mandag 4. april 2011

Sykkeltur

Sykling er egentlig lavstatus her. Det bekymrer ikke oss
nordmenn særlig.Denne jenta samler matrester som er
hengt ut på hageportene.


Det er ferie. Vi er hjemme. Far i huset er på konferanse. Barna har sett film, lest årgangs-Donald, spilt akkurat passe lenge på data, spilt mastermind, spilt apekatt-spillet, spilt Uno... Til slutt er klokka fem, sola har dalt tilstrekkelig og det er tid for sykkeltur.

Alle gode foreldre har lest de der notisene i avisa som forteller at forskning viser barn være fysisk aktive og få pulsen til å stige, minst tjue minutter hver dag. Eller var det en halv time...? Det er i alle fall både fysisk helse og intelligens som står på spill hvis pulsen ikke får giret seg opp daglig. Vi haler syklene ut fra garasjen, klare for litt dagslys og forskriftsmessig trim.

Flisene utenfor garasjedøra dirrer av varme, som vanlig. De fleste dekkene må selvsagt pumpes, de må alltid det før man kan sykle. Svetten siler før første slange er full. Mors sykkeldekk er begge hundre prosent tomme for luft. Det er de dekkene som pumpa ikke passer til, uten et mellomledd som vi aldri husker hvor ligger. Så på ren trass triller jeg ut porten på flate dekk, her skal det sykles som planlagt.

Biler, mopeder og mopedtaxier suser forbi bakfra og forfra. Det er ikke bare vi som vil ut på tur klokka fem, men det er bare vi som vil sykle.

Etter at en bil passerte veldig fort fem cm fra fordekket til Benjamin i fjor en gang da vi skulle krysse veien, har han blitt ekstremt flink til å holde sida og se seg tilbake jevnlig. Lærenem unge, den gutten. Jeg for min del har blitt ekstremt streng på at alle skal gå av syklene og trille over veien når den må krysses. Jeg hadde hjertebank i mange timer etter nevnte opplevelse i fjor.

Vi velger en vei til supern som er noe mindre trafikkert enn den vanlige, og mer skyggefull. Den grenser til svømmebassengets parkeringsplass og er kantet med søppel så langt gress-sletta rekker. Der det ikke er asfalt, ikke hus, men bare gress, der dekker man til med søppel så godt det lar seg gjøre.

Rolf Jacobsens dikt om gress, gravemaskiner og asfalt har lagt langt nede i hjernekista siden videregående, men plutselig popper det opp i minnet. Jeg bestemmer meg for å lese meg litt opp på Rolf Jacobsen senere. På dette viset kan en sykkeltur i nabolaget være stimulerende for allmenndannelsen.

Vi leier syklene pent gjennom rundkjøringa, som brukes slik et normalt veikryss brukes. Man kjører ikke rundt, men tar korteste vei ut. Hver gang jeg skal gjennom med bilen, lager jeg kluss og forvirring for alle de andre bilistene, siden jeg kjører runden rundt før jeg svinger ut. Men som fotgjengere kommer vi greit igjennom. Det er bare å se strengt på bilene som nærmer seg, mane dem til å stoppe så og si.

Fremme på supern bruker vi god tid på å velge is. Det er jo ferie. Vi setter oss på trappa og kjenner på ettermiddags-stemninga. Svetten på ryggen har begynt å tørke litt. Akkurat der og da har jeg nesten glemt de flate sykkeldekkene. Ferie er slett ikke verst, - bare de privilegerte har ferie. Jeg må huske å takke i aftenbønnen. (A).

2 kommentarer:

Janniche sa...

Veldig gøy å lese om dagene deres:) fortsett å oppdatere ofte:) janniche.

Like til jordens ender sa...

Hei, koselig med noen kommentarer også!