tirsdag 28. februar 2012

Memento mori

Fra en begravelse som Per deltok i, 2008.

Memento mori - husk du skal dø. Stort mer latin enn dette kan jeg ikke, men det holder lenge til å oppsummere dagen.

Jasmino og jeg har vært på hjul igjen. Jeg skulle ut å undervise Jakobus, gutten som ikke kan gå, men som smiler seg vei inn i hjertet til alle han møter. Da vi nærmet oss landsbyen, stoppet trafikken opp et øyeblikk. Et av de små husene langs med veien hadde en sammenkomst.

Folk i penklær kom og gikk, mopedene var parkert tett i tett langs veien og levnet bare såvidt en smal passasje til biler som skulle forbi. Det var selvsagt ikke noe problem for Jasmino, han synes å kunne smyge bilen gjennom et nøkkelhull om nødvendig. I halvmørket under trærne så vi en liten barnekiste på et bord, et stearinlys som brant og en mann med mikrofon. Gårdsplassen var dekket av stråmatter og folk satt tett i tett med bena i kors. En sammenkomst på bygda er ikke for de med stive knær.

Batak Karo
-Å ja, de flytter knoklene, sa Jasmino. Han forklarte at dette var en markering for en "bestefar" som var død for lenge siden, men nå hadde de gravd opp knoklene og skulle flytte restene av bestefar til et mer standsmessig gravsted. Derav den lille kisten. Alt som var igjen av den gamle fikk god plass i den.

Disse menneskene var Karoer. Jasmino fortalte at det er vanlig å spare penger i 15-20 år etter den første, svært nødvendige, begravelsen, for og senere kunne bygge et mer ærverdig og pent gravsted, gjerne som et lite fliselagt hus uten vegger.

Det fliselagte gravstedet kan godt ligge midt i risåkeren, langs veien eller oppe i fjellsiden. De døde er ikke avgrenset og innstengt til bare ett spesielt sted, de er alle steder og til dels merkbart til stede. Det er vanlig å se tobakk og blomster lagt på gravstedene, og grensen mellom fedredyrking og kristen tro er ofte flytende for svært mange.

Jeg spurte om Jasminos folk som er Batak Toba, også hadde denne skikken, noe han bekreftet. Jeg spurte hvorfor, og fikk det velkjente svaret: Fordi det er tradisjon. Dette svaret rommer alltid så mye usagt, men jeg spurte ikke mer. Vi var nesten fremme.

Profetens barn
På vei hjemover sto trafikken i stampe igjen, ute på en større vei nå. Sannelig kom det enda et gravfølge. Mopedene først i prosesjonen, to av dem med flagg jeg ikke kunne tyde, alle kjørt av alvorlige menn i tradisjonelle klær. Kista hadde et grønt svøp med arabiske tegn, dette var en avdød etterfølger av profeten.

Det underlige var bare at gravfølget småsprang bortover. Det er i sin allminnelighet uhyre sjelden å se noen løpe noe som helst sted i Indonesia, men aller minst i et gravfølge. - De har det travelt nå, for kroppen må i jorda før klokka tolv, forklarte min hjelpsomme sjåfør. - Jammen nå er den fem over tolv, innvendte jeg. - Nettopp, var Jasminos tørre respons. Han forsikret om at besteforeldrene hans på morsiden var muslimer, så han kjente til lov og rett og skikk og bruk.

Kineseren
Vi kjørte et stykke i taushet, før en hvit minibuss brøytet seg inn i køen foran. Noen satt med vinduene oppe og kastet ut gule papirlapper langs veien. Jeg rakk å tenke et par stygge tanker om disse uvitende menneskene som alltid skal slenge søppel hvor de enn står og går. Så utbrøt Jasmino: Enda en!

Det var enda en begravelse på gang. Denne gravferden var for en kineser, og de gule lappene symboliserte penger som skulle kastes ut på vei til graven. Både Jasminos og min innsikt i lokale kinesiske gravritualer stanset der, men vi var enige om at dette var den store begravelses-dagen.

Memento mori - husk du skal dø.(A)

mandag 27. februar 2012

Spør oss om sparing

Edith har flyttet inn i stua vår. Gjestehuset hvor hun vanligvis regjerer alene (nå med Målfrid som kokke vel og merke), er overtatt og invadert av staben fra Food for the Hungry. De har Amerika-besøk, av Laura Hunter som skal undervise om sparegrupper fra ni til fem hele uka. Vi vil jo gjerne lære folk å spare med tanke på fremtiden og mulige kriser som kan ramme dem.

Litt ironisk er det dog å tenke på at vi alle kommer fra land og områder som er i mer eller mindre økonomisk krise. Norge har jo seilt uforskammet bra gjennom nedgangstidene så langt, men hele den vestlige verden har de siste årene måttet smake konsekvensene av og nettopp ikke spare så mye, men heller spekulere, være grådig, grave til seg mer med lånte og luftige midler. La oss håpe studentene borte i gjestehuset lærer seg teoriene, men ikke ser til vesten for eksempler fra dagliglivet. (A).

fredag 24. februar 2012

Ut på tur

Jarleif (i lilla) får en smak av Indonesia.

En god jafs durian kvikker opp når veien blir lang.

Hendene fri, tærne fri. Friheten har mange former.

Glem Spiderman, Ben Ten, monster aliens,
roboter og racerbiler i plast med batteri,

blinklys og skjærende pipelyder:
Disse barna har det beste leketøyet som fins,
-en valp og en hel skog.


Vi har denne uka besøk av leder for Norges region øst, Jarleif Gaustad. Per og Allan, godt samkjørte reisekamerater, tok gjesten med på en riktig lang kjøretur. Over berget og ned i dalen. De overnattet på hotell med do og "dusj"på gangen, spiste alle kyllingens kroppsdeler godt blandet og smakte på nasjonalfrukten durian undervegs.

Vel fremme i den lille landsbyen Sumbul Uruk fikk de treffe gamle og unge, firbente og tobente, og drikke kaffe med landsbylederens blide kone. Mannfolkene hadde etter alle rapporter en fin og innholdsmettet tur. Det var dog godt den bare varte to dager. Gjesten fra Norge spiste nemlig mindre og mindre for hvert måltid han skulle innta, og etter hvert drakk han snaut kaffe en gang. Slikt går jo ikke i lengden, mat må man ha.

Vel nede i byen igjen ble oppvask-vaner og kokekunst drøftet over et ferskt rundstykke med smøreost. Jarleif hadde notert seg at kjøkkenkunstene er noe annerledes her i forhold til hjemme. Det har han jo helt rett i. Hans ledsagere, Knoll og Tott, hadde åpenbart hatt stor glede av å vise ham litt av den lokale matkulturen. De fortsatte i fin stil med å overtale ham til å spise saksang på kontoret etter fredagens morgenmøte. Vi har ikke hatt tid til å forklare den arme regionlederen enda hva han spiste, men stikkord er en griserett hvor absolutt ingenting av grisen har gått til spille. Nøysomhet er en dyd.

tirsdag 21. februar 2012

Store gutter kjører buss

Jasmino:En pust i bakken før neste oppdrag.

-Nei, skal du ha lommepenger får du skaffe dem selv, sa Jasminos mamma bestemt. Det samme sa onkelen. Hva gjør man da?

Det er vanlig at barna her får en liten pengesum om dagen til å kjøpe seg noe godt for (kostholds-problematikken involvert får vi snakke om en annen gang).

Se for deg en frimodig gutteslyngel på 13, en gutt med lopper i blodet, glimt i øyet og voksende muskler som skriker etter mat. Da har du omtrent sett for deg Jasmino. Han spurte nok ikke bare èn gang etter lommepenger, han er ikke typen til å gi seg på første avslag.

Til slutt sa onkelen, som kjørte bybuss (minibuss), - ok, skal du ha penger, får du ta bussen der borte og tjene dem selv.

Jasmino var fortsatt 13, og syntes dette var et storartet forslag. Onkelen gav ham kjøreopplæring, og snart var Jasmino en del av byens gule fare. De shabby minibussene skal alltid først og fortest frem, men de stopper på et sekunds varsel. Gjerne midt i veien, midt i krysset eller midt i svingen. Vi er der passasjerene er, er deres motto. De har ikke blinklys og de har ofte ikke speil, da disse hindrer dem i å kjøre nærme nok andre biler. For en gutt i tenårene med hormoner fossende fritt, må det være drømmejobben. Fort og farlig, friskt og freidig.

Jasmino klarte seg bra som buss-sjåfør. Nå er han 36 år og sjåfør for organisasjonen Food for the Hungry.

Hver onsdag kjører han meg til en landsby som ligger en times tid utenfor sentrum. Hver onsdag lurer jeg på om det egentlig var lurt å ansette en tidligere buss-sjåfør. Jeg lurer på om de som gir meg helseforsikring i Norge egentlig vet hva de driver med. Etter å ha tenkt litt over slike spørsmål, slår jeg meg til ro og nyter utsikten fra vinduet.

Jeg ser alle skolebarna vi suser forbi i veikanten, hundene og hønene vi svinger unna i veibanen, moped-drosjene vi presser ut til siden og fotgjengerne som med is i magen krysser veien mellom oss og en lastebil, og jeg tenker at Jasmino vet hva han gjør, han er på hjemmebane.

Det er bare når han med steil vilje tar opp den psykologiske kampen med mini-bussene, at jeg løfter på et øyenbryn. Alle vet nemlig godt hvordan en minibuss-sjåfør jobber, han jobber på nøyaktig samme vis som Jasmino. Og denne veibanen er ikke bred nok til dem begge.

Til alle rånerne i Norge, moped-gutta og gatebil-gutta: De tøffeste guttene kjører minibuss. Alt annet er for pingler.

tirsdag 7. februar 2012

Trenger vei i vellinga

88 familier mistet hjemmene sine på mandag. Husene de bodde i, ble totalskadd i brann. 88 mødre står uten kjøkken. Barna deres sover antagelig på en allerede full madrass hos slektninger på ubestemt tid. En storbrann snur opp-ned på så mye. Den kan også vise hva som fungerer eller ikke fungerer, hva som mangler og hva som er på plass.

Infrastruktur har så absolutt vært på min liste over kjedelige, grå ord. Infrastruktur er rett under gummistøvler, tanntråd, lyspærer, veiavgift, vaksiner, tannfyllinger og vinterdekk. Det er slike usannsynlig kjedelige begreper å forholde seg til , enda verre å pøse ut penger på.

Jeg blir imidlertid mildere stemt med årene. Med alder og visdom ser jeg jo tydeligere og tydeligere hvor mye kjedeligere det hadde vært å gå rundt blaut på beina, myse i dårlig lys, verke i vonde tenner eller få en fryktelig sykdom som man lett kunne unngått med et lite, smertefullt stikk hos helsesøster. Også infrastruktur får et klart og tydelig innhold når man har prøvd å bo uten noen år.

Dårlige veier og mangel på fortau er en alvorlig hemsko for utvikling og velferd i et samfunn. Jeg er sikker på at en pengeteller som sysler med verdianslag, lett kunne kommet opp med en astronomisk sum som dette landet taper når varene kommer sent frem, blir ødelagt undervegs, eller smarte forretningsfolk ikke en gang gidder å investere i landet, fordi kommunikasjonsnettet er ineffektivt. Dessuten må vi regne inn alle trafikkulykkene og hva de koster.

På lørdag fant Benjamin og Per plutselig en brannstasjon gjemt i en liten bakgate, de skulle prøve en ny vei til Pizza Hut. Noe slikt har vi aldri sett før på våre byturer, men brannstasjon har vi altså. Bare så synd at brannbilen garantert vil bli stående fast i en kaotisk knute av biler, mopeder og sykler med varevogn som prøver å kjøre forbi hverandre og møte hverandre, alle på en gang.

I dag leste vi i en avis (Sumut Pos) at de jammen har satt opp brannhydranter også, vi har bare ikke lagt merke til det. Byen på rundt tre millioner innbyggere har 141 hydranter. Men bare 50 av dem virker. Det er dette med vedlikehold og vann i krana, som ikke alltid er helt på plass.

En representant for myndighetene anslår i samme avis at vi burde hatt 4000 brannhydranter klare til å la vannet fosse når ulykken er ute. Det er et stykke igjen dit.

Bare svidd flesk: Dette er heldigvis ingen brann,
men en svine-restaurant som fyrer på grillen.

Gi keiseren hva keiserens er, og la ham for all del bruke det fornuftig. På infrastruktur, helsesøstre og skolegang. Det er alle fine, viktige ord med verdifullt innhold. (A).

fredag 3. februar 2012

Lagånd til fjells

Slik satt de store deler av tiden. Pent og pyntelig.

Lang, lang rekke, sånn vil vi ha det, alle på geledd.

Ryan forklarer hva som er i vente.
Store prøvelser, krevende oppgaver,
men alt vil stå og falle på lagånden.


Ole Morten skjønte godt hvor viktig det var
at ingen kom borti det blå tauet.

Food for the Hungry har hatt sin feltkonferanse denne uka, eller Annual Meeting, som de velger å kalle det. Begivenheten fant sted ved Toba-sjøen. Per var med som observatør, Ole, Silje og Målfrid var sterkt involvert i ymse bidrag, Edith holdt kustus på de små i profesjonell stil, og familien Rifsgård hadde sitt store bli-kjent- stevne. Mens jeg, jeg satt her nede i Medan og kjørte ungene til og fra skolen. Typisk dårlig team-worker: Blir ikke med på fjelltur, bare fordi det faller utenom en skoleferie.

Størsteparten av tiden til fjells gikk visst med til tradisjonelle møter, hvor deltakerne satt pent på hver sin stol, pratet og lyttet og tok sirlige notater. Dette i følge min utsendte observatør. Men som alle dyktige personal-ledere vet, så må man også fokusere på å bygge fellesskap, altså ha litt teambuilding på godt norsk.

Dette vet amerikanerne også, så Ryan ble satt på jobben med å lage tidenes vanskeligste hinderløype, i hotellets ellers så rolige hage. En løype noe midt i mellom barnehagens fysiske fostring og fremmedlegionens treningsleir. Alt etter hvem du spør. Alle kom helskinnet gjennom opplegget, og nå har de lagånd å tære på helt til neste år. (A).