Regntid 2

Som nevnt tidligere, er det regntid nå. Jeg sa også noe om at de lokale nødig går ut i vått vær, mens vi norske gjerne tar en luftetur, helt uten hverken Bergans eller Helly Hansen. Ungene løper gjerne ut i underbuksa og får en skikkelig dusj.

I morges skulle jeg på posten. Jeg stilte opp kvart over åtte, men porten var lukket og låst. Det fine nye skiltet de har satt opp forsikrer om at åpningstida er 8-16, men i morges regnet det jevnt og trutt, så jeg var ikke veldig overrasket over bomturen. Da jeg kom tilbake klokka ni, spurte jeg uskyldig når de åpnet om morran? Jenta bak disken svarte bestemt klokka åtte, men da jeg så spørrende på henne, ble hun litt flau og la til; ja, i morges ble det jo litt sent. Det regnet...

Det står litt om regn og kvinner i Bibelen. Regntida og dråpene som pipler inn på badet, soverommet og kjøkkenet og ødelegger veggene, er et fint apropos til min egen oppførsel. Stadig takdrypp på en regnværsdag og en trettekjær kvinne ligner hverandre. (Ord. 26,15) Jeg har mange måneders regntid enda til å minne meg på dette. Er det rart vi elsker regntida?! (A)

Ett trinn hit og ett trinn dit

Det var stor stemning da lederne for Indonesias Protestantiske Kirke (GKPI) ønsket velkommen til kirkens 18. synodemøte. Omlag tusen delegater fra ulike deler av landet skal være sammen de neste fire dagene for å stake ut kursen for kirken frem til 2015.

Temaet for synodemøtet, "Gud er god mot alle mennesker", er hentet fra Salmenes bok. Jeg kom med en hilsen på vegne av NLM. Nedenfor kan du se litt av åpningsseremonien "live". (Per)

It´s raining again

Fra september og ut året er det regntid på Sumatra. Vi elsker det.

Indoneserne koker varm suppe og holder seg, om mulig, inne i regnet. Vi kan omsider begynne å gå ut.

Elisabeth og venninna tok seg en svømmetur i regnet i går. (A)

Hjelp til skolegang

I helgen var det innvielse av et bibliotek/lesesal/klasserom i en fattig landsby en drøy times kjøring fra Medan. Dette prosjektet er en ”avlegger” av arbeidet ved søppelplassen. Mange av barna i området har frem til nå vært forhindret fra å gå på skolen pga dårlig økonomi, men vi håper naturligvis at det på sikt vil bli en løsning på dette. Et første lite skritt på veien er etableringen av et lite ”opplæringssenter”.

Dette er det nye opplæringssenteret i landsbyen.

Det bor 200 familier i landsbyen, til sammen omlag 800 mennesker, og det kunne ikke mangle mye på at alle familiene var representert da landsbysjefen åpnet seremonien. Det ble holdt flere fine taler, og våre nasjonale medarbeidere i Lentera Kasih var på plass med en dukketeater-forestilling.

Dukketeater-forestillingen vakte stor begeistring.

Midtveis i seremonien dro en liten delegasjon bort til den nye skolestua. Jeg ble bedt om å klippe snoren og foreta den formelle åpningen. De norske utsendingene ble siden hedret med en ”ulos”, et tøystykke som blir lagt over skuldrene og som er en æresbevisning i denne kulturen. I tillegg fikk de norske familiene overrakt hver sin klase med bananer. (Per)

Værsågo´spis!

Fastemåneden er slutt. Alle kan spise om dagen som vanlig igjen og sove om natten. På arbeid kan man dessuten...arbeide igjen. Dette gjelder både fattige og rike.

Jeg fikk være med på fest ute i LOS-huset "vårt" ved søppelfyllinga denne uka. Enda var det faste. Det var kjempestemning da vi begynte å spise etter at sola var gått ned. En liten pakke nudler og noen chips, formkaker og gul saft sto på menyen.

Etter et par år med julefest for de kristne barna i prosjektområdene, ville resten av gjengen også ha fest under sin store høytid. Jeg tror alle som satt på golvet i det lille nymalte rommet uten møbler, men med plakater om håndvask og høflig oppførsel på veggen, syns vi hadde det fint. Det var et fint hus, det var fin stemning og god mat.

Glimt fra festen i LOS-huset

I dag var Per og jeg på en annen fest, og ble minnet om kontrastene som fins innad i dette landet, i denne byen hvor vi bor. I dag besøkte vi noen som feirer at fasten er over, og da er det slekt og venner som treffes tre dager til ende. Omtrent som romjula i Norge, - en eneste lang kjede av besøk med høy kalorifaktor og pent antrekk.

Vertskapet i dag hadde stort hus. Stort nok til å traktere rundt 200 gjester før helga er over. Ikke alle på en gang riktig nok, men folksomt var det likevel. Vi trippet forsiktig inn på tykke gulvtepper, satt i pene sofaer, omgitt av svære malerier og lamper på alle kanter. Maten var satt frem på en buffet ute ved svømmebassenget i bakhagen. Det var et fint hus, fin stemning og god mat. En times tid virket det fjernt at noen skritt ut av huset på forsida, gikk tiggerne i lyskrysset.

Det kan se ut som om jeg har vært på to veldig forskjellige sammenkomster denne uka. Jeg opplever det ikke slik. Begge steder jeg var, prøver mennesker å nå frem til Gud på egen hånd. Høytiden vi er i ferd med å legge bak oss, er en del av dette forsøket. Vi er priviligerte som kan be for mennesker vi ser og kjenner, de er ikke bare skjebner fra en artikkel eller en film. For oss er de virkelige, - for Gud er de virkelige. (Anethe)

Trygg trafikk?

Det går mot slutten av fastemåneden Ramadan, og tradisjonen tro reiser millioner av indonesere tilbake til hjemstedene sine for å markere dette sammen med familie og venner. Dette medfører svært kaotiske tilstander på veiene. Politiet rapporterer at det i løpet av de siste seks dagene har vært 643 alvorlige trafikkulykker i landet, med 128 dødsofre.

Trafikken i Indonesia ved utgangen av Ramadan får selv
den norske fellesferie-trafikken til å blekne. (foto: Jakarta Post)

Hvem styrer huset?

Et løft med lift: Huset vårt i Norge måtte males i sommer.

I ettermiddag skal vi i hus-innvielse. Ei vi kjenner har flyttet inn i ny leilighet, og som skikk og bruk er samles venner og bekjente for å innvie huset. Ikke med potteplanter og konfekt i innflyttingsgaver, men med forbønn om at Jesus må bo bo i huset, beskytte de som holder til der, og velsigne alle som går over dørstokken.

Det er en fin skikk. Det er jo lett å skjønne at hus i disse strøk kan trenge litt forbønn. Bygningsmessig er fukt og lekkasjer regelen, termittene kommer før eller siden, jordskjelv kan oppstå når som helst, og jerngitterene foran alle vinduer i hus av brukbar standard, minner om tyvene som kan luske rundt akkurat huset ditt. Den åndelige virkeligheten er også mer konkret og synlig til stede enn hva vestens innbyggere er vant til.

Hvordan er det så i Norge? Presten blir av og til innkalt i Nord-Norge for å rense cafeer og andre lokaler hvor folk opplever uhygge og spøkeri. Det er visst prestemangel i Norge, men heldigvis trenger vi ingen prest for å kunne be til Jesus.

Kanskje den nye studenthybelen i høst kunne ha godt av en forbønns-samling der Jesus blir invitert til å råde over tidsbruk, aktiviteter og samtaler utover høsten? Og i det nye rekkehuset med spisestue i oljet eik, miljøvennlig vannbåren varme og trådløst internett med superspeed: Kanskje familien vil oppleve en egen varme og god kontakt seg i mellom i høst, hvis de bevisst bestemte seg for å invitere Jesus til å være med i hvert rom.

I noen rom skal vi spise mat,- Jesus er den som velsigner alle fellesskap, den som gir helse og den som delte ut brød til de som ikke hadde. I noen rom vil vi slappe av og se film,-Jesus ser samme filmen. I noen rom stresser vi rundt og leter etter nøkler og papirer og luer og filer, -Jesus er der, verdens beste tidsplanlegger. I et rom dusjer vi, og er kanskje ikke fornøyd med det som synes i speilet. - Jesus er der, han som har skapt oss i sitt bilde, og har noe å si om sunnne, sanne selvbilder.

Bibelen har konkrete vers som passer inn i hvert eneste rom i ditt og mitt hus. Jeg har et prosjekt i høst: Jeg vil være på utkikk etter konkrete vers til konkrete rom og situasjoner i mitt eget hus. Er du med? (A)