tirsdag 31. januar 2012

Dyrene på skolen

Nøtteliten satt i toppen av et tre, og reiret hans falt ned.

Sjefs-katten døde forrige uke, i en alder av 12 år.
Nå vil denne gjerne overta som skolens overhode,
men det er flere rivaler til stillingen.
Rektor mater dem alle.

Vann-skilpaddene lever et anonymt liv,
men hører med i skolemiljøet likevel.


Fiskene har selvsagt svømmedag året rundt.
De får dammene sine pent rengjort av gartneren med jevne mellomrom.

Disse to, Batman og frue, bodde tidligere inni skolens høytalere.
Kanskje ikke rart lyden er noe rusten på sportsdager og lignende.


Før jul ljomet Torbjørn Egners Dyrene i Afrika og andre viser over skolens område i matpausene. Vi norske lyste opp og ble i godt humør over de kjente tonene. Det var en levende påminnelse om hvor viktig morsmålet er for oss når vi skal ta inn et budskap. Skolen er også bevisst på dette.

Nå bor jo vi i Asia, ikke Afrika, men dyrelivet er minst like mangfoldig her. Bare på skolens område finner vi mange spennende arter. Slangene som slenger innom i ny og ne, har jeg aldri fått bilde av, siden personalet gjør kort prosess med dem øyeblikkelig. De tøffe øglene som av og til piler over parkeringsplassen har vi heller ikke fått knipset, - de er for kjappe. Men noen av de andre dyrene har vi fått tatt skolebilde av, og vil huske dem som verdifulle innslag i miljøet. (A)

søndag 29. januar 2012

Slapp av!

Siesta på stedet.

Siesta i fart.

Etter en som vanlig travel vintersesong med høytidene i kø, først ramadan, deretter den store bryllups-sesongen mellom ramadan og jul, så jul og sist uke kinesisk nyttår, har hverdagen nå kommet til byen igjen.

Bare noen sporadiske raketter kan enda høres når det lir mot kveld. Søppelhaugene langs veien er fortsatt prydet med rikelige innslag av matbokser, drikkeglass og røde papirdekorasjoner, ellers er det meste uten spor av fest og høytid.

Kun noen enslige slengere av fridager ligger foran: Profetens himmelfart i februar, Kristi Himmelfart i mai, et par hinduistiske høytidsdager hvis innhold er litt uklart. Ellers skal vi bare gå på jobb og skole i mange måneder fremover. Men midt på dagen er det siesta. Regntida er slutt, sola har begynt å vise muskler, festen er over. Det er bare å legge seg ned for en god blund, hvor som helst. (A).

onsdag 25. januar 2012

Brillefin idè

July med kjørebriller, -må ikke forveksles med kirkelige lesebriller.

Sjåføren vår, pak July, er en ung og sprek mann i sin beste alder, altså like gammel som meg. Han er en fin troende og hjelpsom av natur. Nå har han også blitt eldstebror i menigheten sin, og er stadig opptatt med husbesøk og møtevirksomhet på fritida.

Som leder fortjener man jo en og annen påskjønnelse, også innen menighetsarbeid. I ettermiddag kunne July fortelle at nå hadde han fått briller. Jeg lurte på hva slags briller han snakket om, og det var altså lesebriller. Jeg nevnte at jeg ikke visste han trengte slike, noe han kunne bekrefte med en gang. Han hadde nemlig prøvd brillene på, og alt svingte og bølget for ham, så briller trengte han absolutt ikke. Men det var en komitè i menigheten som hadde bestemt at alle lederne, enten det var for ungdomsgruppa, kvinnegruppa eller i eldsterådet, skulle få lesebriller i gave.

July mente at dette brille-programmet kanskje passet bra for litt eldre mennesker, men at det ikke var like nyttig for alle. Han lurer nå på om han skal ta brillene sine med til Nias i neste måned, for der kjenner han mange gamle folk som sikkert kan bli glade for et nytt syn på verden.

Her er det bare å slå fast at det er saligere å gi enn å få. (A)

søndag 22. januar 2012

God stemning i jungelen

Tre lærere og to kontormenn byttet
inne-luft med jungelduft denne søndagen.

De hadde også med en kjentmann,
som sørget for at de kom tilbake til bilen
før det ble mørkt.


Jungel og gjørme hører sammen.

Etter en overraskende landing på ryggen,
fikk hun seg spaserstokk. Miss Jeni er Benjamins lærer.



En liten prat med gamlemor på trappa,
før det var på tide å kjøre mot byen igjen.

Gymlæreren Dolatta er en erfaren ringrev,
og valgte fotballsko for å få godt feste under turen.

lørdag 21. januar 2012

Jorunns Indonesia-feber

Jorunn på trappa til gjestehuset.
Passet var på vidvanke et øyeblikk, men kom til rette. Puh!


Musikk-klassen og Angklung-gruppa.
(Til venstre vår venn Nils og barna,
som ikke hører til i noen av gruppene).

Lek i gata: Fjellhaug bak, barn fra søppelplassen foran.

Musikk-linja fra Fjellhaug bibelskole i Oslo er på langtur. Helt hit til Indonesia har de kommet, noe som henger sammen med at læreren Jorunn Alme i sine aller yngste og grønneste år (hun er jo fortsatt ung, men selvsagt mye mindre grønn), var ettåring her på feltet.

Jorunn løp etter de norske små barna, bidro til å forme deres norske kulturelle identitet og åndelige utvikling, og hadde dessuten lange helgeopphold på en internatskole for blinde langt utenfor byen. Der sov hun i et rom uten aircondition, mens hun klødde på myggestikkene og herdet karakteren. Dette året var så bra for Jorunn at hun stadig kommer tilbake til Medan, for fjerde gang nå med musikalske studenter under sine vinger.

Fredag var det vennskaps-konsert i gjestehuset vårt, hvor barna fra søppelplassen spilte Angklung og de norske studentene sang. Deretter var det selvsagt ris i overflod og lek ute i gata.

Som det midterste bildet viser, er Jorunn god til å motivere både små og store. Kun den som er i brann selv, kan tenne andre. Stå på Jorunn! (A).

torsdag 19. januar 2012

For sikkerhets skyld

Ingenting slipper inn her...

...og ingenting skal ut her.

Kanskje har det noe å gjøre med befolkningstettheten i Asia at munnbind har slått igjennom som et universalmiddel for god folkehelse og som personlig livsforsikring. På kjøpesentre kan du rett som det er se nette barnepiker i uniform og med munnbind løpe etter sine små. I perioder med fugleinfluensa, eller rykter om fugleinfluensa, er flykabinene fulle av munnbind-maskerte reisende.

Da jeg kom inn på kontoret forleden, var det åpenbart at damene var i full beredskap på helsefronten. Jeg var først sikker på at det var noe galopperende smittsomt og farlig på gang, men fikk etter hvert rede på at de hadde helt forskjellige plager og nærmest beskyttet seg mot hverandre.

Lyna hadde en god gammeldags forkjølelse, med blanke øyne og tette kanaler. Hun skulle altså ikke spre sin dråpesmitte utover kontorlandskapet. Fina på sin side, hadde nettopp trukket en visdomstann og fått streng beskjed fra tannlegen om at krateret måtte holdes gullende rent for å unngå infeksjon.

Jeg fikk aller nådigst lov til å fotografere de reduserte pasientene, mot løfte om at de ikke skulle ut på noen offisiell nettside for organisasjoner, kun min private blogg. (A)

onsdag 18. januar 2012

Kan inneholde spor av fransk sjokolade

Melissa, i blå skjorte. Fra et dramastykke på skolen før jul,
om livet i Medan.


Posten skal frem. Etter hvert. Noe skal i alle fall frem til slutt, når det passer sånn. Naboen vår, amerikanske Melissa, fikk i går pakkene som hun har ventet på siden oktober. Man skulle tro hun var glad og takknemlig, men som vi vet er det noen som aldri blir helt tilfreds...

I pakken fra Frankrike hadde noen byttet ut de franske sjokoladene med lokalt produserte. I pakken fra Amerika, hadde noen byttet ut Melissas sko med sine egne pent brukte, i samme nummer selvsagt. Hva mer kan hun forlange? Her har postens slitere vært greie og erstattet varene etter beste evne, og deretter ventet til de var sikre på at det ikke kom flere pakker til samme adresse, slik at de kunne glede mottaker med å levere alt på en gang (og slippe å kjøre en ekstra tur ut på postmopeden sin), men utakk er verdens lønn.

På toppen av det hele var hun misfornøyd med at alt spiselig var smeltet sammen til èn stor uformelig masse. Slikt må man jo regne med når verdifull post skal lagres forsvarlig i månedsvis i postvesenets innelåste lagerhyller. Det tar jo noen uker å gå inn nye sko, og det er best å ikke sende fra seg de gamle før man er sikker på at de nye sitter godt.

Norsk postvesen har litt å lære av oss her nede. Da de rotet vekk skallene sendt fra Tromsø til min lille sønn for noen år siden, med adresse Flekkerøy, fikk jeg ingenting i bytte. Ikke så mye som en gummistøvel fra Kina ga de meg i bytte mot eksklusivt samisk håndarbeid. Les og lær, sier jeg bare. (A).

onsdag 11. januar 2012

Handlekraftig dame

Pult må man ha.

Målfrid var allerede før ankomst kjent for å være effektiv og målrettet. Derav navnet, antakelig, som vi tolker til Mål-fryd. Før det er gått en uke, har hun nå kjøpt inn både skrivepult og moped. Dermed er hun klar til innsats.

Gjengen med sjåfører i gata har allerede funnet en grei plass å samles for og nyte synet av denne blonde, vakre, nordiske og single skjønnheten som vandrer rundt på egen hånd. De har nok en snarlig skuffelse i vente, for så fort Målfrid får skilter på sitt splitter nye fartsvidunder, regner vi med hun er over alle hauger.Sjåførene med de lange øynene, kan da risikere å få lang nese i tillegg. (A).

mandag 9. januar 2012

De nye

Den nye naboen Nils
har kjøpt Jørns gamle motorsykkel (ikke moped!),
men heldigvis tyder alt på at mannen
ikke er like høymælt som sykkelen.
Den har nemlig en fryktelig lyd...

Resten av gjengen ble igjen på trappa, da far strøk av gårde på sin nye moped. Amalie (fremst) kjører rosa dokkevogn, Jakob nøyer seg med å lade opp til en liten formiddagslur før lunsj. Mor Anna er sosionom, men vil nok i første omgang ha nok med å yte sine tjenester til Anna og Jakob. Anna er den første sosionomen vi får ut til Little Norway, det måtte en svenske til, og vi har store visjoner for henne på sikt. Sosionomer er jo eksperter på å løse problemer, er de ikke...?

Barna snakker foreløpig en snurrig blanding av norsk og indonesisk, mens mor kjører på med norsk, indonesisk og bittelitt svensk. Etter hvert skal nok de små inn i engelsk barnehage og da kan vi virkelig få se et herlig språk-verksted i fullt arbeid. Vi her på andre siden av veien, gleder oss selvsagt til å følge med... (A).

Ferie-albumet


Båtene har Tivoli-farger, som så mye annet i dette landet.

Ananas-selger.

Ananas-spiser.

Ferien er over, skittentøyet vasket, solkremtuba nesten tom. Skjellene vi fant ligger pent utstilt på skjenken og nå kan hverdagen komme. Vi er klare for et nytt halv-år med byliv og skole, gamle rutiner og kanskje noen nye.

Vi har fått nye naboer. Anna og Nils med sine to små har flyttet inn i huset over veien. De har studert språk et halvt år på Java allerede og er dermed godt rustet til både arbeid og fritid. Målfrid er tilbake på gamle trakter, for tiden i gjestehuset. Det var hun som intervjuet mange hundre mødre i en landsby bare en kort sykkeltur unna om hvor mange tomater og slikkerier barna deres spiste hver dag, - i forfjor var det visst. Nå har hun fått en master og greier, så hvis vi lurer på noe om ernæring heretter, vil vi straks gå til Målfrid for råd.

Gi oss en dag eller to, så kommer det ferske bilder av alle de nyankomne i Little Norway, avd. Sumatra. (A).

onsdag 4. januar 2012

Gull og grønne palmer


Vi er på nyttårsferie i et tropisk paradis. Det vil si at vi har ferskt, grovt brød til frokost. Vi har varmt og kaldt vann i kranene på både kjøkken og bad. Vi har aircondition på rommet og for all del, room service. Vi bytter da ikke rene håndklær på badet selv, når vi er på ferie. Og rene håndklær må vi ha, hver eneste dag.

Når vestlige mennesker som oss snakker om et tropisk paradis, så mener vi altså et vestlig paradis med tropisk klima og palmer på en varm, varm strand. Det har hotelleierne her skjønt, og de gjør en god jobb med å levere det kundene vil ha.


Størsteparten av innbyggerne her i dette tropiske paradiset lever annerledes. Ikke at de savner det ferske brødet til frokost, ikke i det hele tatt. Her er det ris som gjelder, varm ris til frokost og kvelds. Kanskje de ikke savner det rennende varme vannet i kranene heller. For den som skal vaske kopper og klær for hånd, kan det bli bli ganske hett å stå med hendene i glovarmt vann halve dagen. Den som ikke tror meg, kan bare komme ned en tur og prøve.

Egentlig vet vi ikke helt hva menneskene her savner, om de savner noe i det hele tatt. Men vi vet at folk flest lever av jordbruk og fiske, og at store firmaer sysselsetter en del i gruvene. Det er nemlig gull i dette tropiske paradiset.


Venner av oss var nylig med på å gjennomføre en helseundersøkelse i et gruvesamfunn i nærheten. De fant mye hudplager, leddproblemer og høyt blodtrykk. Mangt og mye kan sikkert utledes av funnene. Kosthold påvirker blodtrykket, fuktige arbeidsforhold kan gi leddproblemer og så videre.

Våre venner ønsker å gjøre seg kjent i utvalgte lokalsamfunn og finne ut hva folk savner. Jordmortjenester og spedbarnshelse er to områder vi vet det skorter mye på. Barnedødeligheten er skyhøy her i forhold til mange andre steder i Indonesia.

Mange fra den etniske gruppen som hører til her, graver etter gull. De prøver også å grave ut det de kan av kontanter fra turistene som kommer for å nyte sine brødskiver og rene håndklær under palmene. Det skulle bare mangle. Våre venner som arbeider her, ønsker imidlertid å komme med en positiv overraskelse til dette folket.

Våre venner ønsker å komme som Peter og Johannes da de traff den lamme tiggeren utenfor tempelet.Tiggeren ville ha en slant. Han ville sikkert gladelig ha tatt i mot en stor sum også, hadde han fått tilbudet. Men Peter og Johannes sa at de hadde hverken sølv eller gull, men det de hadde, ønsket de å gi. Dermed fikk tiggeren legedom i beina og et nytt liv for sjelen. Han hadde ikke sett for seg muligheten til noen av delene, men han tok gledesstrålende i mot hva han fikk.

Vi vet ikke hvordan gullfunnene vil bli på denne øya i 2012. Men vi vet helt sikkert at hver eneste innbygger har muligheten til å få en skatt i himmelen, men nesten ingen vet om det enda. (A).