onsdag 30. september 2009

Generalforsamling langt inne i skogen den grønne

Det er ikke bare i Bergen det har vært generalforsamling dette året. Vi har nylig vært med på synodemøte i Indonesias Lutherske Kirke (GKLI). Landsbyen der hovedkontoret til kirkesamfunnet ligger har ikke mye til felles med Bergen, men de to plassene har en ting til felles: De ligger litt utenfor "allfarvei". Veien til landsbyen der GKLI har sitt hovedsete kan kanskje best sammenlignes med gamle "Vestlandske hovedvei". Den er både smal, svingete og humpete. Men da vi omsider kom frem, var det riktig så idyllisk og fint der inne i skogen. Her får du se noen bilder fra turen:

Ved foten av disse fjellene ligger hovedkontoret til GKLI.

Veien var både smal, svingete og humpete.

Pastor Rixon kjørte moped i 17 timer for å delta på synodemøtet.

En rekke forskjellige kor deltok under åpningsmøtet.

Fullsatt kirke og god stemning.

lørdag 26. september 2009

Sommerfugler og tusenbein

Sumatra er svært frodig. Vulkansk jord kombinert med et fuktig tropisk klima gjør at trær og planter trives godt. Men øya har også et rikt dyreliv. Vi fikk nylig nærkontakt med noen flotte sommerfugler. En av dem landet på skulderen til Benjamin - trolig fordi den likte fargen på badedrakten hans.
Den andre satt på en stolpe, og jeg plasserte hånden min under for å vise hvor stor denne sommerfuglen er.
Det er imidlertid ikke bare sommerfuglene som er store. For noen dager siden møtte vi et "tusenbein" som var omlag 20 cm langt (!). Kroppen var på tykkelse med en pekefinger. Ifølge en indonesier som så tusenbeinet er den giftig,og det er farlig å bli bitt av den. Et bitt kan i verste fall være livstruende.

Barna våre lekte sammen med masse andre barn på plassen der den dukket opp, men heldigvis oppdaget vi den før noen av barna kom i nærkontakt med den. (Per)

lørdag 5. september 2009

Den verste flommen på fire år

I går regnet det på Nord-Sumatra, og det regnet MYE! Ifølge en indisk kvinne som bor i nabolaget opplevde vi den verste flommen siden 2005. Utallige hus ble fylt av vann, og i dag er gatene fulle av bøker, møbler, tepper og madrasser... alt ble gjennomvått i går ettermiddag. To gutter i 20 års-alderen druknet ifølge en av våre lokale venner da mopeden de satt på ble tatt av vannmassene. Et hus som sto ved elvebredden kantet ut i elva.

Ett av husene ved elva ble ødelagt av flommen.

Vannet sto opp til midt på inngangsdøra i denne husrekka.

I dag er gatene fulle av bøker, møbler...

... tepper, madrasser og sengeklær.

I dag skinner solen igjen, og elva er gått ned. Nå handler det om å få sopt vannet ut av husene, og få tørket opp igjen etter oversvømmelsen.

fredag 4. september 2009

For dyrt å dø

Mobilen ringte, og sjåføren mumlet og snakket litt på sitt lokale språk, før han la på og sukket tungt.

Av natur er sjåføren vår en munter mann, men nå var han ikke mye munter. – Det er svigerfar, sa han. Han har vært syk lenge, men nå er han sendt på sykehus. Oj, oj, tenk om han dør nå! – Hvor gammel er han da, spurte jeg. – Snart åtti, var svaret.

I et land med gjennomsnittlig levealder på sytti, var jo dette en anselig alder. Ikke så tragisk om han skulle sovne inn nå, var min første tanke.

– Tenk om han dør nå, fortsatte sjåføren med rynket panne. – Da må vi til med gravøl og fest, og vi som akkurat har kjøpt hus. Hvordan skal det gå.

Da kom jeg på det. Batak-folket begraver ikke sine døde i stillhet. Mange dager med folkefest og nyslaktet svin til alle de mange hundre som deltar. En begravelse koster fort en årslønn eller to for vanlige folk. Det er en gammel, ubrytelig tradisjon. I alle fall nesten ubrytelig. Fattigfolk ender gjerne opp med livslang gjeld, fordi de ikke tør gjøre annet enn å begrave sine døde med pomp og prakt, slik storfamilien og landsbyen forventer.

– Det er sånn i konas landsby, fortsatte sjåføren, - de holder på Batak-tradisjonene. I min landsby er det slutt på det. – Åja? Har dere virkelig sluttet, måtte jeg spør.

– Ja, for rundt femten år siden hadde vi prester og ledere som så at dette var galt, at det utarmet folk og i alle fall ikke hadde noen bibelsk begrunnelse. Så de begynte å lære folk at Gud i Himmelen ikke har behag i slike skikker som bare fører vanskeligheter med seg. Nå er det helt slutt på disse begravelsene. Men i konas landsby, der har de ikke hatt noen slike ledere. Vi må be om at svigerfar ikke dør enda…

Både sjåføren og kona hans kommer fra landsbyer som er definert som kristne. Likevel er forventningene de møter i lokalsamfunnet så forskjellige. På det ene stedet hadde de modige kristne ledere som våget å utfordre gamle tradisjoner. I den andre landsbyen har det vært for tøft å ta et oppgjør med menneskelige skikker, - og alle lider under det. Legg vinn på opplesningen av Skriften, på formaningen og på læren, står det i 1. Timoteus 4.(Anethe)