mandag 30. mai 2011

Kultur-utveksling


Denne lille gnomen står på hylla hos frisøren borte i høgget. Han (gnomen altså) har utvandret fra Nederland, gått av som julepynt og begynt i ny stilling som status-symbol. Det er status å ha familie i Nederland, enda de var kolonimakt før krigen og sjefet over Indonesia i aldri den tid. Det er også status å ha råd til og reise til Europa på ferie eller i forretninger, det viser at du er både rik og verdensborger.

Nå kan det jo være jeg overtolker akkurat denne nissens betydning, rett skal være rett. Kanskje eieren bare er sentimental og syns det er koselig med et minne fra besøk hos slekta der borte i Europa. Kanskje han syns den er så stygg at han i alle fall ikke vil ha den på hylla hjemme, men på jobb får det gå.

Uansett forteller husnissen, fjøsnissen eller frisørnissen som han nå må tituleres, en historie om kultur-utveksling. Han viser også at det som er et tydelig budskap et sted, kan miste all betydning i en ny sammenheng. Svært få av frisørkundene utenom Per, Jørn og Filip vil tenke på jul når de ser gnomen på hylla. De vil se en eksotisk souvernir.

Dette er utrolig viktig for oss som utlendinger å huske på her vi bor. Vi ønsker å formidle et budskap. Men hvordan blir det oppfattet? Hva tenker, forstår og tolker indonesieren vi møter ut av det han ser og hører i møte med oss? Det er slett ikke alltid lett å vite svaret, derfor tar god kultur-utveksling lang, lang tid. (A).

lørdag 28. mai 2011

Benjamin

Benjamin Brillefin.

Husbråk på fredagskvelden

Vi spiste kvelds. Noen andre spiste også. Det kom høye tyggelyder fra kjøkkenbenken. Vi dro benken frem og så først sagflisen etter tygge-arbeidet, deretter gnageren selv.

Jeg satt og holdt stiv øyekontakt med inntrengeren, mens helten i historien gikk rolig og sindig til utgangsdøra for å ta på seg sko. Han skulle i alle fall ikke bli bitt i tærne. Deretter gikk han, fortsatt like rolig og sindig, ut i garasjen for å lete etter et passende våpen. Han ville aldri drømme om å bruke en gryte, slik jeg foreslo, for da ville han jo slå sprekker i flisegulvet når kampen begynte. Vi er veldig ansvarlige leietakere, vi slår ikke hull i flisene.

Med sko og kosteskaft kom helten til slutt vandrende behersket inn igjen fra garasjen. En kollega gjennom mange år i Norge, sa en gang at han aldri hadde sett Per løpe. Jeg kan bekrefte at han fortsatt forholder seg rolig under press og aldri lar seg stresse opp det minste.

Hadde ikke jeg hatt et slikt medfødt lammende blikk, hadde den rotta vært langt inne i veggseksjonen og utenfor rekkevidde før helten kunne trø til. Men sammen er vi sterke, og mannen i mitt liv bærer heretter tittelen helten i mitt liv.

Jeg skal ikke utbrodere de grusomme detaljene, men lar bildet tale for seg. I dag har det vært stille på kjøkkenet, dødsens stille. (A).

torsdag 26. mai 2011

To meter middag

De tre staute nevøene våre som besøkte oss i begynnelsen av denne måneden, var litt skeptiske før de skulle overnatte ute i jungelen. Tenk om det kom en slange glidende inn under presenningen der de sov...? Det gikk heldigvis bra og de følte seg veldig rolige og trygge da de var tilbake i byen igjen. De skulle bare hørt dagens småprat på kjøkkenet mitt.

Hushjelpa: Det kom en svær slange inn til naboene i går.
Jeg: Å ja?
Hushjelpa: Ja, den var to meter lang og hodet så stort som så (viser med hendene).
Jeg: Og hvem drepte den?
Hushjelpa: Naboene vel, de var kjempefornøyde. De tilberedte den med en gang, laget slangesuppe og fritert slange og alt mulig (rynker på nesa).
Jeg: Du spiste ikke du da?
Hushjelpa: Nei, nei, jeg liker ikke slange. Har bare smakt det èn gang for lenge siden, da dere i NLM feiret 17.mai... Men jeg har spist katt, det var godt.

Hushjelpa bor ikke så langt fra oss, men huset hennes har en svært enkel standard og ligger omkranset av rismarker og vegetasjon. Her i vårt "penere" boligstrøk kjemper vi fortsatt kun mot rotter og kakkerlakker, de duger ikke en gang som matauk. (A).

Små, svette disipler

Forrige lørdag hadde vi sportsdag med den internasjonale barneklubben igjen. Dette ble også dagen da jeg testet hockey-kølla igjen for første gang på kanskje seksten-sytten år... Det var naturlig nok et sjokk for en del muskelgrupper, og de ynket seg i flere dager etterpå. Men på det viset hadde jeg denne kjekke formiddagen levende i minne helt til onsdag nesten, så det var i grunnen en god følelse å ha litt gangsperre.

På bildet er alle de ti spreke ungene som kom, samlet på kjukkasen til andaktsstund. Seks-syv nasjoner er representert. Berit forteller om pinsedag da den Hellige Ånd kom og alle de forskjellige folkeslagene kunne forstå hva Peter talte om.

Jeg kan nesten ikke tenke meg en mer passende forsamling for denne historien. De fleste av disse barna snakker minst to, noen tre språk, til daglig. De vet hvor viktig det er å snakke rett språk til rett tid. De vet hvor vanskelig det er når man skal snakke med noen som ikke har samme morsmål, farsmål eller skolemål som dem selv. De har erfart hva det vil si og ikke forstå hva noen snakker om.

Jeg lurer ofte på hvor disse små ender opp i verden senere. De er internasjonale barn. Erfaringsvis vil slike barn fortsette med å leve i fremmede kulturer. De vil kanskje lære seg helt andre språk enn de snakker i dag. De vil treffe mange mennesker. Tenk om den Hellige Ånd kan følge med i hjertene til hver enkelt når de legger ut på livsreisen over hele kloden! (A).

torsdag 19. mai 2011

Utlending

Norsk hverdag i tropiske omgivelser er utgangspunktet for bloggen vår. Nå er det selvsagt slik at jo lenger vi bor her, jo mer hverdagslig blir hverdagen... Det betyr at vi skriver mindre og mindre om kakkerlakker for eksempel. De har hatt et kraftig oppsving i antall fremstøt for å ta over huset de siste ukene.

Kakkerlakkene bryter helt klart våpenhvilen som bestod i at de raidet kjøkkenet om natta mens vi sov, og holdt seg gjemt i de hemmelige avkrokene når dagslyset kom. Resultatet blir mange daglige dødsofre med seks bein i været og dessverre større forbruk av miljøfarlig gass på boks. Vi er tross alt enda norske, så vi har ikke kommet dit at vi knuser udyrene mekanisk under hælen, slik hushjelpa gjør.

Vi skriver også mindre og mindre om maur. Det betyr ikke at det er færre av dem på benken eller langs veggene. Maurene er bare blitt for hverdagslige til å sløse spalteplass på, selv om de ikke har forandret seg det minste, det er vi som har forandret oss. Litt.

Vi kommenterer ikke lenger folk som kjører moped i solsteiken med vanter, lue og jakka bak-frem for å unngå trekk gjennom glidelåsen og den vage diagnosen "vind i kroppen". Vantene er forresten mest for og ikke bli så brun på hendene, hvem vil vel se ut som en mopedtaxi-kjører, de nest-laveste på rangstigen...? (De som plukker søppel er lavest).

Vi kler oss pent og anstendig så fort vi skal lenger enn til porten, med krage og langbukser. Vi legger hånda på hjertet når vi har hilst på noen, og vi betaler aldri, aldri med venstre hånd. Men vi vil aldri kunne gå på åpen gate uten at minst èn unge roper -hviting, -hviting, etter oss. Vi vil alltid være fremmede.

Da jeg var liten sang vi ofte en sang på bedehuset som het Jeg er på reise her og det i fremmed land, mitt hjem er langt herfra... Strofen dukker opp i minnet rett som det er. Sangen handler om himmelen.

Etter å ha blitt en ordentlig utlending her på jorden, er betydningen av himmelen som vårt egentlige hjemland blitt så mye tydeligere. Det er befriende at huset her ikke er mitt endelige hjem. Maurene og kakkerlakkene kan herje så mye de vil, jeg liker dem ikke, men jeg vet at jeg skal reise fra dem en gang.

Jeg håper jeg kan ha denne følelsen med til rene, pene Norge også. Vi har et hus, vi har et hjem i Norge, men til syvende og sist er mitt riktige hjem langt herfra, hist ved en gyllen strand, for å avslutte sangstrofen. Og den stranden er altså ikke langs sørlandskysten. (A).

tirsdag 17. mai 2011

Hipp hipp hurra

Vi feiret i år nasjonaldagen i 1000 meters høyde, der det ikke er fullt så varmt og klamt å gå i tog som i Medan. Jenta på bildet deltok ikke aktivt i feiringen av 17. mai, men bivånet det hele fra verandaen på hotellet. At en indonesisk tilskuer til festen vår stilte opp i t-skjorte med norsk flagg var virkelig høyst uventet. Til alt overmål kunne hun opplyse at t-skjorta er kjøpt i Tarutung, en by som ligger enda lenger utenfor allfarvei enn Berastagi der vår markering av nasjonaldagen fant sted.

Vi var kanskje ikke så mange deltakere under markeringen, men vi som var til stede koste oss i alle fall. Vi gikk i tog i parken og rundt svømmebassenget på hotellet mens vi sang både nasjonalsangen og fedrelandssalmen. Etterpå var det frukt og forfriskninger, før arrangementet ble avrundet med potetløp. Hipp hipp Hurra! (Per)

lørdag 14. mai 2011

It's a jungle out there

Jeg (Per) har nok en gang vært i jungelen - andre gang på to uker. Årsaken til den siste utflukten var at vi fikk besøk av tre barske nevøer fra Flekkerøy. De ble invitert med på trekking, med innlagt overnatting i gapahuk dypt inne i jungelen. Vi kan nå se tilbake på en svært vellykket tur i idylliske omgivelser. Alt gikk etter planen - vi fikk se orangutanger, tre andre typer apekatter, meterlange øgler, en slange og mer til. Her er noen bilder fra turen:

mandag 9. mai 2011

Unnskyld, Indonesia! Vi er ikke bedre...

- Den er størst, som kan bøye seg. Jeg vil med dette si unnskyld til Indonesia generelt og til noen ukjente flaggermus-selgere spesielt, for mitt litt ovenfra-og-ned innlegg i forrige måned om bruk av uskyldige flaggermus til astma-medisin.

Jeg støtter ikke praksisen og tror fortsatt ikke flaggermus-ekstrakt kan hjelpe mot astma. Men de som driver i flaggermus-bransjen her, tror antagelig på produktet de selger. Norske produsenter av næringsmidler har derimot alle forutsetninger for å vite godt hva de selger, men det ser ikke ut til at de bryr seg.

I morges leste Elisabeth på tuben at bringebærsyltetøy fra Nora hjemme i Norge, inneholder karmin. Jeg ble så pass nysgjerrig at jeg måtte google ordet. Det hørtes litt gammeltestamentlig ut syntes jeg, ypperstepresten skulle jo ha karmosinrød ull i antrekket. Men syltetøyet smaker ikke ullent, så det måtte være noe annet.

Karmin viser seg å være en gift man får når man tørker, knuser og koker en viss type lus. Det blir kjempefin farge av lusene, så den er ypperlig til å få syltetøy til å se friskt og fristende ut, spesielt for små barn som elsker sterke farger. Imidlertid er bruken omstridt i mange land, siden stoffet kan fremkalle allergiske reaksjoner og astmatiske symptomer.

Vi vet jo godt at både norske aktører og de internasjonale selskapene som produserer matvarer og pulverposer har kun èn styreleder, og det er mammon. Jeg fant ei lang liste over e-stoffer som brukes i Norge, med mulige bivirkninger. Det gikk mye i astma og kreft. Føre-var prinsippet kan umulig gjelde i næringsmiddel-bransjen.

Det var etter å ha lest denne lista, jeg følte for å vise litt ydmykhet overfor de som selger lokale medisin- og næringsmidler. Hva er egentlig verst, å selge en flaggermus fordi du tror den hjelper for noe, eller å selge mat med kjemiske stoffer du vet kan slå skadelig ut, men du vil ha pengene? Norge ser sterilt og vitenskapelig ut på overflaten, men under forseglingen viser det seg kanskje at humbugen bare er godt konservert og pent fargelagt.

Beklager Nora, jeg liker godt rødt rutemønster på forkleet og alt det der, men når jeg flytter hjem tror jeg det blir hjemmelaget syltetøy og ekte sukker på skiva. (A).

Varmer opp til nasjonaldagen

35 plussgrader i skyggen, dørgende stille, sol fra skyfri himmel. Luftkjøleren puster og peser og jobber for livet i stua. Når man står rett foran den, kan man kjenne at det ramler ned en pjuskete liten stråle kald luft, som fort blir slukt av varmebølgene rundt.

Det er mai du skjønne milde. Mangobusken som Per har plantet i bakgården henger fortvilet og fortapt med de ferskeste skuddene. Det virker uendelig fjernt at jeg en gang bodde et sted hvor man sa; lurer på om bjørka rekker å springe ut til 17. mai i år? Nå heter det i alle fall; lurer på om mangobusken lever til over 17.mai? Regntida er definitivt slutt for en god stund siden.

Hvis ikke vi tørker inn og blomstrer helt av før kommende helg, så reiser vi i alle fall til fjells for å markere nasjonaldagen i år. Tusen meter opp og ti grader ned, da kvikner vi til alle mann og skal nok sette ny rekord i potetløp dette året. Hipp-hipp-hurra.

onsdag 4. mai 2011

Bygning kollapset

Hjelp, har det vært jordskjelv?? Foto: Waspada Medan

Vi sperret opp øynene da vi i går leste en av de lokale avisene. Avisen kunne fortelle om at bygningen på bildet ikke er rammet av jordskjelv, men at den raste sammen tirsdag kveld denne uka på grunn av flom. Bygningen rommer et universitet med flere hundre elever.

Elven gikk i begynnelsen av uka, som så ofte før, over sine bredder etter at det hadde regnet kraftig. Flomvannet har åpenbart gravd bort fundamentet under bygningen slik at den til slutt raste sammen. Til alt hell var det ingen som omkom da huset falt sammen.

tirsdag 3. mai 2011

Hus

Byggmester for huset med utsikt: Berit.
Det nærmeste, med lavvo-inspirert arkitektur:
Berit, Filip, Benjamin og Elisabeth.


Trofaste lesere vet at huset vårt hjemme i Norge har vært ledig en stund, men at vi nylig fikk skrevet kontrakt med nye leieboere. Vi kan nå opplyse om at det er mange ledige hus også i nærområdet rundt oss. Noen ganske nyoppførte, andre enda under oppføring. De er godt ventilerte, men litt vannskader må påregnes ved første skur, sånn er det bare i strøket vårt.

Stokkebygd hus, etter inspirasjon fra de indre bygder,
samt fra risåkrene her som ofte har slike raste-plasser.



For en nordmann er det vel og bra å leie, men ingenting som å eie. For ikke å snakke om hvor utrolig kjekt det er å bygge sitt eget! Sjåføren vår, pak July, kan mer enn å kjøre bil, legge brostein, fikse dører, bytte kraner og handle materialer. Han snekrer gjerne hytte også når det er nødvendig.

Kari Bremnes har en fin sang som går slik: Folk træng hus, og hus træng folk...