søndag 3. april 2011

Pakking

Per pakker. Ikke mer enn vi har kommet ned fra det kalde høyfjellet og han har fått lunket tærne, så pakker han kofferten igjen. Hans gamle arbeidsgiver Open Doors International har vært på tråden og bedt ham med på fjelltur, til bønnekonferanse for Sumatra.

Nettverksbygging med likesinnede organisasjoner har vært prioritert i lengre tid, så denne invitasjonen er i grunnen en følge av dette. Ymse arbeidslag skal møtes og be for denne enorme øya, for arbeid som allerede drives, og for de rundt femti unådde folkegruppene som lever her. Det blir også tid til å dele erfaringer og visjoner. Og selvsagt, enda mer nettverksbygging... Et bra tiltak ser det ut til, man kan i alle fall aldri be for mye.

Nå er det altså pakking som gjelder. Siden det bare er fem dager siden vi kom hjem fra samme fjell som konferansen er lagt til, har mannen enda friskt i minne hvor kaldt det er om nettene, og hvor ufyselig kjølig det er om etttermiddagen når det regner, og hvor hufselig det blir i store murbygninger uten annen form for oppvarming enn lunken kaffe med sukker og melk.

Ulljakka er med. Fleece-jakka likeså. Bedre med en jakke for mye enn en for lite. Det avsløres med dette også at Per aldri har eid en pysjamas-bukse i sitt voksne liv, selv ikke da han var i militæret på Bardufoss (-men der hadde de dyne, forklarer han, et godt poeng). Men prinsippene faller i møte med naturkreftene. Han har nå pakket ned konas joggebukse i mosegrønn velour fra første graviditet for ti år siden. Den er herved blitt mannepysj for stivfrosne legger. Gjenbruk er et ideal i familien vår, overlevelse likeså.

I tillegg til overlevelse og varmeisolasjon, så er stil ganske viktig i møte med indonesiske søstre og brødre. Det er relativt enkelt å ordne for en mann med velfylt klesskap. Alle de villeste batikk-skjortene med blomster og bomber er pakket sirlig ned. Batikk erstatter nemlig dress.

Jeg vet ikke riktig hvordan han endte opp med så mange skrikende skjorter i skapet, men jeg har en mistanke om at han liker noen av dem. Hvert år får han en ny til bursdagen av kollegene på kontoret, men han har tross alt bare feiret tre bursdager her.

De blomstrete skjortene er om å gjøre og få brukt mest mulig nå, siden det ikke er den aller minste plass i flyttelasset for dem hjem til Norge senere. -Hvilken bør jeg ta? spør pakkemesteren sin kone. -Hvilken som helst, det er kragen som teller, svarer hun, som sant er. Men hun tenker videre med seg selv; det er det inni som teller, heldigvis.

2 kommentarer:

Noen eventyr er over, noen er på vei! sa...

Hahaha!! Vi ler!!! Ser virkelig for oss Per i den grønne-gravid-buksa di, Anethe:)
Håper vi får se bilde av det en gang, eller i beste fall oppleve det "live".
Uansett, veldig spennende med formålet for turen! Ønsker deg all lykke til Per - håper det blir innholdsrike dager!

Like til jordens ender sa...

:) allting kler den smukke! Hadde han ikke fått buksa mi, hadde han sikkert byttet til seg ei nattbukse fra en becak-sjåfør. Har hørt at det også fungerer greit...