søndag 27. november 2011

Guttetur

Det går opp og ned her i livet.

Merk de fine, jule-røde hjelmene.

Nedover der, over vannet, endte visst turen med the Flying Fox.
Lurer på hvem som fant på å kalle denne aktiviteten for Flygende Rev...?

Første søndag i advent reiste Benjamin og far på guttetur.
Av en eller annen grunn hadde de ikke lyst til å sitte hjemme
og sortere
jule-engler, bake muffins,
beundre
julekrybba og spille julesanger en hel søndag.
Det var nemlig det jentene gjorde.

onsdag 23. november 2011

Stigespillet

Ikke tilfeldig:Kaka gjenspeilte jubilantens
store interesse og hobby; trening.


Dyre i drift:Betydelige summer og mye tid er investert i
krøllene, kjolene, skoene, musklene,
sminken
og veskene som her er stilt ut.


The Loner: Av åpenbare grunner fant jeg det ikke naturlig
å stille opp sammen med gruppen på bildet over.
Men bursdagsbarnet insisterte på at fotograferes skulle jeg.

I et samfunn som ikke en gang prøver å late som om at det ikke er klasseforskjeller, kan en nordmann på disse kanter lett ende opp med å bevege seg mer eller mindre ubesværet langs den sosiale stigen.

Ferden går i rykk og napp. Like lett som et terningkast kan sende deg til bunns eller topp på spillebrettet, kan en invitasjon via sms eller på papir sende deg til både de glitrende ballsaler og de støvete hyttegulv.

Forrige helg var vi for eksempel invitert i 40-års dag. Når jeg ser på bildene etterpå, kommer jeg i hu min oldefar, som i følge ivrige slektsgranskere var registrert i kirkeboka som "fattiglem". Han skulle bare sett oss, etterkommerne på grillparty med fiffen.

Det er mye interessant å lære og observere i begge ender av den sosiale stigen. Jeg finner stadig ut at det viktigste jeg har med meg i stigespillet, er menneskesynet. Guds menneskesyn: Alle er vi hans skapninger, nøyaktig like viktige og verdifulle for ham, med nøyaktig samme behov for livet og evigheten. Med dette i bunnen, kommer både fattig og rik i rett perspektiv.(A).

tirsdag 22. november 2011

Klokka fem

Sykkelen må ha stadig pleie og omsorg for ikke å bryte sammen.

Klokka fem ringer det ut. Da mister sola piffen. Klokka fem kommer alle ut: Myggen, barna, badminton-spillerne, mosjonistene i tett tilkneppet treningsdress og bilvaskerne i helsetrøye.

Dama som selger styrkedrikk fra pakkebæreren, mannen som steker omelett i sitt transportable sykkelkjøkken, han med frukt og kryddersaus, alle skjerper de rundetidene og tar siste innspurt på dagens salg. Det de ikke har tjent før halv syv, vil de neppe tjene denne dagen.

Bikkjene som har lagt utslått i skyggen siden morgenen livner til og klør seg der skabben er verst. Dyre-vennene i orangutang-foreninga ved siden av oss tenker på å lukke og låse for dagen. Alt og alle livner til klokka fem.

Vi pumper ofte sykkeldekket ti over fem. Da har vi låst opp garasjen og dratt ut tohjulingen. Vi har turtrang i sjelen og spenst i bena, før vi noterer oss at det fortsatt er litt i varmeste laget og deretter er nødt til å innse det uunngåelige: Sykkeldekket må pumpes igjen.

Turtrangen og spensten har som oftest nådd å dale noen hakk i fra klokka fem til ti over fem, men med struttende dekk er vi atter klare til å legge ut på eventyr i det fri.

Vi svinger unna flatklemte rotteskinn, unngår hundegata med de herskesyke firbente som nettopp har våknet, tar av mot Amys gate, passerer søppelsorterings-hjørnet med rynket nese, smiler til Amys hund som har kort lenke og ikke antydning til skabb, før vi dreier ned mot parken og kanskje løper litt på gresset, hvis vi har husket mygg-spray.

Avslutningsvis tar vi strakeste vei forbi Stavlands, deretter Bruno, som er liten og kritthvit og alltid gneldrer like forarget når vi sykler rolig forbi. Han er antagelig misunnelig på vår frihet der han står innelåst bak porten, ren og pen og helt uten skabb, - enda en av de priviligerte som ikke får menge seg med de utenfor porten. Ved lærerboligen i nummer 45 svinger vi rett ned til venstre og vips er vi hjemme igjen. Turtrangen er stagget for en stund, helt til klokka blir fem igjen. (A)

fredag 18. november 2011

Passop og Laika og Tassen og Trofast

Edith har satt seg godt til rette for en bedre lunsj.

Hva tilbyr de her, salg av rasehunder?
Hundeshampo? Veterinærtjenester?

Svaret er: Grillet hundekjøtt, hundesuppe og tarmstuing.

En pose Passop venter på slakteren.
Bak på hoggestabben ligger levningene av de som gikk foran.

Den typiske restaurantløven på Lasitoganen:
Ingen slipstvang her.


La det være sagt med en gang: Dette er ikke stedet for deg som gråter over bur-hønsenes skjebne, eller som skuler stygt på kong Harald fordi han fisker laks og dermed dreper fisk på en smertefull måte blott til lyst.

Det er nok heller ikke stedet du ber ut din kjære til det første stevnemøtet.

Dette er restauranten for ekte mannfolk. Restauranten for de som fnyser av kleskode og slipstvang. Det er stedet for de som må ha ekstra poteter på tallerkenen for å bli mett (her fås ekstra ris). Det er stedet for de som røyker rullings og er litt barsk, brautende og bråkjekk.

Skulle du være ung, blond, fager, jente som forviller deg inn døra, vil kokka smile vennlig og informere om at her serverer man hund. Hvis du likevel insisterer på servering, vil du få full meny og ingen regning. Såpass godt går forretningen til vanlig og såpass sjelden er hvite, kvinnelige spisegjester, at kokka gjerne spanderer en gratis lunsj som takk for besøket. (A).


mandag 14. november 2011

En smak av overflod



- Vi skal bare ut å plukke litt rambutan, vi, sa hushjelpene muntert i det de strøk forbi lunsjbordet med plastposen som et seil bak seg. De hadde et eget glimt i øyet, men jeg tenkte ikke mer over det før de kom inn igjen, posen nå fylt til randen med røde, fine rambutaner.

Hushjelpa vår og Hodma over veien er gode bussere. Hodma arbeider i gjestehuset vårt, så de er liksom ansatt i samme bedrift. De utveksler erfaringer og frustrasjoner over norske brød-deiger, eller det lånes såpe og salt frem og tilbake. Damene hører til samme etniske folkegruppe, og er begge driftige, bestemte damer.

Denne dagen var gartneren kommet til Berits hus. (Han med motorisert klippemaskin og moped, ikke gamlefar med saksa). Huset står tomt noen måneder nå som Berit og familien har flyttet til andre kanter av landet, men vi klipper gresset og får gulvene moppet så det skal være fint til nye folk kommer i januar.

Hushjelpene fikk sett at denne gartneren sto og forsynte seg med rambutan fra Berits (nå i praksis vårt) tre. De så øyeblikkelig behovet for å gripe inn. Denne mannen som stikker innom en time hver fjortende dag eller hver tredje uke, hadde da minimal rett til å nyte fruktene fra dette treet!

Først advarte hushjelpa vår ham muntlig; han måtte altså ikke ta for mange, for da ville frua (jeg) bli morsk... Handling er imidlertid alltid mer effektivt enn ord, så hun fikk raskt innkalt Hodma til krisemøte, hvorpå de altså flagret forbi med posen på slep. Det var på tide å høste rambutan.

Å klatre i trær er ikke noen vanlig jentelek i dette landet. Fotball, svømming, klatring og lignende aktiviteter er stort sett forbeholdt guttene, mens jentene feier gulvet og øver seg på å bli ydmyke, behagelige koner en gang i fremtiden. Da tsunamien traff i 2004, var det en stor majoritet jenter og kvinner som druknet, blant annet fordi jentene i området stort sett ikke kunne svømme.

Det er altså ikke et vanlig syn å se koner på førti heller klatre i trær, men hushjelpa vår er ikke helt vanlig. Hun måtte tidlig utvikle overlevelses-instinktet og lærte seg blant annet å klatre opp i palme-toppene etter kokosnøtter som andre syntes hang for høyt. Et rambutan-tre er ingenting i forhold.

De minnet om Tuppen og Lillemor der de med mye latter og geberder beskrev hvordan gartneren hadde vært for tykk til å komme opp i treet, og hvordan de hadde tatt innersvingen på ham med sine klatrekunster og raske reaksjon.

Den ettermiddagen var de borte hos Stavlands med bæreposene sine og hadde rambutan-fest. Deretter var de innom amerikanerne to hus bortenfor og delte med dem også. For en kort ettermiddagsstund hadde de overflod. Det var de som hadde rikelig, som kunne strø rundt seg med milde gaver og være rause. Det var de som kunne invitere og spandere. Ikke rart de klukket og lo ut døra.

fredag 11. november 2011

Fargerikt brudepar

Brudeparet i Java-drakter.

-Hva hadde en bryllupsfest vært
uten lyd-folkene ved miksepulten?
Svar: Stille og behagelig.


Bryllupsgjester.

Bryllups-dessert.

Vi har vært i bryllup i dag. November er en travel måned hva fest og feiring angår. Måneden ligger fint til midt mellom ramadan og jul, så alle andre festligheter, slik som bryllup og innvielse av hus, passer bra å legge til november.

Dagens bryllup gav et noe pussig utslag hva påkledning gjelder. Brudeparets kvinnelige slektninger hadde iført seg muslimske hodeplagg til festen, noe de aldri går med til hverdags. Brudeparet på sin side, markerte sine javanesiske røtter og var iført tradisjonelle drakter fra Java da vi var der. Disse draktene lar skuldre og deler av brystet være nakent, både for han og henne.

Selv om begge storfamiliene er muslimer, førte altså respekt for flest mulig tradisjoner til at noen kledde seg mer enn vanlig, mens andre kledde av seg langt mer enn de ville drømt om å gjøre i offentlighet på en vanlig dag. Sånn kan det gå. (A).

Seier til de gule

50 m sprint.

En premie-hatt.

Elisabeth uttalte etterpå at det hadde vært
den beste sportsdagen så langt i karrieren.

Selv om hun ikke liker gult.

Svett blir man i sola, noen synes solbriller...

...er et must.

Hatt er påbudt for alle deltakerne.
Noen løp av seg hatten.


De aller stiligste vi noensinne har møtt i levende live.
Ingen over, ingen ved siden.


Heia-gjengen poserer.

Så var høstens sportsdag i mål, 11.11.11. Som vanlig en svett begivenhet for både deltakere og tilskuere. En is og en dukkert i bassenget var den perfekte avslutning og feiring av de gules seier.

torsdag 10. november 2011

De fattige må flytte


Dette velfriserte frimerket av en plen er vårt og mannen som har æren for det, står pent oppstilt til fotografering.

Siden forrige gang kakek (bestefar) ble publisert og bejublet i denne bloggen, omtrent i fjor på denne tida, har han flyttet. Tidligere kunne han spasere til arbeid hos oss fornemme med plen foran huset. Nå må han ta bussen nokså langt.

Huset han leide sentralt i byen ble for dyrt da eieren økte leieprisen til rundt 350,- kroner måneden. Heldigvis hadde sønnen kjøpt tomt utenfor byen for fem år siden, og nå har de greid å bygge hus. Tre generasjoner bor under samme tak og deler på utgiftene. Selv om bestefar nå slipper husleia, utgjør bussutgiftene for seks dagers arbeid i byen, nesten halvparten av den tidligere husleia.

Kakek kan fortelle at det er kaldt ute på landet, han ankommer jobb med jakke på nå. Vi er ikke overrasket. De fattige har alltid hatt sin plass ute i kulda. (A)

søndag 6. november 2011

Hold på hatten

Hun har mange hatter på toppen,
men skautet er ikke til salgs.


Min hatt den har tre kanter... er en sang mange har sunget i barnehage eller på leir. Etter hvert lærer vi at alt går så mye bedre hvis man ikke er så firkantet, men heller litt rund.

I et land preget av mye korrupsjon som her vi bor nå, kan det være vanskelig å balansere alle hattene man skal passe på. Det kan være vanskelig å vite hva som er bare firkantet og hva som er hyggelig og rundt.

Den ene tjenesten er den andre verdt. Du har soleklare forpliktelser overfor slekt, slektens slekt, venner og venners venner. Dessuten kan du selv komme i knipe hvis du pukker for mye på formaliteter. Eller du kan tjene en pen ekstra-slant hvis du terper lenge nok på reglene, slik at klienten blir lei, tar hintet og skyver en seddelbunke diskrè gjennom luka.

I vesten har vi nok ofte en motsatt problemstilling. Vi er så gode til å være profesjonelle og bytte på de forskjellige hattene at vi kan stå i fare for å glemme det menneskelige. Eller enda verre, lojaliteten til ham som sa gå derfor ut... blir utydelig og usynlig fordi vi er så profesjonelle med jobb-hatten på at vi aldri, aldri ville provosere myndighetene med å si et ord om Jesus til barna, til den syke, til sosialklienten, til kunden, til passasjeren.

I østen kan du miste jobben hvis du ikke blander rollene bittelitt. I vesten skjer det samme hvis du ikke skiller dem strengt nok. Begge deler er krevende å forholde seg til for en troende. (A).

torsdag 3. november 2011

Beste bilde

"Er vi uadskillelige fra våre dippedutter?"- Fritt oversatt.

Singapore Science Centre fant jeg det beste bildet/utstillingen på hele turen. Da hadde vi tatt t-banen 21 stopp og hatt god tid til å studere alle passasjerene som satt eller sto med øyne og tanker limt inn i en mobilskjerm.

Hva eller hvem er jeg uadskillelig fra? Hvorfor? Når lar jeg tankene fly fritt, uten at de ledes via skjermbilder? Hvor ofte og lenge klarer jeg å leve av gangen uten stimuli og underholdning fra et nettsted, en oppdatering, en melding? Når kan Gud slippe til med en liten impuls? Må Han opprette egen twitter-konto for å nå meg? (A).

onsdag 2. november 2011

Livet etter Arken

Slangeskinn er inn igjen så jeg i noen moteblader nylig.
Denne er trygg bak glassveggen og vil ikke ende opp som veske.

Pass deg for spyttklysene, de er giftige og dødelige!
Komodoen minner meg om å passe min egen giftige tunge.

Komodo-dragen spiser sine barn, hvis ikke småtassene som klekkes er kjappe til å klatre opp i et tre. De voksne er for tunge til å klatre i trær. Barna kan krype ned på bakken igjen etter cirka et år, når de har vokst til en drøy meter. Snakk om anstrengte familieforhold. Komodoene finnes i vill tilstand på kun tre øyer i Indonesia.

Se de dameneglene! Slike har jeg alltid ønsket meg...

Han går frem og tilbake,
frem og tilbake... et tegn på dårlig psyke.


Alltid klassisk antrukket i sort og hvitt.

Den hvite tigeren finnes ikke lenger i vill tilstand noen steder i verden. Ikke rart den store manne-tigeren travet frem og tilbake og viste tydelige tegn på depresjon/stress. Jeg kan også bli nedtrykt av å tenke på de av mine artsfrender som lever i så mange slags fangenskap, psykisk eller fysisk.

Etter Noas ark har de ville dyrene stadig blitt hanket inn igjen på nytt for og holdes bak lås og slå av menneskene. Løvene i Romer-riket var på jobb, de skulle drepe på oppdrag for keiseren. Tigre og elefanter har hatt og har bedrøvelige arbeidsvilkår på sirkus.

Apekatter med kort lenke rundt halsen og hunder innelåst i knøttsmå metallbur, uten vann i varmen, er vanlige syn i Indonesia. Dyrene i Singapore Zoo så stort sett ut til å ha det fint, tross fangenskapet. Ingen bur, rent og pent, men selvsagt masse nysgjerrige turister. Vi var bare fire av dem. (A)

tirsdag 1. november 2011

Postkort fra Singapore

Singapore har destillert essensen i
Mammons rike: Opp og frem for en hver pris!
Men hvilket samfunn har ikke drukket
en sup av samme giftige trylledrikk?


Høstferien ble avsluttet med en helg i Singapore. En stor opplevelse for oss som ikke har vært så mye i utlandet. Noen vil si at vi er i utlandet absolutt hele tiden, men for ungene er det nå en gang ikke slik. Nesten ikke for oss voksne heller. Ikke noe eksotisk med Indonesia liksom.

Nå er vi imidlertid proppfulle av nye, spennende opplevelser. Hør bare på høydepunktene: I Singapore har de fortau og lyskryss med grønn og rød mann når vi skal krysse veien! I Singapore har de undergrunnsbane og maskiner hvor man kjøper billett. De har kjøttpålegg og fersk melk i butikken. Og de har grønne parker man kan gå i.

Mor hadde hørt mye om hvor strenge de er i bystaten der over fjorden og hvor rent alt er. Hun var ivrig etter å plukke opp noen tips til bruk på hjemmebane. Hva gjør de for å holde orden på folk der borte?

Det kan se ut til at mor og Singapore allerede har noen felles virkemidler for å holde styr på troppene, men totalt forskjellig verdigrunnlag. Mor vil ha Kongenes Konge og Herrenes Herre til sjef og motivator.

I byen med renslikkede fortau og grønne parker så det ut til å være en allianse mellom mr. Mammon og mr. Akademisk Stolthet som satte dagsorden. De har fått til mye bra. Men når tiden renner ut og jeg skal møte min Skaper, da er ikke beste eksamen, høyeste årslønn og fornemste golfklubb-medlemsskap mye å komme trekkende med.

Enten man kommer fra den shabby siden av Malakka-stredet der vi holder oss, eller den blanke og glitrende siden, så er det bare ett navn som kan ta oss trygt inn i evigheten. Navnet Jesus blekner aldri.(A).