Vi syns vi bor langt borte fra lille Norge. Spesielt når folk spør hvor vi er fra og ingen klokker ringer hvis vi svarer Norge, men må forklare at det ligger i Europa. Ofte hjelper det, irriterende nok, å si at vi er nabo til Danmark. Danskene er bedre på merkevarebygging ute i den store verden. Men Norge kommer etter! Hør bare:
Dressmann har hovedkontor i Oslo (såvidt jeg kan skjønne, etter et google-søk) og 400 butikker i de nordiske landene samt Latvia og Tyskland. Men i går var vi i en fotobutikk i nabolaget, og jeg fikk en plastpose til ramma jeg hadde kjøpt. En svart pose med gule bokstaver. Jeg fikk samme følelse som når jeg ser fin, rød laks fra Norge i kjøledisken, eller hører Rolf Løvlands melodi You raise me up, over høytaleranlegget i kjøpesentrene. En hjemslig, god og stolt følelse. Gjenkjennelse. Posen jeg fikk i fotobutikken var en Dressmann-pose.
Butikken så ikke ut til å forberede noen utvidelse til kleskolleksjoner. Jeg så ikke så mye som et slips til salgs mellom album og fotorammer. Men det er en begynnelse. Norsk næringsliv i utlandet. De vil sikkert plante reklameprodukter i diverse butikker, og når Dressmann en dag åpner sitt første utsalg på Sumatra, ja da er logoen kjent og innarbeidet allerede. Genialt. De må selvsagt satse på et videre kundegrunnlag enn det nordiske, siden vi per i dag har kun fire norske menn bosatt på Sumatra, muligens noen flere tyskere. Vi vet i alle fall om én tysker som driver restaurant rett i nærheten av den aktuelle fotobutikken.
En annen forklaring kan selvsagt være at vi lever i en bitteliten verden. Plastposer produsert i Kina for eksempel, kan selges billig til Indonesia hvis det skulle bli et parti med feilvarer. Dressmann kan sikkert ikke bruke posene hvis logoen er feil plassert eller bokstavene en millimeter for tykke. Men her hos oss bruker vi alt. På godt og vondt.Men skulle det ha skjedd en ombytting, og du en dag går inn på Dressmann og går ut igjen med en pose merket Mari Foto, da vet du hvorfor. (A)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar