onsdag 22. juni 2011

Juni

Ei av jentene fra prosjekt-området ved søppelfyllinga prøver
"Flying Fox" for første gang.
Selv tre-åringene satte utfor!

Fange fisk var en del av programmet i opplevelses-parken.
Godt å kjøle seg ned, om ikke fangsten ble så stor...

Over berget, ned i dalen...


Familien er i juni-stemning. Skoleferien nærmer seg. Juni begynner å få et fast mønster, - noe gjentar seg hvert år til samme tid og dette er vår fjerde juni måned i Indonesia.

- Venner flytter.
Et konkret bevis er ting og tang de legger igjen eller selger til oss, ting som ikke er funnet verdige en plass på flyttelasset. De siste dagene har Per og ungene jobbet iherdig med å bygge berg-og-dal-bane, et byggesett som ikke skal være med til Sulawesi.

Elisabeth har fått et lite engelsk bibliotek på rommet, bøker som er lest av våre venner, men som ikke skal være med videre. Vi har også gjenoppdaget monopol, et fantastisk spill for barn som skal lære matte, men noe tregere for voksne som ikke er business-orienterte i tankelivet.

- Skolen preges av oppbrudd og ferie-forventning. Forleden dag var det ekskursjon til en opplevelses-park. Barna var ute hele formiddagen og fikk prøve seg på fysiske utfordringer. Samme dag var faktisk barna fra søppelplassen også på ekskursjon til samme sted, dermed var noen av de rikeste og noen av de fattigste barna i denne byen samlet i samme park og opplevde akkurat de samme tingene, det skjer ikke så ofte.

I går var det utklednings-dag, med leker og kronerulling til elevrådets hytteprosjekt i skolegården, samt støtte til den blinde orangutangen(!) som er adoptert av skolen. I kveld er det graduation-night, med middag, taler og utdeling av papirer til de som går ut av tiende klasse og de som skal opp i ungdomsskolen.

- Lørdagsskolen tar ferie.
Plutselig kjennes helga lenger ut, på godt og vondt.

- Tid for makke-kur.
Alle små innvollsormer som måtte ha lurt seg inn i systemet siden jul, skal nå ut før sommerferien. Pillene ligger klare, det er bare å svelge unna. Ingen ferie uten en bitter pille først! (A)

onsdag 15. juni 2011

I fred vil jeg legge meg ned og sove...

En engelsk venninne, gift med en indoneser, sa en gang; det er fascinerende hvordan indonesere kan legge seg ned og sove absolutt hvor som helst. Hun hadde et poeng. (A)

I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, Herre, du lar meg bo for meg selv i trygghet. (Salme 4,9).

På kjøretøyet skal storfolk kjennes

Handmade in Indonesia, one of a kind.


- Man tager hvad man haver, sto det visst i kokebøkene før min tid. Dette må være utgangspunktet også for noen motoriserte doninger vi treffer av og til. Bilen over ser ut til å være satt sammen av det meste, det vil si det meste unntatt bildeler.

Sjåføren gliste bredt til publikum langs veien, dama i baksetet likeså. Selv her i Indonesias "ville vesten", vakte bilen en smule oppsikt. (A).

lørdag 11. juni 2011

Kurs for medarbeiderne

-Slik legger vi opp timene. (Jesmond).

- En alvorlig dehydrert person får sååå gult tiss.
Da er det om å gjøre og drikke masse vann!
(Silje).

- Vi må la barna bruke alle sansene når vi underviser dem.
(Silje og Berit).

Fredag var kursdag igjen i gjestehuset, Ole Morten kjører gjerne på med kurs for medarbeiderne så fort det nærmer seg helg. Så har de litt å fundere på i helga. Prat er vel og bra, men ingen tvil om at den gøyeste avdelingen kom da sykepleierne begynte å snakke om tiss og bæsj, samt søle med vann. I sådanne stunder blir vi alle som barn igjen... (A)

onsdag 8. juni 2011

Logikk og logikk fru Blom

Typisk: Indonesiere reiser ofte på taket av bussen.
Men det stemmer slett ikke for alle. Noen
må jo fylle opp setene også. (Foto:Per)
.
Noen ganger sukker jeg over mangelen på logikk her langs ekvator. Folk kan resonnere så helt på tvers av det jeg trodde var mulig. I dag handler det imidlertid om mangelen på logikk i Oslo.

Jeg ser i Dagens nettavis at en forskningsrapport finner at skilsmisse-barn har større sjanse for å ende opp med en kriminell løpebane enn barn av gifte foreldre. Stortingsrepresentant Horne er kritisk til hele rapporten, fordi hun mener slike resultater av forskning kan være med på å skape stereotyper. Hun forteller at hun selv er skilt, men har to ressurs-sterke glade barn som er veldig flinke på skolen. Så dermed skal vi ikke snakke så mye om prosenter og sjanser.

Jeg stusser over resonnementet. Skal noen fakta holdes tilbake her i verden, fordi en del mennesker kan ha vansker med å tenke nyansert og dermed skjærer alle over èn kam? Røyking øker faren for kreft, men det er noen røykere som dør gamle og mette av dage uten kreft. De slår ikke dermed beina vekk under statistikken. Horne brukte seg selv som eksempel, så la nå meg gjøre det samme da. Vi lever jo i den personlige historiens tidsalder.

Jeg er vokst opp i Finnmark. Finnmark har i alle år toppet de negative statistikkene fra statistisk sentralbyrås årlige beskrivelse av det norske folks gjøren og laden. Vi fra Finnmark har prosentvis flest spilleavhengige blant oss, vi har flest røykere, flest hjerte- og karsyke (noen sammenheng mon tro?), flest alenemødre og flest skilsmisser (sammenheng igjen...). Vi har sikkert flest av mye annet også, dette var bare det jeg kom på i farta.

Selv er jeg hverken spilleavhengig, skilt, alenemor, røykende eller drikkende. Enda har jeg gått klar av hjerteinfarkt også. Men jeg er da ikke kritisk til statistikk som peker på at svært mange fra mitt hjemfylke passer til en eller flere av disse lite lystelige betegnelsene. Jeg blir heller ikke såret eller forbauset hvis jeg møter noen som har en fordom eller fler mot Finnmarkinger og antyder at jeg sikkert må være sånn og slik. Jeg skjønner hvor stereotypen deres er hentet, nemlig i fakta som de deretter har glemt ikke alltid stemmer med alle.

Det nytter ikke å fortrenge fakta, men det er lov å jobbe for og forandre på morgendagens fakta hvis man vil.

Barna våre har som en del av læreplanen sin på skolen her at de skal bli kritiske tenkere. Det trengs i møte med all verdens fakta, og ikke minst i møte med dem som kommenterer og synser rundt de samme fakta etterpå. (A).