mandag 25. april 2011

Øvelse gjør mester

Vi har tatt våre årlige fingeravtrykk i formiddag, og kan om tre dager hente papirene som gir oss oppholdstillatelse enda et år. For tre år siden måtte vi sitte nede i den røykfylte ventehallen som var stuende full av folk, helt til vi ble tatt med på bakrommet og brutalt trykket ned i ei stempelpute svartere enn svartest for å lage merker i de rette rutene på arket. Elisabeth syntes griseriet var forferdelig, Benjamin syntes det var fantastisk. Per gjorde tabben og stilte opp i sandaler, noe som gjorde den sure funksjonæren enda surere, og vi var i det hele tatt glade da vi kom oss ut.

Året etter var det allerede store forbedringer. Vi skulle opp trappa og vente på loftsgangen i andre etasje. Her var det røyking forbudt og nymalt og fint. Vi hadde selvsagt tette sko.

Vel inne på kontoret, fikk vi se at stempelputa var borte vekk, nå gikk alt på data! Alle ti fingrene ned på glassplata etter tur og vips var avtrykkene tatt. Elisabeth var veldig fornøyd, Benjamin etterlyste den kule stempelputa. Problemet var bare at Elisabeth, hele syv og et halvt år, ikke hadde på seg skjorte med krage. Vi måtte tre på henne Benjamins skjorte for at hun skulle få godkjent passbildet. Dermed var alt vel, vi fikk bli enda et år.

I fjor så vi nesten frem til å besøke immigrasjonskontoret, for vi følte oss så forberedt og trygge på hva som skulle skje. Vi kom opp på loftsgangen, de voksne iført tette sko og alle fire med krage på skjorta. Data-skjermen sto og lyste mot oss da vi stablet oss inn i det lille kontoret. Men akk og ve hvor lite smarte kan ikke utlendinger være! Jeg hadde glemt å tenke på at bakgrunnen på passfotoet alltid skal være rød. Jeg stilte opp i rød skjorte. Det gikk ikke an for meg å ta passfoto.

Funksjonæren fremviste den inntil i dag mest uhøflige fremferd vi har møtt hos en indonesier, her hvor formaliteter og fraser er så utrolig viktige for at alle skal beholde sin verdighet. Han trev tak i Per og begynte å kneppe opp skjorta hans, for å vise at jeg skulle låne den på bildet. Jeg for min del, fremviste min inntil i dag største selvbeherskelse, og holdt kjeft helt til vi var ute av kontoret.

I år derimot, i år var vi forberedt! Vi trippet opp trappa i tette sko, med blå og hvite skjorter, med Donald i veska for å korte ventetida, med vannflasker i tilfelle det ble varmt og en hel rull brødposer i tilfelle Benjamin måtte kaste opp, han har nemlig vært syk de siste par dagene.

Vi kom inn, tok bilde, tok fingeravtrykk og reiste hjem. Ingen kastet opp, ingen byttet skjorter. Full klaff! Vi føler oss erfarne, flinke, forberedte, det er rett og slett herlig!

2 kommentarer:

JH sa...

ha-ha-ha!!!! Ser det hele for meg!!!

Janniche sa...

så utrolig morsomt å lese:)