onsdag 16. desember 2009

Raushet og respekt

Den internasjonale skolen her i byen er sekulær. De synger ikke religiøse sanger, underviser ikke i religion og forkynner eller forsvarer ikke noen tro fremfor en annen. Dermed er det ikke sagt at skolen er en trosfri, pregløs sone, et tomt trosvakum i landet med verdens største muslimske innbyggertall.

En stor del av elevene er muslimer. Mange er katolikker. Noen er protestanter, og noen hinduer. Og noen vet ikke helt hva de skal kalle seg, akkurat som i Norge. Rektor har markert seg som ikke-troende. Under muslimenes fastemåned tas det særlig hensyn til elever som faster; de får lettere gym, og de kan være i biblioteket i lunsjpausen. Et eget rom er tilgjengelig som bønnerom. Foajeen dekoreres i moské-inspirert stil.

Når hinduene har sin høytid, lager den muslimske bibliotekaren bokutstilling ved inngangen med hindu-tematikk. Dekorasjoner med hindu-tema henges opp.

Før jul kommer juletreet opp på skolen. Bokutstillingen ved inngangen handler om jul og Jesus. En av lærerne organiserer julegave-utdeling fra skolen til et barnehjem. Alle barna som har lyst, gir en skoeske med gaver til et barn på det kristne barnehjemmet.

To av lærerne øvde i år inn julesanger med de barna som var interessert. Dette skjedde i lunsjpausene på skolen, for at de skulle opptre under tenning av juletreet på et hotell her i byen. Rektor informerte i det ukentlige nyhetsbrevet til hjemmene at dette tilbudet fantes for de som var interessert i å markere den kristne høytiden aktivt.

En gruppe mødre (som også inkluderte en aktiv hindu) opptrådte med julesanger på årets julelunsj for barna. Rektor har tilbudt oss NLM-damer å sende med informasjon i det samme ukentlige nyhetsbrevet fra skolen, om søndagsskole-tilbudet vårt på lørdager.

Skolen har en grunnleggende atmosfære av respekt og åpenhet mellom de mange forskjellige verdier og livssyn som lever sammen innenfor skoleporten. Hele miljøet signaliserer: Jeg er kanskje helt uenig med deg, men det er ok hvis du tenker og tror annerledes, du får lov til det.

Det var sørgelig å lese i norske nyheter i dag om den lille bygda i Fredrikstad-området, hvor rektor i høst har stoppet informasjon til hjemmene om en kristen klubb som har vært drevet i bygda siden 1973. Klubben var, i følge avisa Dagen Magazinet, det eneste varige fritidstilbudet for barna i området. Men rektor ville ikke distribuere informasjon som favoriserte en spesiell trosretning. Det sto ikke noe om hvor mange trosretninger som fantes på skolen. Kanskje like mange som på den internasjonale skolen her på Sumatra?

Det er sørgelig når ledere signaliserer redsel for frihet og åpenhet. Spesielt skoleledere, som har ansvar for framtidas voksne.

mandag 7. desember 2009

Mer kreativitet!

Etter nesten to års planlegging, ble det i morges vedtatt at mannen i huset skulle ut å handle benklær. Kona måtte selvsagt være med når slike viktige innkjøp skulle foretas. Penbukser og sømmelige hverdagsbukser var sårt tiltrengt.

Etter en relativt vellykket handletur, gikk vi begge, mannen og kona, på kafé. Vi var to personer. Vi skulle ha to kaffe uten sukker. Dessuten EN porsjon is, men med to kuler. Altså to kuler is, i en skål. Jeg skulle ikke ha is. Men begge skulle ha kaffe, til sammen to kaffe.

Vi repeterte og spesifiserte ordren fire eller fem ganger, og ante en lett forvirring over at to kaffe ikke ble bestilt med to is, men derimot to is i én til to kaffe... Mange to-tall og ett-tall å holde styr på.

Vi fikk én kaffe og en skål is, med to kuler. Vi ble ikke overrasket, lignende opplevelser har vi hatt mange ganger før. Hvis vi er så vanskelige at vi bestiller noe bittelitt utenom det vanlige oppsettet, eller annerledes enn forventet (hvis begge skal ha kaffe, må jo begge ha is!), så blir det krøll. Garantert. Uansett hvor mange ganger du gjentar.

Det var heldigvis ikke noe problem å dele på den ene kaffen vi fikk, siden vi er så gode venner. Men det slo meg at også servitører og butikkekspeditører er et resultat av landets skolegang. Jeg snakket nylig med en velutdannet indoneser, som snart flytter utenlands. Han hadde tatt flere engelsk-tester, og bestått uten problem.

- Men, sa han, den skriftelige testen var vanskelig. Jeg kan ikke uttrykke meg på engelsk med selvstendige setninger. Du vet, vi indonesere skriver aldri eller dikter noe på skolen. Vi bare pugger og skriver av. Når noen ber oss finne på noe selv, blir det helt blankt. Det er derfor asiater er så gode i matte, men noe kreativt kan vi ikke få til.

Så langt min venn, som har studert åtte år i statene, men fortsatt føler at grunnskoleutdanningen i hjemlandet hemmer ham, i en alder av førti pluss og med fin stilling innen IT.

Det er helt topp å være flink i matte. Men jeg ønsker inderlig grunnskolen i Indonesia kan legge om kursen litt. Skal landet fremover, må skolen lede an med mer selvstendig tenkning og mye mer kreativitet. Så kan pirkete turister til og med få to kaffe og en is, eller motsatt, når de besøker Sumatra.

onsdag 2. desember 2009

Bakenfor horisonten

Når man står ved stranden i byen Padang på Vest-Sumatra og speider ut over havet, så ser man noen små holmer langt der ute. Men enda lengre ute, langt bakenfor horisonten, ligger det tre større øyer. Jeg fikk nylig besøke den største av dem, og det ble en minnerik opplevelse. Etter tolv timer ombord på en en gammel passasjerferge av tre, som knirket og knaket som et gammelt spøkelseshus der den rullet seg frem gjennom bølgene , så var vi omsider fremme i tropeparadiset.

Men det som ved første øyekast kan minne om et paradis, kanskje ikke minst når man bare ser bilder fra øya, har mange skjulte farer og mye skjult lidelse. Ta myggene for eksempel - de bærer med seg smittestoff til minst tre alvorlige sykdommer, hvorav malaria trolig er den minst farlige. Underernæring, manglende kunnskap om helse og hygiene, mangel på skolegang for mange av barna og svært vanskelig fremkommelighet de fleste steder er andre stikkord.

Mange landsbyer kan kun nåes ved hjelp av små båter som denne.

De fleste båtene er uthulte tømmerstokker - med eller uten motor.

Tiden vil vise om det er noe vi kan gjøre for å bedre forholdene for befolkningen der ute i havet. (Per)

mandag 30. november 2009

Jul i vente



Så er det blitt 1. desember. Vi har kjøpt flere nye plater med julemusikk, en ukjent venn i Norge har sikret pinnekjøtt til feltet, og DVD-en med Skomakergata ligger klar til avspilling om få timer.

Ungene har mast seg til å sette opp plastjuletreet, noe som ble innvilget siden vi for tiden er så internasjonale. Her ute i den store verden setter de opp treet tidlig. Dessuten reiser vi ut av byen 2. juledag, og det er jo artig å se litt på treet før det skal pakkes ned igjen...

Akkurat som hjemme i gamlelandet, er ventetiden frem til jul full av stemmer og inntrykk som vil ha oppmerksomheten. Nissen og Jesus kjemper om plassen like mye her i tropevarmen, som i sludd og vind hjemme. Bildene viser en kirke Per var innom i fjor. Også tøffe gutter gleder seg til jul...
(A.)

onsdag 25. november 2009

Sauer over alt!


Langs traffikerte gater, i støv og søppel, i sol og dirrende asfaltvarme, går sauene og geitene og venter på sin skjebne. Plutselig er det ull og horn hvor du enn ser. Kjøtt må kjøpes levende her i strøket, det sier seg selv når gradestokk og infrastruktur skal med i beregningen. Men aldri er det så mye kjøtt ute og går som i dag, dagen før den store offerdagen.

Kalenderen viser offentlig høytidsdag i morgen. Mange fattige kan se frem til en av årets få, eller kanskje eneste, kjøttmiddag i tillegg.

Gode m-folk vil gå sammen med en annen familie og kjøpe en sau, for å gi til de fattige. Rike familier vil kanskje gå sammen med tre-fire andre, og kjøpe en hel ku. Kjøttet kan distribueres via moskeen, eller direkte. De minnes Abraham som var villig til å ofre Isak, i lydighet mot Gud.

For oss blir det en ekstra fridag, ungene skal ha overnattingsbesøk og det er stas.

Vi kan dessuten glede oss over det store offeret Gud gav en gang for alle, og som Isak var et forbilde på. Et offer som gjelder hver dag, og som vi ønsker å leve livet vårt i takknemlighet for.
(A.)

lørdag 21. november 2009

Endelig fredag


Det er en del ting som ikke alltid er lett for en nordlending i tropene å like, men prisnivået på Pizza Hut og levering på døra, DET er lett å like. Her er fredagens mopedbud, med to porsjoner lasagne i veska. Mmm...

torsdag 5. november 2009

Hei sveis


Det er utrolig hva en ny frisyre kan gjøre! Ny sveis kan piffe opp dagen, øke selvbildet og muntre opp dine nærmeste. Dette vet Benjamin.

Løsning i sikte for Juanda

Vi har grublet oss "grønne" på hvordan vi kunne hjelpe Juanda, og bedt mye om at Herren måtte hjelpe oss til å finne en løsning. I går fikk vi bønnesvar. Via en bekjent har jeg kommet i kontakt med en professor i medisin som arbeider i Jakarta, og som er villig til å sørge for at Juanda får den hjelpen han trenger. Leger som har undersøkt Juanda for en tid siden har konkludert med at det ikke er mer som kan gjøres i Indonesia på grunn av at nye operasjoner rett og slett blir altfor kompliserte. Dersom det nok en gang viser seg at dette blir konklusjonen, så har en annen organisasjon sagt seg villig til å ta ansvaret for at Juanda får den nødvendige behandling i utlandet. Hjertelig takk til alle som har stått sammen med oss i denne saken gjennom forbønn og omtanke. (Per)

tirsdag 27. oktober 2009

Et liv i ruiner

Det var mange sterke inntrykk som møtte meg da jeg for en stund siden besøkte Padang for å se på skadene etter jordskjelvet. Ved å gå til fots gjennom landsby etter landsby, der mer enn 9 av 10 hus er blitt forvandlet til en steinrøys eller en plankehaug, fikk jeg ødeleggelsene svært tett innpå livet.

Det sterkeste inntrykket fikk jeg imidlertid siste kvelden i Padang, like før leggetid. En lege fra organisasjonen OBI hadde vært på flyplassen for å hente en ny gruppe hjelpearbeidere. Da hun kom tilbake til huset der jeg bodde sammen med 30-40 andre hjelpearbeidere, blant annet fra OBI, kom hun bort til meg. - Jeg har med meg to personer som jeg møtte på flyplassen, sa hun. - En ni år gammel gutt og bestemoren hans. De kom nettopp med fly fra Jakarta, og siste buss til landsbyen der de bor er gått. Jeg har sagt at de kan overnatte her.

Straks etter kom den lille gutten og bestemoren inn i rommet. Til å begynne med så Juanda ut som niåringer flest, en pen og blid gutt, men legen fra OBI kunne fortelle at mye dessverre var annerledes enn det så ut ved første øyekast. - Juanda ble født uten endetarmsåpning, sa hun. - Og uten mulighet for å tisse på vanlig måte. Han har hatt utlagt tarm siden han var to dager gammel, men på grunn av stadige komplikasjoner har han siden gjennomgått seks nye operasjoner. Urinen kommer ut av en slange som går rett inn gjennom magen, og hullet der tarmen kommer ut kan ikke tettes på noen som helst måte. All avføringen kommer derfor ut i klærne og spres ut over magen. Bestemoren bader ham fire ganger om dagen, og skifter alle klærne.
Bestemoren kunne fortelle at Juanda er enebarn. - Moren døde under fødselen, fortsatte hun, - og faren ble kort tid etter mentalt syk. Han har siden vært ute av stand til å ta seg av Juanda. Jeg har måttet ta meg av ham siden han var ganske liten. Vi har nettopp vært på kontroll ved landets største sykehus i Jakarta, men legene sa at det ikke er mer de kan gjøre for å hjelpe Juanda. De ba oss om å reise tilbake til landsbyen igjen. Hva skal jeg gjøre?

- Jeg er så trett, så trett av å tenke på hvordan jeg kan hjelpe gutten min, sa den tynne gamle kvinnen. Hun så ut som om et vindkast kunne blåse henne over ende der hun sto med et tynt tøystykke rundt skuldrene. Hun kjempet for å holde varmen selv om det neppe var mindre enn 30 grader i rommet.

Juanda og bestemoren oktober 2009

Jeg forsøker nå å finne en løsning for å behandle Juanda i Singapore. Dette "prosjektet" er ikke en del av arbeidet mitt rent formelt sett. Alt arbeid med denne saken gjøres derfor på fritiden. Jeg forsøker nå å finne noen som vil hjelpe til med å betale regningen. En professor ved Universitetssykehuset i Singapore har sagt seg villig til å utføre de nødvendige operasjonene gratis, om det i det hele tatt er noe som kan gjøres, men vi må selv betale alle sykehusutgiftene. Disse utgiftene vil trolig komme opp i 150-200 000 norske kroner. (Per)

fredag 16. oktober 2009

Tusenvis av hus i ruiner

Jeg er nettopp kommet tilbake fra en tre dagers tur til Padang. Hensikten med turen var å se på forholdene i området, besøke ulike samarbeidspartnere, og vurdere hva vi kan bidra med i arbeidet med å bygge opp igjen det som er blitt ødelagt. Jeg reiste sammen med den norske legen Rannveig Bremer Fjær, som til daglig har sin tjeneste ved Forsvarets Sanitet. Hun har tidligere besøkt en rekke katastrofeområder, og hun deltok i arbeidet etter at tsunamien rammet Aceh-provinsen på Nord-Sumatra i 2004.

Det var sterke inntrykk som møtte oss i Padang by, men ødeleggelsen var enda mer omfattende i utkanten av byen. Områdene som er hardest rammet ligger i en halvsirkel rundt byen. Men også i sentrum av byen har mange bygninger falt sammen, og et stort antall små og store bygninger har fått store skader. Totalt er nærmere 90 000 bygninger blitt ødelagt. (Per)

Fortsatt ligger 40 døde begravd i disse ruinene av et hotell.

I dette området er samtlige hus fullstendig ødelagt - 500 familier trenger et nytt hjem.

Dette er noen av dem som ble husløse 30. september.

Jordskjelvet forvandlet husene i dette området til en steinrøys.

Heller ikke moskeen ble spart da kjempekreftene slapp løs.

onsdag 30. september 2009

Generalforsamling langt inne i skogen den grønne

Det er ikke bare i Bergen det har vært generalforsamling dette året. Vi har nylig vært med på synodemøte i Indonesias Lutherske Kirke (GKLI). Landsbyen der hovedkontoret til kirkesamfunnet ligger har ikke mye til felles med Bergen, men de to plassene har en ting til felles: De ligger litt utenfor "allfarvei". Veien til landsbyen der GKLI har sitt hovedsete kan kanskje best sammenlignes med gamle "Vestlandske hovedvei". Den er både smal, svingete og humpete. Men da vi omsider kom frem, var det riktig så idyllisk og fint der inne i skogen. Her får du se noen bilder fra turen:

Ved foten av disse fjellene ligger hovedkontoret til GKLI.

Veien var både smal, svingete og humpete.

Pastor Rixon kjørte moped i 17 timer for å delta på synodemøtet.

En rekke forskjellige kor deltok under åpningsmøtet.

Fullsatt kirke og god stemning.

lørdag 26. september 2009

Sommerfugler og tusenbein

Sumatra er svært frodig. Vulkansk jord kombinert med et fuktig tropisk klima gjør at trær og planter trives godt. Men øya har også et rikt dyreliv. Vi fikk nylig nærkontakt med noen flotte sommerfugler. En av dem landet på skulderen til Benjamin - trolig fordi den likte fargen på badedrakten hans.
Den andre satt på en stolpe, og jeg plasserte hånden min under for å vise hvor stor denne sommerfuglen er.
Det er imidlertid ikke bare sommerfuglene som er store. For noen dager siden møtte vi et "tusenbein" som var omlag 20 cm langt (!). Kroppen var på tykkelse med en pekefinger. Ifølge en indonesier som så tusenbeinet er den giftig,og det er farlig å bli bitt av den. Et bitt kan i verste fall være livstruende.

Barna våre lekte sammen med masse andre barn på plassen der den dukket opp, men heldigvis oppdaget vi den før noen av barna kom i nærkontakt med den. (Per)

lørdag 5. september 2009

Den verste flommen på fire år

I går regnet det på Nord-Sumatra, og det regnet MYE! Ifølge en indisk kvinne som bor i nabolaget opplevde vi den verste flommen siden 2005. Utallige hus ble fylt av vann, og i dag er gatene fulle av bøker, møbler, tepper og madrasser... alt ble gjennomvått i går ettermiddag. To gutter i 20 års-alderen druknet ifølge en av våre lokale venner da mopeden de satt på ble tatt av vannmassene. Et hus som sto ved elvebredden kantet ut i elva.

Ett av husene ved elva ble ødelagt av flommen.

Vannet sto opp til midt på inngangsdøra i denne husrekka.

I dag er gatene fulle av bøker, møbler...

... tepper, madrasser og sengeklær.

I dag skinner solen igjen, og elva er gått ned. Nå handler det om å få sopt vannet ut av husene, og få tørket opp igjen etter oversvømmelsen.

fredag 4. september 2009

For dyrt å dø

Mobilen ringte, og sjåføren mumlet og snakket litt på sitt lokale språk, før han la på og sukket tungt.

Av natur er sjåføren vår en munter mann, men nå var han ikke mye munter. – Det er svigerfar, sa han. Han har vært syk lenge, men nå er han sendt på sykehus. Oj, oj, tenk om han dør nå! – Hvor gammel er han da, spurte jeg. – Snart åtti, var svaret.

I et land med gjennomsnittlig levealder på sytti, var jo dette en anselig alder. Ikke så tragisk om han skulle sovne inn nå, var min første tanke.

– Tenk om han dør nå, fortsatte sjåføren med rynket panne. – Da må vi til med gravøl og fest, og vi som akkurat har kjøpt hus. Hvordan skal det gå.

Da kom jeg på det. Batak-folket begraver ikke sine døde i stillhet. Mange dager med folkefest og nyslaktet svin til alle de mange hundre som deltar. En begravelse koster fort en årslønn eller to for vanlige folk. Det er en gammel, ubrytelig tradisjon. I alle fall nesten ubrytelig. Fattigfolk ender gjerne opp med livslang gjeld, fordi de ikke tør gjøre annet enn å begrave sine døde med pomp og prakt, slik storfamilien og landsbyen forventer.

– Det er sånn i konas landsby, fortsatte sjåføren, - de holder på Batak-tradisjonene. I min landsby er det slutt på det. – Åja? Har dere virkelig sluttet, måtte jeg spør.

– Ja, for rundt femten år siden hadde vi prester og ledere som så at dette var galt, at det utarmet folk og i alle fall ikke hadde noen bibelsk begrunnelse. Så de begynte å lære folk at Gud i Himmelen ikke har behag i slike skikker som bare fører vanskeligheter med seg. Nå er det helt slutt på disse begravelsene. Men i konas landsby, der har de ikke hatt noen slike ledere. Vi må be om at svigerfar ikke dør enda…

Både sjåføren og kona hans kommer fra landsbyer som er definert som kristne. Likevel er forventningene de møter i lokalsamfunnet så forskjellige. På det ene stedet hadde de modige kristne ledere som våget å utfordre gamle tradisjoner. I den andre landsbyen har det vært for tøft å ta et oppgjør med menneskelige skikker, - og alle lider under det. Legg vinn på opplesningen av Skriften, på formaningen og på læren, står det i 1. Timoteus 4.(Anethe)

søndag 23. august 2009

En lykkelig vinner

I tiden før nasjonaldagen 17. august ble det arrangert en konkurranse i landsbyen ved søppelfyllingen. Innbyggerne skulle kappes om å gjøre det så rent og trivelig som mulig i og rundt husene sine (se innlegg 3. august). Til høyre ser du den stolte vinneren av konkurransen. Premien var et pengebeløp og en stor pokal. Hun vil "eie" pokalen frem til 17. august neste år. Vinneren av neste års konkurranse vil da overta pokalen. Mange av dem som deltok på konkurransen, og på feiringen av 17. august, deler ikke vår tro. Men vi deler deres begeistring over å kunne feire Indonesias nasjonaldag på en verdig måte. (Per)

onsdag 19. august 2009

Fest i landsbyen

Indonesia feiret 17. august sin nasjonaldag. I samarbeid med våre venner her sør fikk vi være med på å lage i stand en fargerik 17. august-fest i landsbyen ved søppelfyllingen utenfor byen. De lutfattige innbyggerne i landsbyen har aldri tidligere hatt anledning til å markere dagen slik som det hvert år gjøres en rekke andre steder i byen. Men i år ble det fest i denne landsbyen også!

En av aktivitetene var "panjat pinang" - klatrekonkurranse. På toppen av en glatt trestamme blir det plassert en del gjenstander, og den som klarer å klatre til topps kan forsyne seg med en av "gavene". Trestammen smøres inn med olje for at det skal være ekstra vanskelig å klatre helt opp til toppen. Guttene i landsbyen var svært begeistret over å få være med på denne konkurransen, og deltok med liv og lyst.

Teamarbeid er tingen!

Høyere og høyere...

Endelig ved MÅLET!

Seieren er VÅR!

mandag 10. august 2009

Trygg trafikk (?)

Jeg var nylig hos politiet for å fornye sertifikatet. Utlendinger som er bosatt i Indonesia får førerkort for bare ett år om gangen. Først måtte jeg fylle ut de nødvendige skjemaene, der jeg ble bedt om å oppgi informasjon om alt mulig - fra høyde over bakken til navnet på min avdøde mor. Dernest var det tid for legesjekk. En kvinne i hvit frakk målte blodtrykket mitt... og det var det hele. På skjemaet noterte hun blodtrykket mitt. Den hyggelige damen skrev forøvrig at jeg var ved full bevissthet, og at hørselen min var bra.

Trafikken i byen der vi bor kan nok i mange tilfeller føre til forhøyet blodtrykk. Dermed er det kanskje en fordel at trykket mitt i utgangspunktet er litt i laveste laget. Hva angår hørselen så er også denne en viktig faktor for å holde ulykkesstatistikken nede - hornet brukes ofte like flittig som bremsene. Men hva med synet? Jeg skrev på skjemaet at jeg ikke bruker briller, og legen så med egne øyne at jeg ved egen hjelp fant døren til kontoret hennes (nå var det riktig nok bare en dør...).

Synet mitt er fortsatt ganske bra, men om så ikke var tilfelle hadde dette ikke blitt avdekket under "legekontrollen". Jeg innser imidlertid at dårlig syn kan bidra til å holde blodtrykket til trafikantene nede. Jo bedre man ser, desto flere nesten-ulykker blir man vitne til. Og det man ikke ser (og følgelig ikke vet), har man som kjent ikke vondt av. Men hva trafikksikkerheten angår, så er det jo vitterlig en fordel å se bra. God tur! (Per)

Trafikkbildet i byen vår er ofte ganske uoversiktelig

En ettermiddagsbyge har fylt gaten med vann

Kjøreteøy av ymse slag

Trafikantene må beherske mange ferdigheter

Formiddagsrush i nabolaget vårt

mandag 3. august 2009

Hvem har det beste huset?

Om noen få dager, 17. august, feirer Indonesia sin nasjonaldag. Våre indonesiske venner vil markere dagen ved å arrangere en fest for innbyggerne som bor ved og livnærer seg av byens søppelfylling, og vi er invitert til å bli med. Det vil bli konkurranser både for store og små, og mye moro.

For noen dager siden ble familiene som bor ved søppelfyllingen invitert med på en liten tevling. Konkurransen går ut på å få husene og området rundt i best mulig stand. Vinneren vil bli kåret på selveste nasjonaldagen, og familien som går av med seieren vil få en liten premie. Når vinneren skal kåres legges følgende kriterier til grunn:

1. Har huset vinduer eller annen ventilasjon?
2. Finnes det et toalett og et sted å vaske seg i nærheten av huset?
3. Er det gress, planter eller andre vekster rundt huset?
4. Har eventuelle husdyr og fjærkre et eget sted å være?
5. Ligger det mye søppel utenfor huset?

Skulle vi ha arrangert en tilsvarende tevling i Norge, så kan det vel tenkes at litt andre kriterier hadde blitt lagt til grunn når det skulle kåres en vinner...

Befolkningen i området bor i slike hus som dette

Det er viktig å holde det rent og ryddig rundt huset

Barn fra området ved søppelplassen