tirsdag 27. september 2011

Tre måneders høstluft kjøpt inn

Den kalde lufta kommer ikke av seg selv her i strøket, det vet de fleste. Nylig var det på tide å ringe Pergas, vår nøkkelmann til kjølig høstluft og bedre trivsel. Pergas tar alltid høflig av seg skoene ute, før han griser til alle gulvene med rengjøringsprosjektet sitt inne. Han er en sann gentleman.

Guttungen blir sendt opp på taket med høytrykks-spyleren for å vaske den delen som er montert der oppe. Unge gutter er nå en gang mer smidige til å klatre over møner og den slags. Ingen arkitekt i dette land har noen gang blitt bedt om å tenke praktisk ved utforming av plantegninger, skjønt vårt hus så absolutt er revolusjonerende praktisk i nabolaget.

Pergas skal ideelt sett komme innom hver tredje måned for å vaske og sjekke aircondition-ene i huset. I realiteten husker vi på ham hver gang det begynner å dryppe, surkle, renne eller skramle fra en av de uunnværlige kjølemaskinene.

25 graders tørr og kjølig høstluft er nå kjøpt inn og burde vare fremover mot jul. Godt med alt som er i hus før vinteren. (A).

Fairy Rescue på plakaten

Salg av popcorn og cola gikk unna i høyt tempo.

Lørdag var det filmkveld i stua. Billetter og invitasjoner var gått ut et par dager i forveien. På selve kvelden ble kinosalen gjort klar med tepper og puter utover gulvet og snackbaren var åpen før filmen samt i pausen. Martin-Krøsus ankom med hel pose penger og godt var det, for enkelte andre måtte skrive på krita...

Filmen som var satt opp var en Tingeling-historie, med feer som måtte reddes og mye dårlig flyvær, slik at feene måtte finne alternative transportmetoder.

Alle, fra de voksne mennene til de små pikene, syntes å være enige om at dette ble en riktig hyggelig kveld. Det er ikke tull at voksne og barn har godt av å gjøre noe sammen - sånn sett fulgte vi opp moralen fra familiekvelden på skolen dagen før. (A)

mandag 26. september 2011

Lek og moro på skolen

Forrige uke var det kombinert bli-kjent-kveld og
gjør-noe-sammen-som-familie-kveld på skolen.
Leker og felles kveldsmat skapte god stemning i gymsalen.
Rammen for festen var en forsinket feiring av nasjonaldagen.


Kleskoden var fargene i flagget; rødt og hvitt.

Sirkel-surr for Stavlands.


Nasjonalsangen ble sunget - med playback.

torsdag 22. september 2011

Gammel ungkar presses hardt

Sjåføren vår med sin Ibu Jani.

Sjåføren vår har bedt seg fri et par dager for å reise til hjemstedet sitt på Nias. Enten åtte timer med buss og deretter ferge, eller fly rett ut. En lang og relativt kostbar tur altså, så noe alvorlig må være på gang. Man spør seg ikke fri fra jobb uten at noe særdeles viktig har skjedd. Som oftest er det alvorlig ulykke, begravelse eller bryllup som får folk i byen til å reise hjem til fødestedet østenfor sol og vestenfor måne.

- Hvorfor må du hjem? Spurte jeg i morges av ren nysgjerrrighet.
- Å, jeg skal treffe familien. Vi skal prate, svarte sjåføren nøkternt.
-Å? Prate? Jeg ble hakket mer nysgjerrig, da et slikt formål var mye mer spesielt enn en begravelse.
-Det er lillebroren min, han vil ikke gifte seg, utdypet min jevnaldrende kjørekar. -Foreldrene mine er gamle og nå begynner de å bekymre seg for hvordan dette skal gå, så vi skal samles alle sammen og snakke med ham.
-Og hvor gammel er han da? Spurte jeg, og så for meg en grånende kar, kanskje sjåføren hadde ment storebror, ikke lillebror.
-Mm, han er 28. Men han vil bare jobbe og jobbe, sier at han ikke kan forsørge en kone enda.

Jeg kjenner ikke denne lillebroren, vil neppe møte ham noen gang. Men jeg føler med ham. Unnskyldningen hans hørtes ut som nettopp det, en unnskyldning. Hvis alle i dette landet skulle ventet med å gifte seg til de kunne forsørge en familie, så hadde det antagelig ikke blitt særlig mange ekteskap i året.

Sjåføren har syv søsken. Bare denne yngste er ikke gift enda. Bare sjåføren vår var kjæreste med kona før de giftet seg. De andre seks fikk ekteskapet ordnet av foreldrene. Han har fortalt tidligere hvordan han nærmest rømte til storbyen som tenåring, fordi han ikke ville gifte seg med den foreldrene hadde funnet. Senere traff han Ibu Jani og da ble han klar for giftemål.

-Vi har ikke kjærester på Nias, sa min lykkelig gifte sjåfør. -Foreldrene finner noen som passer, men de spør selvsagt om barna er enige. Men det er jo ikke alle foreldre som er like flinke til å finne ektemake, da. Søsknene mine har vært heldige alle sammen, de er fornøyde med ektefellene sine.

Nå gjenstår det altså én. (A)

søndag 18. september 2011

Blodtørstig vakthund vurderes kjøpt

Slik så bilen vår ut da sjåføren kom på jobb klokka syv i morges.

På morgensamlinga et par timer senere, var det naturlig å dele historier fra andre lugubre og mindre trygge strøk som nordmennene hadde ferdes i. I Flekkerøyposten for eksempel, sto det nylig å lese om grovt tyveri fra bil ved idrettplassen. Der hadde de knust ruta og tatt med både skinnjakke og penger.

På Vea (Karmøy) hadde noen blitt frastjålet alle fire hjulene. Tyvene hadde riktig nok erstattet dem med gamle slitte hjul, men likevel, hendelsen fant sted mens bilen var parkert inne i garasjen og det sier vel sitt om hvor utrygt det må være på Vea.

Hellands hadde ingen historier å bidra med denne dagen, antagelig var det så vanlig med biltyverier der de vokste opp i Afrika at de aldri la merke til det en gang. Nei, vi er heldige som bor i et rolig strøk med godt vakthold i porten.(A).

Bursdag i nabolaget

Nimansa fra Sri Lanka fylte nylig 5 år,
og siden reception, grade 1 og grade 2 går i samme klasse i år,
ble også Benjamin innbudt i jenteselskap på lørdag.


Kaka konkurrerte med bursdagsbarnet om oppmerksomheten...

Show time!

Festen var preget av rosa kulør og riktig gamle
amerikanske svisker på stereoanlegget...


...skjønt sangen om "green, green grass of home"
virket noe malplassert.
Eller kanskje ikke? Det er vel
i grå betong man virkelig ser verdien av grønt gress.

torsdag 15. september 2011

Handledag

... jeg handler her av og til, men kjøpesenteret er
dessverre favoritten når forsyninger skal i hus.


I tilfelle noen tror at vi nå er blitt klassiske, fullstendig integrerte utsendinger til et fremmed eksotisk land, hvite på utsiden men lykkelige og tilfredse med å spise chilli-saus, hvit ris og suppe med høneføtter i hver eneste dag, så må jeg skuffe vedkommende og si at desverre; jeg elsker fliselagte, nedkjølte handlesentre med importert, vestlig mat.

Derfor er det en viss spenning kyttet til handledagen hver uke. -Har de ordentlig ost i dag? -Har de akkurat sånn melk som jeg vil ha? -Er det kornblanding i hyllene? I flere måneder har frosne fiskefileter vært ute av sortimentet, men i forrige måned var de plutselig inne igjen. Musli fra Sveits, Tyskland eller Australia koster mange ganger så mye som hjemme, men vi hamstrer inn når det er å få. Svindyre tyske pølser er en luksus vi unner oss sånn dann og vann, -tenk at Gildes grillpølser på tilbud en gang i tiden ble regnet som simpel hverdagsmat.

Jeg burde sikkert ha prøvd et par av de pent flådde froskene som ligger på is, eller i det minste kjøpt en neve kruttsalte, tørkede fisk på størrelse med yngel, som er hverdagsmaten for mang en indoneser. Men jeg ender opp med kjøttdeig (i salg to steder så vidt vi vet) og ferdig partert kylling hver uke. Kylling uten klør. Meny-kartet blir skrevet inn i smaksløkene fra vi er små, og smaksløker er vanskelige å manipulere i ettertid har det vist seg.

I dag var det smør som var greia. Min faste butikk hadde ikke smøremykt margarin fra Frankrike, eller fra noen som helst andre steder for den saks skyld. Bortskjemte nordmenn, ikke bare skal vi ha grovbrød hver dag, vi skal ha smør også!

Jeg suste videre til byens mest fasjonable kjøpesenter for de bemidlede og sannelig, dette var dagen for meieri-kupp. Smøret sto og ventet på meg, og i tillegg hadde de masse ekte, vakumpakket ost fra Australia! Nordmennenes favorittost har glimret med sitt fravær i lengre tid, men her lå den i hauger og ropte ostesmørbrød lang vei!

Nasjonalfrukten durian selges langs veiene over alt.
En intens smaksopplevelse.


I en by med tre millioner innbyggere ligger det ti biter ost à 200 gram i kjøledisken på en av de ytterst få butikkene som selger slik kost. Det dekker sånn omtrent etterspørselen, og sier tydelig i fra om at ost ikke hører med i Indonesias basismeny.

Norsk hverdag i Indonesia har uten tvil gått mot det mer komfortable hva bespisning gjelder. I riktig gamle dager, da den norske kolonien satt dypt inne i jungelen på Sumatra et sted, da gikk det i villsvin og grønnsaker da. Og sikkert suppe med høneføtter. Alt var mye mer eksotisk før. (A)

mandag 12. september 2011

Byen vår!

"The Wild Church" (ikke kirkens eg. navn red anm.).

En amerikansk nabo av oss har ikke utforsket byen så veldig, grunnet mye jobbing. Hva verre er, om tre uker skal han allerede tilbake til Statene for å bli. Vi så dette som en god grunn til å bli turister i egen by i helga. Vi frisket opp et par gamle høydepunkter, samt opplevde noen nye...

Vi stoppet først ved en moské som var nokså enkel og stilren i formen. Deretter økte vi sanseinntrykkene kraftig med "the Wild Church," som vår venn kalte den. En katolsk kirke med sterke innslag av hinduistisk arkitektur og noen muslimske elementer her og der, fører unektelig tankene i retning synkretisme. Som turist-attraksjon er den uansett ypperlig.

Etter religions- innslagene gikk vi til krokodilleparken for å se den lokale zoologien i all sin prakt. Det var foringstid mens vi var der, så dermed ble det litt liv og røre i dammen da kyllingene ble kastet uti.

Til slutt var det sosiologi på programmet, i form av en spasertur gjennom strøket bak boligkomplekset vårt. Der lever folk bokstavelig talt av de rikes smuler, det vil si søppel. Langs hele veien ligger det vaskede plastposer til tørk, poser som er møysommelig sanket i vårt rike boligområde, tømt, vasket og sortert etter farge. Posene selges til resirkulering.

Søndag var det togtur, en tur Per har drømt om i flere år. Vi tok toget fra sentralstasjonen og ut til havnebyen, gikk av og kjøpte returbilletter og tøffet hjem igjen. En studie i samferdsel, folkeliv, byggeskikker og levekår langs ruta. De hvite mannfolkene, altså Per og mr. Greg, viftet med kameraene sine og laget kaos i kupeen da de begynte å vise bildene de hadde tatt. Benjamin stakk hodet ut av vinduet og lot som han ikke var der, han blir litt stresset av store folkemengder hvor han er plassert nederst eller midt inni. En opplevelsesrik helg, takket være vår amerikanske nabo. (A).

Benjamin syntes togtur var storartet. Han utviklet det til en
egen risikosport med hodet stikkende ut av vinduet mens grener og
stolper suste forbi nærmere enn strengt tatt tilrådelig.


Stor oppstandelse i kupeen da mr. Greg begynte
å trikse med kameraet.

Utsikt fra togvinduet: Restaurant Sjøglimt.

Krokodilleparken er en klassiker og innen gå-avstand.

mandag 5. september 2011

Jordskjelv

Vi har hatt en dårlig natt. Mer riktig er det å si - vi har heldigvis bare hatt en dårlig natt. Senga begynte å riste godt i ett-tida, men før vi hadde fått vekket og dratt ut barna, sto sengene stille igjen og gatene lå pent på plass. - Dette er som en jordskjelv-øvelse, sa vi rolig til to trøtte unger som helst skal lære respekt for naturkreftene men likevel få oppleve trygghet i hverdagen. De har jordskjelv-øvelser på skolen også hvert år, men alt føles mer dramatisk i nattemørke.

For Benjamins del var det påfølgende strømbruddet som vanlig mer skremmende og vi fant ham sovende på sofaen i stua etter hvert. Soverommet ble varmt, Per sloss med en mygg som hadde lurt seg inn i oppstandelsen og Elisabeth våknet og sto opp lenge før klokka skulle ringe.

Senteret for skjelvet var lenger nord, ute ved kysten slik det nesten alltid er. En del hus har rast sammen og på morgen-nyhetene var én bekreftet omkommet. Med det i mente, er vi utrolig takknemlige for at vi bare har hatt en dårlig natt. (A)

søndag 4. september 2011

Heia Kristian!

Bibelcamp på Senja i juli. Elisabeth og Kristian.

Vi leste fra Johannes´ evangelium til frokost i dag. Vi kom til verset Jeg er veien sanneheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Da utbrøt Elisabeth ivrig - næmmen, det er jo akkurat det verset Kristian lærte oss på bibelcamp i sommer! Husker du mamma...?

Ved oppstarten av en ny høst er er det godt med en liten bekreftelse på at ja, det nytter å undervise barn, ja, vi må fortelle dem om alt det viktigste i livet fra de er små, for de husker det faktisk. Heia Kristian og alle dere andre i Norge som jobber med og for barn! Ha en fin høst og stå på! (A)

lørdag 3. september 2011

Ukas nusseligste

Èn dag gammel lillebror.

Helga fikk en nusselig start da vi alle toget inn på det lille lysegrønne sykehuset i går, for å besøke Lyna og hennes nyfødte gutt. "Vi" var alt som kunne krype og gå av nordmenn i området, samt fire indonesiske venner. Til sammen var vi atten besøkende som stimlet sammen i det beskjedne tomanns-rommet.

Av de syv norske barna som var med på besøk, er fire av dem født her på Sumatra. De norske mødrene har dermed god kjennskap til skikk og bruk ved fødsler: Flest mulig bør gå på besøk snarest mulig. Noe annerledes praksis enn i norsk sammenheng altså. Indonesia defineres som en kollektiv kultur, med god grunn!

I det borterste hjørnet lå romvenninnen til Lyna, også hun hadde nylig født og lå strak ut, ganske medtatt. Til alt hell hadde hun bare to pårørende hos seg da vi andre kom, for det var ikke mer gulvplass eller luft igjen til å puste i enn det måtte være. Skulle hun også hatt atten venner inne akkurat da, måtte vi organisert kølapp-system.

Alt var vel med mor og barn og barnets far satt på siden og smilte fåret, som seg hør og bør i slik en stund. Barselspemisjonen i Indonesia er tre måneder. Deretter er det tilbake i prosjektarbeidet, hvor Lyna fokuserer mye på barns helse og utvikling, et tema hun etter hvert har fått førstehånds kjennskap til. Hennes eldste barn Alicia er to år og har for lenge siden vært med ut på besøk der mamma jobber. (A)