onsdag 16. desember 2009

Raushet og respekt

Den internasjonale skolen her i byen er sekulær. De synger ikke religiøse sanger, underviser ikke i religion og forkynner eller forsvarer ikke noen tro fremfor en annen. Dermed er det ikke sagt at skolen er en trosfri, pregløs sone, et tomt trosvakum i landet med verdens største muslimske innbyggertall.

En stor del av elevene er muslimer. Mange er katolikker. Noen er protestanter, og noen hinduer. Og noen vet ikke helt hva de skal kalle seg, akkurat som i Norge. Rektor har markert seg som ikke-troende. Under muslimenes fastemåned tas det særlig hensyn til elever som faster; de får lettere gym, og de kan være i biblioteket i lunsjpausen. Et eget rom er tilgjengelig som bønnerom. Foajeen dekoreres i moské-inspirert stil.

Når hinduene har sin høytid, lager den muslimske bibliotekaren bokutstilling ved inngangen med hindu-tematikk. Dekorasjoner med hindu-tema henges opp.

Før jul kommer juletreet opp på skolen. Bokutstillingen ved inngangen handler om jul og Jesus. En av lærerne organiserer julegave-utdeling fra skolen til et barnehjem. Alle barna som har lyst, gir en skoeske med gaver til et barn på det kristne barnehjemmet.

To av lærerne øvde i år inn julesanger med de barna som var interessert. Dette skjedde i lunsjpausene på skolen, for at de skulle opptre under tenning av juletreet på et hotell her i byen. Rektor informerte i det ukentlige nyhetsbrevet til hjemmene at dette tilbudet fantes for de som var interessert i å markere den kristne høytiden aktivt.

En gruppe mødre (som også inkluderte en aktiv hindu) opptrådte med julesanger på årets julelunsj for barna. Rektor har tilbudt oss NLM-damer å sende med informasjon i det samme ukentlige nyhetsbrevet fra skolen, om søndagsskole-tilbudet vårt på lørdager.

Skolen har en grunnleggende atmosfære av respekt og åpenhet mellom de mange forskjellige verdier og livssyn som lever sammen innenfor skoleporten. Hele miljøet signaliserer: Jeg er kanskje helt uenig med deg, men det er ok hvis du tenker og tror annerledes, du får lov til det.

Det var sørgelig å lese i norske nyheter i dag om den lille bygda i Fredrikstad-området, hvor rektor i høst har stoppet informasjon til hjemmene om en kristen klubb som har vært drevet i bygda siden 1973. Klubben var, i følge avisa Dagen Magazinet, det eneste varige fritidstilbudet for barna i området. Men rektor ville ikke distribuere informasjon som favoriserte en spesiell trosretning. Det sto ikke noe om hvor mange trosretninger som fantes på skolen. Kanskje like mange som på den internasjonale skolen her på Sumatra?

Det er sørgelig når ledere signaliserer redsel for frihet og åpenhet. Spesielt skoleledere, som har ansvar for framtidas voksne.

mandag 7. desember 2009

Mer kreativitet!

Etter nesten to års planlegging, ble det i morges vedtatt at mannen i huset skulle ut å handle benklær. Kona måtte selvsagt være med når slike viktige innkjøp skulle foretas. Penbukser og sømmelige hverdagsbukser var sårt tiltrengt.

Etter en relativt vellykket handletur, gikk vi begge, mannen og kona, på kafé. Vi var to personer. Vi skulle ha to kaffe uten sukker. Dessuten EN porsjon is, men med to kuler. Altså to kuler is, i en skål. Jeg skulle ikke ha is. Men begge skulle ha kaffe, til sammen to kaffe.

Vi repeterte og spesifiserte ordren fire eller fem ganger, og ante en lett forvirring over at to kaffe ikke ble bestilt med to is, men derimot to is i én til to kaffe... Mange to-tall og ett-tall å holde styr på.

Vi fikk én kaffe og en skål is, med to kuler. Vi ble ikke overrasket, lignende opplevelser har vi hatt mange ganger før. Hvis vi er så vanskelige at vi bestiller noe bittelitt utenom det vanlige oppsettet, eller annerledes enn forventet (hvis begge skal ha kaffe, må jo begge ha is!), så blir det krøll. Garantert. Uansett hvor mange ganger du gjentar.

Det var heldigvis ikke noe problem å dele på den ene kaffen vi fikk, siden vi er så gode venner. Men det slo meg at også servitører og butikkekspeditører er et resultat av landets skolegang. Jeg snakket nylig med en velutdannet indoneser, som snart flytter utenlands. Han hadde tatt flere engelsk-tester, og bestått uten problem.

- Men, sa han, den skriftelige testen var vanskelig. Jeg kan ikke uttrykke meg på engelsk med selvstendige setninger. Du vet, vi indonesere skriver aldri eller dikter noe på skolen. Vi bare pugger og skriver av. Når noen ber oss finne på noe selv, blir det helt blankt. Det er derfor asiater er så gode i matte, men noe kreativt kan vi ikke få til.

Så langt min venn, som har studert åtte år i statene, men fortsatt føler at grunnskoleutdanningen i hjemlandet hemmer ham, i en alder av førti pluss og med fin stilling innen IT.

Det er helt topp å være flink i matte. Men jeg ønsker inderlig grunnskolen i Indonesia kan legge om kursen litt. Skal landet fremover, må skolen lede an med mer selvstendig tenkning og mye mer kreativitet. Så kan pirkete turister til og med få to kaffe og en is, eller motsatt, når de besøker Sumatra.

onsdag 2. desember 2009

Bakenfor horisonten

Når man står ved stranden i byen Padang på Vest-Sumatra og speider ut over havet, så ser man noen små holmer langt der ute. Men enda lengre ute, langt bakenfor horisonten, ligger det tre større øyer. Jeg fikk nylig besøke den største av dem, og det ble en minnerik opplevelse. Etter tolv timer ombord på en en gammel passasjerferge av tre, som knirket og knaket som et gammelt spøkelseshus der den rullet seg frem gjennom bølgene , så var vi omsider fremme i tropeparadiset.

Men det som ved første øyekast kan minne om et paradis, kanskje ikke minst når man bare ser bilder fra øya, har mange skjulte farer og mye skjult lidelse. Ta myggene for eksempel - de bærer med seg smittestoff til minst tre alvorlige sykdommer, hvorav malaria trolig er den minst farlige. Underernæring, manglende kunnskap om helse og hygiene, mangel på skolegang for mange av barna og svært vanskelig fremkommelighet de fleste steder er andre stikkord.

Mange landsbyer kan kun nåes ved hjelp av små båter som denne.

De fleste båtene er uthulte tømmerstokker - med eller uten motor.

Tiden vil vise om det er noe vi kan gjøre for å bedre forholdene for befolkningen der ute i havet. (Per)