikkerhet (sjansen er stor for at du vil gjøre nettopp det), så lukk ørene. Lukk ørene og be en bønn om at Jesus må slippe til i min tanke og mitt hjerte. (A).


søndag 6. mai 2012

Festen

Matboksene leveres.
Murni og July sjekker at alle 300 matboksene er fint stablet opp.
Gjestene kom litt etter litt, i puljer hele ettermiddagen og kvelden.
Musikk er uhyre viktig for en god fest, og her kan alle bidra med sitt.
Denne mannen er et funn, med hjertet på rett sted og alltid mange jern i ilden.
"Anak Medan"/" Medans barn" ble sunget med fynd og klem.
Velkommen, velkommen.
Disse damene, og flere med,  vil bli en del av Målfrids dagligliv de neste tre årene.

 
Vi kan nå melde om at Målfrids hus er behørig innviet. Lydanlegget virket som en drøm, strøm var det nok av og regnet uteble. Kjøkkenet bugnet av mat og stemningen var upåklagelig. Den nyinnflyttedes hushjelp fløy som en strikk med serveringer til store og små, kommanderte Edith rundt til forefallende ærender og dro frem stadig nye søppelsekker fra skapet. Det var en typisk engangs-tallerken-fest.

Det beste og viktigste med festen, var nok at nå vet alle i nabolaget hvem Målfrid er. Alle har fått sjansen til å se huset, alle har har vært velkomne til å spise og drikke og hygge seg i gårdsrommet hennes, ingen kan si at de er mer venn med henne enn andre, eller har noe mystisk å tiske og hviske om. Etter gårdsdagen har antagelig den store sensasjonen Målfrid blitt til den hvite naboen vi kjenner.

onsdag 2. mai 2012

Søndagskaffe i Målfrids nye hus

Kjøkkenet har hun til dels designet selv, med forskjellige benkehøyder for å skape variasjon i arbeidet...
Så fort Målfrid kommer ut i gata, er barna rundt henne, klare for å bli litt bedre kjent med denne ny-innflytteren.

Målfrids nye hus har risåkre på alle kanter. Her måtte hun prøvesmake litt på avlingen. Den er nok bedre kokt.
 Det nye boligstrøket til Målfrid har alt hun drømte om. Naboer, mopeder, huller i veien og grønne åkre hvor du enn vender deg. Det har også en volleyball-bane opparbeidet på nabo-dugnad, en liten bris i luften og grønnsaker til salgs to hus bortenfor. Til helga blir det innflytningsfest, og det en skikkelig en. Party-telt er bestilt, menyforslag og musikant-løsninger drøftet med eksperter, vi gleder oss alle mann. Landsbylederen var svært fornøyd da han fikk høre om festen: Veldig, veldig bra, hadde han sagt, med et stort smil og anerkjennelse i stemmen. Sjåføren og jeg har snakket litt om Målfrids kommende innflytningsfest, og vi er samstemte i at hun er en dame luar biasa, som betyr helt utenom det vanlige. (A)