En tapt generasjon?

– Vi snakker om en tapt generasjon, dette er nå et faktum. Det var Ali Sindi, ministeren for Irakisk Kurdistan, som tidligere i år kom med denne dystre uttalelsen i et intervju med Time Magazine.

Krigshandlingene i Syria og Irak har ført til at svært mange barn har mistet muligheten til å gå på skole. Bare i Syria skal hele 4 400 skoler ha blitt stengt siden borgerkrigen brøt ut i 2011. Hva konsekvensen vil bli dersom millioner av barn mister flere års skolegang, kan vi neppe forestille oss.

Statsledere og tallrike observatører påpeker nå at stadig nye unge rekrutteres til ulike 

terrororganisasjoner, gjennom blant annet sosiale medier, og at mangel på utdannelse gjør denne rekrutteringen enklere. I ulike sammenhenger der flyktningekatastrofen drøftes, settes det nå søkelys på nettopp utdannelse av barn og unge. Tidligere britisk statsminister, Gordon Brown, deltok i høst på et møte i Jordan i regi av Verdens økonomiske forum (WEF). Han kom da med følgende uttalelse: – Det vil få konsekvenser for sikkerheten dersom disse barna ikke får en utdannelse. Brown, som nå er FN’s spesialutsending for global utdannelse, fremholdt samtidig at syriske flyktninger er ekstra utsatt for å bli ofre for trafficking eller barnearbeid.

Norea Mediemisjon tilbyr nå i samarbeid med den internasjonale kristne TV-organisasjonen SAT-7 skole-tv på arabisk. Programmene sendes via satellitt, og de kan sees både i Midtøsten, Nord-Afrika og Europa. I tillegg er de tilgjengelige på YouTube. Tilbudet gjøres kjent gjennom ulike tv-stasjoner, Internett, sosiale medier og aviser. Lokale myndigheter, internasjonale organisasjoner, ledelsen for flyktningleirer og andre aktører blir informert og bedt om å legge til rette slik at så mange som mulig får anledning til å se sendingene. Også arabisktalende flyktningbarn som har kommet til Norge får nytte av dette tilbudet. Vi forsøker nå å legge til rette for at barn som følger undervisningen på tv kan få tilbud om å ta avsluttende prøver i samarbeid med offentlig skole.

I første omgang tilbyr vi en basisutdanning til barn i alderen 5-7 år. Velutdannede lærere som selv kommer fra land i Midtøsten underviser blant annet i engelsk, arabisk og matematikk. Undervisningen tilsvarer pensum i første klasse på skoler i Syria og Libanon. Gjennom å følge et 90 minutters program fem dager i uken, vil barna etter ni måneder ha lært det samme som jevnaldrende barn lærer gjennom vanlig skolegang. I neste omgang ønsker vi å utvide undervisningstilbudet til også å omfatte eldre barn. Målet er å etablere en egen arabisk undervisningskanal.

Norea Mediemisjon er en av mange aktører som samarbeider med SAT-7 for å skaffe pengene som trenges for å realisere dette prosjektet. Gjennom å tilby basisutdannelse til barn i skolealder, som ellers er avskåret fra ordinær skolegang, kan vi bidra til å forebygge hat og ekstremisme. Dermed er vi også aktivt med på å skape fred og forsoning i områder som er preget av vold og hat.

Det er lite du og jeg som enkeltpersoner kan gjøre for å stanse selve kamphandlingene i Midtøsten. Men vi kan gjøre mye for å hjelpe dem som rammes av krig og uro. Dersom vi kan være med på å gi millioner av flyktningbarn en utdannelse, så vil vi kanskje om noen år kunne si at ryktet om den tapte generasjon var overdrevet. 

Jesus på tyrkisk tv

– Hver gang noen sier: «dette visste jeg ikke», så beveger vi oss gradvis i riktig retning. Ordene tilhører en kristen pastor i Tyrkia, som kommenterer de kristne programmene til Noreas TV-partner i landet. Den tyrkiske avdelingen av SAT-7 har siden årsskiftet hatt daglige sendinger via den statlige satellitten Türksat. De kristne programmene kan nå sees av flere titalls millioner mennesker både i Tyrkia og andre land i regionen. For noen dager siden kom jeg tilbake til Norge etter et besøk i Istanbul. Sammen med en gruppe Norea-venner var jeg i Midtøsten for å besøke vår lokale TV-partner.

Siden SAT-7 så dagens lys for snart 20 år siden, har millioner av mennesker i den persisk- og arabisktalende del av verden fått kjennskap til den kristne tro gjennom programmene deres. De siste ti årene har det også vært produsert kristne TV-program på tyrkisk, men inntil nylig har det ikke vært mulig å sende disse via satellitten som de fleste innbyggerne i Tyrkia benytter seg av. Tyrkia har med andre ord ligget litt «i skyggen» i forhold til de arabisk- og persisktalende delene av regionen. Først ved utgangen av 2014 fikk man omsider tillatelse å sende kristne TV-program på Türksat.

Den tyrkiske skuespilleren Melih Ekener er direktør for den tyrkiske avdelingen av SAT-7. Han møtte oss i studioet i Istanbul med en engasjert innføring i kanalens nokså korte historie. – Det er en sensasjon at vi nå har en kristen TV-kanal på vår statlige satellitt, sa Ekener, – og det har vært en formidabel interesse fra flere hold for å få vite mer om sendingene. Den største TV-stasjonen i Tyrkia var raskt på banen for å intervjue meg om den nye kanalen, fortsatte han, – og tre landsdekkende aviser fulgte hakk i hæl.

På apostlenes tid ble Tyrkia omtalt som Lille-Asia, og den gangen var det et rikt kristenliv i området. I vår tid, om lag 2 000 år senere, er det ifølge lokale kilder mindre enn 20 000 evangeliske kristne i hele landet. Den lokale pastoren som siteres ovenfor, og som i mer enn 30 år har ledet en av de få menighetene i Tyrkia, sier dette om den nye TV-kanalen:

– Programmene deres representerer et enestående gjennombrudd. Gamle fordommer mot den kristne tro utfordres nå daglig, og litt etter litt vil nok mange tyrkere få endret sine negative holdninger til kristendommen. Vi snakker om århundrers frykt og forutinntatte holdninger, og disse vil naturligvis ikke endre seg over natten. Men ettersom tiden går vil nok holdningene gradvis bli forandret. Rett som det er kan vi nå høre folk si: «jeg trodde ikke kristne mennesker var slik som dette». Jeg regner med at mange også vil ta det neste skrittet, fortsetter pastoren, – og selv begynne å lete etter Sannheten. Når vi om noen år ser oss tilbake, vil vi nok erfare at et økende antall mennesker i landet vårt har tatt imot evangeliet. Samtidig er jeg viss på at det er mange hemmelig troende der ute som vil få næring for troslivet sitt gjennom disse sendingene.

En ung mann som er bosatt i byen Izmir (omtalt som Smyrna i NT), forteller dette: – Jeg har i flere år hatt noen ubesvarte spørsmål. Gjennom programmene deres har jeg fått svar på dem alle sammen. Har dere en bok jeg kan lese? Jeg føler meg sterkt tiltrukket av den kristne tro, men jeg møter mye motstand fra familien min. Som regel ser jeg sendingene deres via en Android-app. Bare når faren min er ute kan jeg se programmene via TV’en. Det er fantastisk å ha denne kanalen – tusen takk!

Jeg bringer med dette takken videre til deg som gjennom forbønn og støtte til Norea Mediemisjon bidrar til å gjøre det mulig å drive kristent mediearbeid også i Tyrkia.

Endetidsprofeter før og nå

Ole Hallesbys berømte helvetes-tale på radio i 1953 ble på mange måter begynnelsen på slutten for de såkalte svovelpredikantene. I tiårene etterpå har det norske kirkelandskapet gjennomgått store endringer både i form og innhold. Endetidsforkynnelse og tale om dommedag har jevnt over blitt mindre fremtredende både i frimenigheter og den norske kirke.

I tidligere tider var kristne predikanter forholdsvis alene om å fremholde at verden er skapt for en begrenset tid, og at menneskenes tidsalder en dag vil komme til en avslutning. Omreisende forkynnere minnet om at Jesus snart kommer tilbake, og de manet til ettertanke, omvendelse og frelse. Men mange var nok på denne tiden av den oppfatning at det jordiske livet ville bli stadig mer himmelsk ettersom årene gikk, og at endetidsforkynnelsen var skremselspropaganda uten rot i virkeligheten.

Siden den gang har det skjedd en formidabel utvikling på kloden vår. Teknologiske fremskritt har skapt en utvikling som nå av ulike grunner truer hele jordens eksistens. Høyt utdannede vitenskapsmenn har nå overtatt rollen de kristne predikantene hadde i «gamle dager». Nå er det forskere som ut fra rent faglige vurderinger stiller spørsmål om hvor lenge jorden vil være beboelig for mennesker. 

Strømmen av flyktninger til Europa de siste månedene omtales av noen som en katastrofe, og av enda flere som en krise. Uansett hvilke ord man bruker for å beskrive dagens situasjon, vil det likevel være langt større utfordringer som venter oss i årene som kommer. I en artikkel publisert i avisen Vårt Land 25. september, skriver journalist og forfatter Jahn Otto Johansen følgende: – Europa, ja, hele menneskeheten står i fremtiden overfor problemer som vil gjøre den nåværende flyktningkrise relativt liten i sammenligning.

Som kristne er det vårt kall å forkynne evangeliet om Jesus til alle folkeslag, og minne dem om at alle som tar imot Jesus som sin Herre og Frelser har noe langt bedre i vente. I et slikt perspektiv er det ikke så viktig å kunne forutsi hvordan jorden vil utvikle seg i årene som kommer. Derimot er svært viktig å benytte de anledningene vi får til å fortelle andre om Jesus, og invitere dem til å invitere ham inn i livet sitt – før det er for sent.

I vår tid får kristne god drahjelp av sekulære endetidsprofeter når vi proklamerer at vår tidsalder går mot en avslutning. Måtte Gud gi oss både visdom og vilje til å bruke så mye som mulig av ressursene vi har fått råderett over til målrettet evangelisering og misjonsarbeid, både i vårt eget land og andre steder på jorden.

Iranere møter Jesus gjennom TV’en

– Jeg ble en Jesu etterfølger for to år siden gjennom å se kristne TV-program som sendes via satelitt. Siden den gang har også mange av vennene mine blitt kristne, og flere i familien min har tatt imot Jesus – til sammen ti personer.

Det er en 33 år gammel kvinne fra byen Shiraz i Iran som sier dette i en fersk hilsen til Noreas TV-partner i Midtøsten. Nå kommer hun regelmessig sammen med sine kristne venner og familiemedlemmer. De lovsynger Herren og deler Guds Ord med hverandre.

Iran er ett av mange land der det i praksis er umulig å drive misjon i tradisjonell forstand. Etter at ayatollah Khomeini kom til makten i 1979, og den islamske revolusjon i Iran var et faktum, ble det i praksis både vanskelig og risikofylt å forkynne evangeliet om Jesus i dette landet. Khomeini sørget for at Iran ble erklært som verdens første islamske stat. Siden den gang har iranere som konverterer til en annen tro enn landets offisielle religion risikert dødsstraff. Dette gjelder også dem som aktivt bidrar til at noen av landets innbyggere konverterer til en annen tro.

Da er det vel håpløst å drive kristen misjon i Iran? Nei, heldigvis ikke. Takket være muligheten vi har til å sende kristne TV-program via satellitt, besøker vi daglig mange iranske hjem. Iranske kristne programledere som er bosatt i et annet land, men som har farsi som sitt morsmål, bringer hver eneste dag et budskap om fremtid og håp inn i hjemmene til millioner av iranere. Programlederne snakker deres eget språk, og kjenner deres kultur. På denne måten opplever seerne at det er «deres egne folk» som snakker til dem gjennom TV’en. Dette er nok en viktig grunn til at antall seere øker fra måned til måned.

I gjennomsnitt er det nå mer enn 60 personer daglig som tar kontakt med TV-studioet for å takke for sendingene. Mange av dem som kontakter TV-studioet ønsker å få vite mer om den kristne tro. Andre ber om forbønn, eller de vil bare å takke for sendingene. Kvinnen fra Shiraz er en av mange som vil være evig takknemlig for at noen gav henne muligheten til å høre om Jesus.

Verken du eller jeg kan reise som misjonær til Iran. Likevel kan vi nå begge bidra til at iranere får høre om Jesus – i sine egne stuer. Kristne TV-sendinger via satellitt er et supert redskap i arbeidet med å fullføre misjonsbefalingen. Gjennom sendingene våre forkynner vi daglig evangeliet til mennesker bak stengte grenser, deriblant Iran. Be i dag om at stadig flere kvinner og menn i Iran må få et glimt av Jesus i TV-ruta si.   

Tenn et lite lys

Da ISIS nylig offentliggjorde en film som viser hvordan en jordansk pilot blir brent levende, reagerte en hel verden med avsky og fordømmelse. Slik var også reaksjonene tidligere i vinter da staben i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo ble brutalt slaktet ned. Og det skulle da også bare mangle! Vi er i våre dager vitne til en ondskap og en råskap som inntil nylig var utenkelig. De fleste mennesker reagerer med sjokk, vantro, raseri og frustrasjon i møte med slike barbariske handlinger. Man skal være svært kald og avstumpet for ikke å kjenne på slike følelser i møte med de mange groteske reportasjene om aktivitetene til islamistiske opprørsgrupper som ISIS og Boko Haram.

Det mest interessante spørsmålet er likevel ikke hvordan vi reagerer rent følelsesmessig i møte med ondskap og terror. Det er langt mer interessant å se litt nærmere på hvordan vi reagerer rent praktisk. Hvordan vi møter slike avskyelige handlinger på et nasjonalt plan – og som enkeltmennesker. En rekke nasjoner fordømmer ondskapen, og det bør vi selvsagt alle gjøre. Tallrike land angriper opprørsgruppene militært, og kanskje er det ingen vei utenom. Det store dilemmaet er imidlertid at ingen av disse to reaksjonsmåtene gir oss noen garanti for å lykkes i å bekjempe terroren. USA’s tidligere forsvarsminister, Donald Rumsfeld, kom på et tidspunkt med følgende hjertesukk: – Jo flere terrorister vi dreper, desto flere blir det av dem.

Vold har en lei tendens til å avle vold, og krigen mot de nevnte opprørsgruppene synes å bekrefte dette. Så hva gjør vi da? Kan det tenkes at det finnes en alternativ tilnærming? En løsning som er mindre voldelig, og som kanskje til og med kan gi bedre resultater? Det sies ofte at det er bedre å tenne et lite lys enn å forbanne mørket. Jo tettere mørket er, desto tydeligere vil lyset tre fram. Desto større effekt vil det lille lyst få. Er det mulig å overføre dette bildet til dagens dramatiske og uhyggelige situasjon i Midtøsten og Vest-Afrika?

Jeg møtte for noen dager siden en fjern slektning som til daglig arbeider blant flyktninger i ett av nabolandene til Irak og Syria. Den stillferdige unge kvinnen har ikke så høye tanker om seg selv og sin egen tjeneste, men hun har et stort hjerte for andre mennesker. Hun har også en klippefast tro på at det er Gud selv som er hennes oppdragsgiver, og at det er Han som har plassert henne der hun nå er. Gjennom å gi flyktninger praktiske tips til hvordan de kan skaffe seg et levebrød, og ved å dele sitt eget liv og Guds Ord med dem, så ser hun hvordan ulykkelige kvinner får nytt håp og en ny tro på framtiden.

Slektningen min er ikke så opptatt av hvordan regjeringene i ulike land reagerer på ondskapen i verden. Storpolitikken har hun uansett ikke noen nevneverdig mulighet til å påvirke. Det som opptar henne er hva hun som enkeltperson kan gjøre– hvordan hun selv kan bidra til å gjøre verden til et bedre sted. Hun jobber som ulønnet hjelpearbeider blant flyktningene, og hver eneste dag gjør hun det som Jesus ba disiplene om å gjøre: – La dere ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode.

Denne unge hjelpearbeideren har trolig aldri sett en ISIS-opprører på nært hold. Likevel bidrar hennes innsats til å begrense makten til opprørerne – til og med uten at noen kommer til skade! Hva så med deg og meg? Jeg har heller aldri møtt en eneste ISIS-opprører ansikt til ansikt. Jeg har ikke en gang møtt noen av de tallrike menneskene som har blitt drevet på flukt av terroristene. Er jeg dermed parkert på sidelinjen, uten noen som helst mulighet til å bidra? Svaret er et rungende nei!

Til tross for at jeg bor trygt i Norge, uten nærkontakt verken med ISIS eller irakiske flyktninger, så har også jeg mulighet til å bidra. Norea Mediemisjon samarbeider med den internasjonale kristne TV-kanalen SAT-7. Sammen bringer vi daglig et budskap om framtid og håp til millioner av mennesker i Midtøsten og Nord-Afrika. Gjennom å be for dette arbeidet, og gjerne hjelpe til også på andre måter, så kan også du gi et verdifullt bidrag til å gjøre verden til et bedre sted. Det er bedre å tenne et lite lys enn å forbanne mørket. Og tenner vi mange nok lys, så vil kanskje mørket en dag måtte vike. 

Siste nytt

– Et fly på vei fra Surabaya til Singapore med 162 mennesker om bord forsvant fra radaren 42 minutter etter avgang. Det er foreløpig ingen spor etter det savnede flyet… Dette var en av flere tragiske nyheter jeg våknet til i dag. Straks noe alvorlig inntreffer et eller annet sted på kloden, så er media på plass for å rapportere. Gjennom radio, TV og Internett får vi nyheter servert på løpende bånd – ofte samtidig som hendelsene utspiller seg.

Denne gangen var det Indonesia som ble rammet. Når indonesiere møtes stiller de alltid følgende spørsmål til hverandre: Er det noe nytt? De ønsker å få vite hva som har skjedd siden sist, og høre hvordan det står til med familien. Også vi nordmenn liker å holde oss orientert, og mange bruker mye tid på å holde seg oppdatert om ulike begivenheter. Men verden er i stadig endring, og nye hendelser inntreffer hele tiden. Det som er på alles lepper i dag, må i morgen vike plassen for andre hendelser. De fleste nyheter er som kjøtt og fisk - ferskvare med kort holdbarhet. Men det finnes unntak.

En flokk med hyrder som voktet saueflokkene sine på Betlehemsmarkene fikk en tidløs nyhet forkynt. –  Frykt ikke! sa Guds engel til de skrekkslagne gjeterne. – For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. I dag er det født dere en Frelser, som er Messias, Herren. 

Det som profetene flere hundre år tidligere hadde forutsagt skulle skje, det gikk i denne stund i oppfyllelse! Dette er den største nyheten som noen sinne har blitt forkynt. Og 2 000 år senere er den fortsatt like aktuell.

Erik Bye sa en gang følgende til en av mine kolleger i Norea Mediemisjon: – Jeg har et tidsrom jeg skal fylle med innhold. Du har et viktig budskap å formidle.
Knakende godt sagt! NRK, BBC, CNN og utallige andre nyhetskanaler holder deg og meg oppdatert om siste nytt på verdensarenaen. Moderne teknologi gjør at mange i Norge nå er bedre oppdatert om siste nytt fra flyulykken i Indonesia enn de pårørende som er samlet utenfor terminalen på flyplassen i Surabaya.

Også Norea Mediemisjon og våre internasjonale partnere benytter radio, TV og Internett i vårt arbeid. Vi bruker disse flotte redskapene til å fortelle stadig nye mennesker om tidenes største Nyhet – budskapet om at Gud har sendt en Frelser til jorden. Takket være disse redskapene er vi i stand til å nå ut med julens budskap til mange mennesker som få eller ingen andre når. Herren har utstyrt oss med en rikholdig verktøykasse, og vi skal bruke den for alt den er verd – også i 2015. Godt nytt år!

En hel generasjon på flyttefot

Når disse linjene skrives sitter jeg på flyplassen i Beijing. De siste dagene har jeg vært på rundreise i Kina sammen med lederen for Voice of Salvation (Frelsens Røst), Noreas samarbeidspartner på Taiwan. Etter at vi nå har besøkt byene Shanghai, Xian og Beijing sitter jeg igjen med svært mange inntrykk.

Jeg har ikke vært i Kina siden jeg i 1994 besøkte landet som bibelkurér. Utviklingen som har skjedd her siden den gang er overveldende. Under mitt første besøk i Kina dro jeg fra Beijing til Hong Kong med tog, og turen var både lang og ukomfortabel. Da vi for to dager siden reiste fra Kinas gamle hovedstad Xian til Beijing, satt vi i et topp moderne lyntog med høy komfort og med en topphastighet på hele 380 kilometer i timen. I alle byene vi har besøkt er det nå flotte fly- og tog-terminaler kledd i skinnende marmor. I finanshovedstaden Shanghai har det vokst frem palasser som får selv Hong Kong til å blekne. I Beijing har det blitt bygget en sofistikert undergrunnsbane. Byen som for 20 år siden stort sett besto av lave hus, har nå skyskrapere som strekker seg mot himmelen. Luksushoteller og blanke kjøpesentre ligger som funklende juveler langs brede og velholdte gater.

Etter gårsdagens gudstjeneste i Beijing International Fellowship ble jeg invitert til å spise lunsj med pastoren og noen av lederne i menigheten. Den lokale salgssjefen for Mercedes sto også på gjestelisten. Han kunne fortelle at når Mercedes nå lanserer nyeste bilmodeller, blir de alltid først presentert i Kina. Det er nemlig nettopp i Midtens Rike Mercedes nå har sin største og mest kjøpesterke kundegruppe, og bilparken i de store byene bekrefter at Kina har blitt et rikt land. En annen bedriftsleder som var til stede under lunsjen kunne fortelle at det allerede har blitt solgt hele 500 millioner smarttelefoner i Kina!

Shanghai

I likhet med de fleste medaljer har imidlertid også denne en bakside: rikdommen er fordelt på relativt få hender. Mens mange nyrike kinesere nå ikke bare er millionærer, men multi-milliardærer, er en svært stor del av Kinas befolkning fortsatt like fattige som før. Den økonomiske veksten skjer i de store byene, og forskjellene mellom rike urbane kinesere og fattige folk på landsbygda blir større for hver dag. Den voksende kløften mellom fattige og rike i Kina er hovedårsaken til at det nå finner sted en dramatisk demografisk endring i verdens mest folkerike land. For bare noen få år siden bodde 70 prosent av Kinas befolkning på landsbygda, mens 30 prosent bodde i større byer. I skrivende stund har bildet endret seg, slik at det nå er omtrent 50/50. Og vi har fortsatt ikke sett enden på den formidable folkeforflytningen. Observatører jeg møtte hevder at dersom utviklingen fortsetter, så vil kanskje så mye som 70 prosent av Kinas befolkning bo i de store byene i 2030.

Dette er dramatisk for mange av menighetene på landsbygda. Mange menigheter tømmes nå for unge mennesker. Tilbake sitter aldrende forsamlinger, ofte uten tilstrekkelig ressurser til å drive et godt arbeid, og uten nevneverdige utsikter til nyrekruttering. Samtidig med at en hel generasjon kinesere sier farvel til landsbygda og trekker inn mot de store byene opprettholder myndighetene i landet et tungt presset mot de uregistrerte menighetene. Forholdene varierer mye fra sted til sted, men i mange områder er det fortsatt svært utfordrende for uregistrerte menigheter. En av pastorene jeg møtte har blitt arrestert fem ganger i løpet av de ti siste årene. I juli 2013 ble flere titalls medlemmer av den lille menigheten hans arrestert samtidig. Fire av dem har siden blitt dømt til fengsel eller arbeidsleir i inntil fire år.

Voice of Salvation på Taiwan (Frelsens Røst), har siden 1974 sendt daglige radioprogrammer inn over Kina fra en kortbølgesender i Stillehavet. Det vurderes nå om også andre medier kan tas i bruk for å styrke Kinas kristne i troen på Jesus, og for å nå en ny generasjon med evangeliet. Rundreisen i Kina har frembragt mye nyttig informasjon om hva dagens sendinger betyr for mange kristne. Samtidig har vi fått mange gode innspill med tanke på hvordan også andre medier kan brukes i dette arbeidet. Norea Mediemisjon har en rikholdig verktøykasse, og vi skal bruke den for alt den er verd for at også den unge generasjon kinesere kan få lære Jesus å kjenne som sin Herre og Frelser.

Frelsens Røst

– Takk for programmene deres. De hjelper meg til å forstå Bibelen. Måtte Herren styrke dere i arbeidet og lønne dere for innsatsen dere gjør.

Kineseren som nylig gav denne hyggelige tilbakemeldingen til vår partner på Taiwan lytter trofast til sendinger fra radiostasjonen Voice of Salvation (Frelsens Røst). Gjennom de kristne programmene har han blitt kjent med verdens frelser – Jesus Kristus.

Kina har siden 1949 vært stengt for tradisjonell misjon. Frelsens Røst ble etablert i 1974 av utsendinger fra Norsk Luthersk Misjonssamband, som et redskap for å nå befolkningen i Kina med evangeliet. Millioner av mennesker lytter nå regelmessig til programmene, og bare Gud vet hvor mange det er som i løpet av disse årene har fått møte Jesus som sin Frelser og Herre nettopp gjennom disse sendingene.

Mer enn halvparten av verdens befolkning bor i land som er stengt for tradisjonell misjon. Myndighetene i disse landene hindrer kristne i å drive misjon og evangelisering, og de nekter å gi kristne utsendinger oppholdstillatelse. For at vi skal kunne nå befolkningen også i slike land med evangeliet, trenger vi alternative redskaper og metoder. Norea Mediemisjon har siden 1956 brukt radio som et redskap for å forkynne evangeliet i stengte land, og hverken Jernteppet eller Bambusteppet har maktet å stanse sendingene våre. Fortsatt når radiobølgene våre inn bak stengte grenser. De bringer et budskap om håp og frihet for undertrykte, og om frelse og evig liv.

Jeg var nylig på Taiwan for å delta på markeringen av at Frelsens Røst er 40 år. Etter jubileumsfesten gikk turen videre til Kina. Jeg fikk da møte noen utvalgte representanter for alle dem som gjennom kristent radioarbeidet har fått anledning til å bli venn med verdens Frelser. Når vi en gang i fremtiden er hjemme i himmelen, da vil vi få møte dem alle sammen. Tenk hvilken fest det da vil bli. Da skal vi feire at Frelsens Røst har tent millioner av kinesiske hjerter i brann for Jesus – langt inne bak grensene til Midtens Rike!

Når jeg tenker på hva Norea Mediemisjon får være med på, så blir jeg fylt av glede og begeistring. Gjennom et tett samarbeid med organisasjoner i andre deler av verden er vi med på å utbre evangeliet i flere titalls land på en rekke forskjellige språk. Det er nesten utrolig å tenke på at en så liten misjonsorganisasjon som Norea får ta del i et så omfattende misjonsarbeid verden over. Jeg vil sende en varm takk til alle som støtter opp om arbeidet gjennom forbønn og givertjeneste.

Kom de hellige til hjelp i deres nød

– Jeg har bodd i Midtøsten i over 40 år. Jeg har selv vært vitne til krig, borgerkrig, opprør, revolusjon og kupp. Jeg har vært vitne til drap og tortur av kristne, og sett hvordan mennesker har blitt drevet på flukt. Jeg har til og med vært vitne til at mennesker har blitt massakrert. Men jeg har aldri vært vitne til et slikt omfang av død, kaos og politisk ustabilitet som vi i dag ser i land som Syria, Irak og Libya. Jeg har heller aldri før vært vitne til en slik råskap og nådeløs nedslaktning av mennesker, eller at så mange religiøse og etniske minoriteter har blitt drevet på flukt.

Det er lederen for en av Noreas internasjonale samarbeidsorganisasjoner som sier dette. Takket være satelittsendte TV-sendinger vet barn i ulike land om hverandre, og de husker på hverandre i bønn. En ung gutt fra Egypt ringte nylig til TV-stasjonen og spurte om han kunne få be en bønn på TV. Han fikk slippe til i sendingen, og bønnen han ba lyder slik:

Jeg takker deg allmektige Gud for at din herlighet omslutter oss og fyller våre liv. Jeg ber for Irak og andre arabiske land. Herre, la det bli fred og forsoning. Våk over alle uskyldige og forsvarsløse mennesker. Du Herre elsker også dem som dreper andre mennesker, og venter på at de skal ta imot deg. Jesu ord lyder slik: Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder. Jeg vil gi dere hvile. Måtte vi overgi våre liv til deg, Herre. Hjelp oss Jesus til å komme til deg med våre utfordringer enten de er små eller store.

Den unge gutten bor selv i et land der den kristne tro har trange kår. Likevel klarer han å løfte blikket og ta inn over seg at det er andre mennesker i den arabiske verden som har det enda verre enn ham selv og hans egyptiske trosfeller. For meg blir dette et sterkt vitnesbyrd, og et eksempel til etterfølgelse.

Så er da spørsmålet: angår dette oss som bor i Norge, flere timers flytur fra disse områdene? JA, selvsagt angår dette oss! Kom de hellige til hjelp i deres nød, sier Paulus. Gråt med dem som gråter. Selv om vi er langt borte fra krigshandlingene, så kan vi hjelpe våre kristne brødre og søstre ved å be for dem. Og vi kan støtte opp om organisasjoner som er til stede for å trøste og oppmuntre dem, herunder dem som sender kristne radio- og TV-programmer inn over de krigsrammede områdene.

Hvorfor kom dere ikke før?

Er det noen opplevelser som har brent seg fast i minnet ditt? Noen erfaringer som har vært med på å forme hvem du er og hvordan du tenker? Som ung gutt fikk jeg høre beretningen om en misjonær som en dag hadde forkynt evangeliet for en flokk afrikanere. Etterpå kom en av dem bort til ham. – Avgudene har aldri gitt meg fred i hjertet, sa han. – Men nå forstår jeg at Jesus kan gi meg den freden jeg lengter etter. Fra nå av vil jeg tro på ham. Deretter spurte afrikaneren hvor lenge det var siden de hadde hørt om Jesus i det landet misjonæren kom fra. – Å, det er flere hundre år siden det, fikk han til svar. – Er det virkelig sant? spurte afrikaneren med undring i blikket. – Hvorfor kom dere ikke før?

Dette spørsmålet har fulgt meg siden. Sårheten og undringen som ligger bak, har preget mitt eget misjonsengasjement. Fortsatt finnes det nesten 7 000 folkegrupper som regnes med blant de minst nådde, og dette utfordrer meg. Ønsket om å nå ut til disse folkegruppene med evangeliet er min største og viktigste motivasjon for å være engasjert i misjonsarbeid. – Dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, sa Jesus. – Like til jordens ender.

Man skulle tro at det var en smal sak å overbringe et budskap i vår moderne tid. Med all kunnskap og teknologi som nå finnes, så burde vel historien om hvem Jesus virkelig var snart være kjent i hver minste krok av verden. Men hvis dette var en smal sak, så ville jobben ha vært gjort for lenge siden. Tvert imot er det ofte forbundet med svært store utfordringer å komme i kontakt med de minst nådde folkegruppene. Så hva gjør vi da? Konkluderer vi med at jobben ble for vanskelig, og utfordringene for store?

Selvsagt gjør vi ikke det! Vi har en stående marsjordre fra Mesteren selv, og vi må ikke tillate at mismot og apati hindrer oss i å fullføre misjonsoppdraget. Det vil utvilsomt kreve både klokskap og offervilje å nå ut til jordens ender med evangeliet, men har vi noe valg? Nei, vi har ikke det! De mange folkegruppene, som allerede har ventet i mer enn 2 000 år på å få høre evangeliet, har ventet lenge nok. Nå er det på tide å innta nytt land for Herren!

Mange grenser er stengt for tradisjonelle misjonærer, men Norea Mediemisjon og våre partnere har redskaper som gjør det mulig å nå lenger ut med evangeliet. Gjennom radio og tv er vi daglig i kontakt med millioner av mennesker som ikke kan nåes på noen annen måte enn nettopp gjennom media. 

Religiøs utrenskning i Irak

Det skrives i disse dager historie i Midtøsten. Utviklingen den siste tiden er av en slik karakter at det bryter på dypt vann. Ett av landene som berøres er Irak. Landet blir nå i hurtig tempo gjenstand for store endringer, både religiøst og politisk.

Dagens Irak omfatter deler av det eldgamle Mesopotamia, området der sivilisasjonens vugge sto. Det er her man regner med at Edens hage lå, og det var her Abraham begynte på sin reise og tjeneste. Med sine drøyt 32 millioner innbyggere er Irak et av de mest folkerike arabiske landene, og det har et større etnisk og kulturelt mangfold enn de fleste andre land i Midtøsten. En voldelig konflikt mellom islamistiske sunni-muslimer tilknyttet opprørsgruppen ISIL (også omtalt ISIS og IS), og det politiske lederskapet i Irak (shia-muslimer), truer nå den skjøre stabiliteten i hele regionen. ISIL, med den beryktede islamisten Abu Bakr al-Baghdadi i spissen, har som mål å etablere en sunni-islamsk stat som blant annet omfatter Irak og Syria. Den brutale opprørsgruppen skyr tilsynelatende ingen midler, og råskapen skal ifølge enkelte kilder være så ille at til og med Al-Qaida har tatt avstand fra den.

Til tross for at det periodevis har vært vanskelig for kristne i Irak, så har det vært en kristen tilstedeværelse der i nesten to tusen år. Siden Gulf-krigen i 2003 har situasjonen for de kristne i Irak blitt betydelig forverret. Kirker har blitt ødelagt, og i enkelte tilfeller har kristne regelrett blitt massakrert av representanter for landets religiøse majoritet. I 2010 ble en katolsk kirke i Bagdad angrepet av ugjerningsmenn med den følge at nærmere 50 mennesker ble drept og om lag 60 såret. Voldshandlinger, drap, angrep og trusler har ført til at mange kristne har forlatt Irak de siste årene. I 1991 var det anslagsvis 850 000 kristne i Irak. I 2003 hadde antallet sunket til 550 000. Nå blir det fra ulike hold hevdet at det kun er om lag 200 000 kristne igjen i landet.

I juni i år okkuperte opprørsgruppen ISIL byen Mosul i den nordlige delen av Irak. Byen har en lang kristen tradisjon, og det kristne samfunnet der er blant de eldste i verden. I 2003 var om lag 60 000 av byens innbyggere var kristne. Da ISIL inntok byen i juni flyktet mange av de kristne i Mosul til andre deler av landet. De kristne som noen uker senere fortsatt befant seg i byen fikk følgende beskjed fra ISIL: – Betal beskyttelsesskatt eller forlat Mosul innen lørdag 19. juli kl 12. Hvis ikke kravet blir etterfulgt så vil sverdet tale.

Det dramaet som nå utspiller seg i Irak er en tragedie av ufattelige dimensjoner. Den britiske avisen The Independent skrev nylig at vi nå er vitne til den største kristne masseflukten siden armenerne ble tvunget til å forlate Tyrkia under og etter 1. verdenskrig. Dersom utviklingen fortsetter, så kan det være grunn til å frykte at Irak i løpet av relativt kort tid vil tømmes fullstendig for kristne.

Lederen for en av de internasjonale samarbeidsorganisasjonene til Norea Mediemisjon besøkte nylig Irak. Han møtte da medlemmer av den irakiske regjeringen, og flere av disse kom med uttalelser som tross alt gir grunn til et visst håp for den kristne delen av befolkningen i landet. Regjeringsmedlemmene gav uttrykk for at de ser på de kristne som fredsskapere i et land som nå rives i stykker av islamistiske opprørere. – De kristne i Irak er uskyldige, ble det sagt, – de har ikke noe blod på hendene. Representantene for den shia-dominerte regjeringen gav uttrykk for at de vil gjøre hva de kan for å beskytte den kristne minoriteten, og det ble fremholdt at de vil anstrenge seg for å forhindre at flere kristne forlater landet.

Spørsmålet er nå hva vi som kristne i Norge kan gjøre for våre trossøsken, som fremdeles bor i Irak. Vi sitter på trygg avstand fra begivenhetene som utspiller seg i Irak. Vi kan velge å la oss informere om utviklingen – og la det bli med dette. Eller vi kan bestemme oss for å gjøre en innsats for våre trossøsken i Irak, og bidra til at de kan få anledning til å bli boende i landet. Du og jeg kan naturligvis ikke i egen kraft gjøre særlig mye for å endre den politiske situasjonen i Irak. Slik forholdene nå er kan de fleste av oss ikke engang reise dit for å besøke våre kristne brødre og søstre. Likevel har vi mulighet til å påvirke situasjonen. Ved å sette de kristne i Irak på bønnelista vår, så kan vi aktivt stå sammen med dem i prøvelsene. Det er ingen ting vi kan utrette her på jorden som er mer effektivt enn nettopp bønn. Når vi ber, så arbeider Gud! Vi skulle derfor tidlig og sent minne Gud om hvilke prøvelser våre irakiske trossøsken gjennomlever, og be om at han må styrke dem, beskytte dem og bevare dem i troen. Dette er bønner som behager Gud, og som vi kan be med stor frimodighet.

Samtidig har vi mulighet til også å gjøre en praktisk innsats. En av partnerne til Norea Mediemisjon sender regelmessig kristne TV-program på arabisk, via satellitt, og vi er med på å finansiere disse sendingene. Programmene styrker kristne irakere i troen på Jesus og gi dem nytt håp. Hvert fjerde barn i Irak ser regelmessig disse programmene, og mange irakere kan vitne om at disse sendingene har blitt til trøst og oppmuntring. Vær gjerne med å be om at Herren må velsigne arbeidet og gi de ansvarlige visdom og evne til å lage programmer som kan bli til oppmuntring, hjelp og trøst for kristne i Irak i en krevende tid. 

Klar til avgang

Kameraet vårt gikk i stykker for noen uker siden. Kamerat og kamera er to synonymer for mannen, og det har vært rart å se ham gå her uten fotografiapparatet i hånden, som de gamle ville sagt.

Kamera-kræsjet føyde seg inn i en rekke med avslutnings-pregede hendelser den siste tida. Vi har sendt storbagasjen til Norge. Nå seiler møbler og bamser sin egen sjø, til vi plukker det opp på havna i Kristiansand om noen uker.

Sykler og lekeapparater er solgt. Termittene som nylig begynte å tyte ut av dusj-krana på gjestebadet, har vi knapt snakket om. Termitter man skal reise fra, er termitter uten betydning. Forleden spiste vi opp den hermetiske frukten som har stått i skapet noen år i påvente av jordskjelv eller politisk uro: Ha alltid et lite matlager i hus, står det i personal-håndboka.

Nå står det noen mindre fester og gripende  taler for tur, før vi rett og slett reiser vår vei. Indonesia går inn i minneboka. Et langt og viktig kapittel i familiens liv er over, for denne gang i alle fall. At noe tar slutt, betyr at noe annet kan begynne. Vi gleder oss og ser frem til nye etapper på livets vei.

Denne bloggen er herved avsluttet, og vi takker alle som har fulgt oss. Nå venter norske fjell og daler, men derfra kommer det nok ingen blogg i vårt navn  med det første. Vi håper at  du som leser dette, finner andre steder å hente glimt fra Indonesia. Det er et spennende land, et av verdens store veikryss, hvor ideer og verdier møtes og brytes. Vi er takknemlige for tiden vi har hatt her. (A).

Rapunzel, Rapunzel

Filmen To på rømmen (Tangled på Engelsk) kom på kino også her i Medan da den ble lansert for en tid siden, og vi gikk og så den. Det var en interessant barnefilm, som sa veldig mye om voksenlivet.

Først litt om handlingen:

• Rapunzel har vokst opp som fange i tårnet hos mor Gothel.
• Gothel er en heks som kidnappet Rapunzel da hun var en baby, for å få tak i det magiske håret hennes.
• Håret til Rapunzel gir Gothel evig ungdom og skjønnhet, og det kurerer sår og skader. Det er et livets tre i form av gyldne lokker.
• Rapunzel lengter ut til friheten, og filmen handler om hennes løsrivelse og flukt fra mor Gothel. Unødvendig å si kanskje, men vi får en happy ending.

Da jeg så filmen, slo det meg at produsenten må ha kjent mor Gothel i det virkelige liv. Hun går nemlig rundt om kring i alle land og alle sammenhenger, skjult i et hylster av skjønnhet, sjarm og snedig snakk.

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at jeg heretter ikke snakker om hekser, at jeg ikke tror det finnes magisk hår som gir evig ungdom og at jeg ikke tror verden er full av kjellere og tårn hvor barn sitter fanget i årevis. Men en og annen ubeskrivelig kjeller har jo blitt avdekket, det vet vi.

Mor Gothel illustrerer en type personlighet som finnes i virkeligheten og lever og blomstrer ved å suge energi, følelser, penger, talenter, selvbilde og oppmerksomhet ut av sine medmennesker. Den gjør enorm skade i alle sammenhenger der hun (eller han) dukker opp. Kanskje sitter du på fanget til mor Gothel i denne stund, uten å ane det. Du vet bare at du er omgitt av endeløse konflikter og problemer, misforståelser og motsetninger der du lever og virker. I din familie, i din menighet eller på jobben.

Det viktigste å vite om mor Gothel, er at hun er helt uten samvittighet og helt uten følelser for andre. Hun kan imitere følelser, noen ganger bedre enn de som føler på ordentlig til og med, men det er bare rollespill og manipulasjon. La oss se på alt mor Gothel «føler» i sammen med Rapunzel.

• Hun «føler» at Rapunzel er svært utakknemlig som har egne lyster, som å komme ut av tårnet. Hun skaper en enorm skyldfølelse hos Rapunzel for at hun kan være så «utakknemlig og egoistisk» overfor sin snille mor som har ofret alt for henne i alle år. Egentlig er det Gothel som er utakknemlig og egoistisk, men hun manipulerer Rapunzel til å tro at det er hun som har disse egenskapene.
• Hun «elsker»Rapunzel. Egentlig elsker hun bare det hun kan ta fra Rapunzel (håret) for å skape sin egen personlighet og sitt image. Gothel vil være evig ung og vakker, og hun bruker Rapunzel som en råvare-ressurs for å opprettholde sin person slik hun vil ha den.
• Hun er «skuffet» over at Rapunzel kan «svikte» henne. Egentlig er hun rasende.
• Hun «tilgir» Rapunzel og lokker henne til å komme tilbake til tårnets lune trygghet med henne. Rapunzel har egentlig ikke gjort noe som helst galt, men hun føler at hun har det, siden Gothel altså «tilgir» henne.

Rapunzel selv er mer fanget av Gothels manipulasjon enn av tårnet som hun fysisk er sperret inne i. Jeg liker den engelske tittelen (Tangled), for Rapunzel er sannelig viklet inn i en floke, ikke bare av hår, men av følelser.

Noe annet som er viktig å merke seg ved mor Gothel, er at hun slett ikke forandrer seg det aller minste. Hun forandrer taktikk flere ganger undervegs, men selve personligheten forandrer seg ikke en millimeter.

Rapunzels venn og hjelper er til å begynne med en egoistisk røver og tyv, som kun tenker på seg selv. Men fordi han er en normal person, forandrer han seg i løpet av begivenhetenes gang i filmen. Vi liker å tro at vi kan forandre oss til det bedre. Vi ønsker å tro at andre kan forandre seg til det bedre. I de aller fleste tilfeller stemmer begge deler. Men mor Gothel forandrer seg aldri det minste. Hun blir bare irrelevant for Rapunzel og hennes venn, som har brutt seg fri fra hennes makt.

Veldig mye mer er å si om mor Gothel. Alle som ikke legger opp til et liv som eneboere, har stor sjanse for å møte henne på et eller annet tidspunkt i livet. Hvis hun har noe å suge ut av deg, blir du smisket inn som bestevenn. Da kan det være vanskelig å tro at noen andre er plaget og mobbet av samme person. Mor Gothel tar ikke fem øre for å lyve, eller tilpasse sanneheten til sin fordel. Hun kan godt stå med Bibelen i hånda og lyve så det renner av henne.

Det kan også være vanskelig å tro at mor Gothel er den egentlige årsak til alle konfliktene og alt bråket du vagt senser er i gjære rundt deg. Mor Gothel er jo så fornuftig og «ydmyk» når du snakker med henne. Det kan umulig være hennes feil, en sak har jo alltid to sider og ingenting er sort-hvitt, dessuten må man jo tro det man ser og hører med egne øyne og ører.

What you see is not always what you see.

Dersom du ønsker å vite mer om mor Gothel, kan jeg anbefale boka til Edin Løvås; Maktmenneske i menigheten. Dersom du ønsker et enda mer grundig teorikurs, anbefales også boka Snakes in Suits av Robert D. Hare. For den som liker litteratur og en god historie, kan One Flew Over the Cuckoo´s Nest av Ken Kesey anbefales. Der har mor Gothel fått seg jobb som psykiatrisk sykepleier. (A).

Antydningens kunst

En av de mest berømte menn plassert i klem mellom barken og veden, er sitert på følgende spørsmål: Hva er sannhet? Mannen het Pilatus og han var i ferd med å la Sannheten i egen person korsfestes. Det var ikke greit å være Pilatus.

Et annet ord for sannhet er realitet, altså det som er virkelig og faktisk eksisterer eller har skjedd. Har du tenkt på hvem som får lov til å definere realitetene for deg?

Hører du hva jeg antyder hvis jeg forklarer noe for deg slik: En del er realitet, annet er (bare) opplevd (i noens hode eller følelsesliv). 

Det jeg sier er at noe er helt sant og noe er bare oppspinn. Jeg antyder også at jeg vet hva som er sant, og dermed fratar jeg alle med en annen forståelse av saken, troverdighet. Hvis jeg vet hva som er sant, må jo du forstå at andre oppfatninger er bare subjektive følelser og misforståelser, muligens mangel på intelligens, utdannelse, oversikt eller klarsyn. Kanskje til og med påvirkning av onde makter, hvem vet? I Indonesia er onde makter en del av folks opplevde dagligliv. Her kan jeg derfor utøve ganske stor makt hvis jeg antyder at noen jeg ikke liker er besatt eller påvirket av onde makter. Hvem vet? Hva er sannhet?

Noen ganger vet jeg hva som er sant. Andre ganger bommer jeg så det suser. Hvordan skal du vite når jeg bommer?

Kanskje får du ikke alltid vite hva som er sannhet. Men du kan alltid søke han som er sannheten, Jesus, om råd og veiledning. Du kan be Jesus vise deg sannheten om deg selv, om meg og om alt du ellers behøver å vite i denne verden. Hvis du er åpen og ydmyk for Gud, kan han som har all makt i himmel og på jord, vise deg det du behøver å vite om sannheten akkurat i dag, en dag om gangen. 

Hvis du derimot sier til Gud: Du, jeg vet jo hvordan dette er, nå må du Gud hjelpe meg til å få min løsning igjennom her... Vel, jeg sa akkurat at Gud er allmektig. Han kan nok få hjulpet deg på måter du ikke kunne forestille deg, men det tar kanskje litt lenger tid med en slik holdning. Han må nemlig knuse deg først, for det er den ydmyke han gir nåde, ikke den bedrevitende, ikke den som  har tenkt å ordne opp på egen hånd med Gud i porteføljen, eller som sier jeg har da fikset verre situasjoner enn denne, gi meg bare litt tid så skal jeg nok ordne opp.

Men de saktmodige skal arve landet, og glede seg ved mye fred.
(Salme 37,11). A.

Du skal ikke tro alt jeg sier

Du skal ikke tro alt jeg sier.
Du skal ikke tro alt jeg skriver til deg, før du har sjekket det opp mot andre kilder. Selv om jeg har norsk pass, god utdannelse, selvsikker holdning og et fast blikk når jeg tar deg i hånden, så skal du ikke ukritisk sluke det jeg sier.

Jeg forteller deg bare min versjon. Kanskje har jeg til og med fått min versjon av noen andre som jeg stolte blindt på, men som ikke var verdig min tillit.

Jeg har bodd i Indonesia i over fire år nå. Jeg har dannet meg noen oppfatninger av hvordan "indonesere flest" er. Jeg føler meg skråsikker på at mine observasjoner er helt korrekte. Kanskje blir jeg litt hissig hvis du ikke for eksempel tror meg på at indonesere flest tar livet med stor ro, ja de er bent frem bedagelig anlagt. Jeg har sett det selv, jeg har jo bodd her i over fire år. Og jeg har brevkurs i psykologi og dessuten journalistikk fra Mediehøgskolen. Jeg har drevet en del med analyse av mennesker, så jeg kan det.

Så treffer du en indoneser på 35, som har bodd i Indonesia i 35 år. Han kjenner personlig adskillig flere indonesere enn det jeg gjør. Han vil kanskje gi deg en mer nyansert fremstilling av hvor bedagelige indonesere er. Tror du mer på ham, eller mer på meg? Hvis du tror mest på meg, er det fordi jeg er norsk, du er norsk, og vi norske vet jo at vi kan stole på hverandre? Vi er jo voksne og oppegående mennesker.

Du skal ikke tro alt jeg sier. Du skal sjekke andre kilder. Og du skal høre veldig nøye etter tonen og klangen i det jeg sier. Snakker jeg med respekt og forståelse om min neste? Hører du klangen av kjærlighet eller arroganse når jeg beskriver en indonesisk bror eller søster? Tar jeg troverdigheten fra min venns versjon av virkeligheten, ved å himle med øynene og si: Du vet indonesere, og han er jo så nærtagende. Eller lite logisk anlagt. Eller så ustadig. Du vet, indonesere...

I 1. Korinterbrev 13 står det om kjærligheten. Det står at samme hva vi gjør, så er det ingenting verdt hvis ikke vi har kjærlighet. Og da snakker vi om Guds kjærlighet, ikke min forfengelige egenkjærlighet eller svingende medlidenhet med de fattige.

Human-Etisk Forbund eller Hedningesamfunnet kan bli like profesjonelle som oss på landsbyutvikling, hvis de bare gidder eller bestemmer seg for å ta opp konkurransen. De kan bli enda mer strømlinjeformet på innsamling, informasjon, organisasjonsstruktur og planlegging til Dovre faller.

Men de kan aldri slå oss på kjærligheten. Den kjærligheten som vi absolutt ikke produserer selv, men må be om å bli gitt hver dag. Den overnaturlige kjærligheten fra Jesus. Den som reiser mennesker opp til verdighet og bøyer den hovmodige ned til ydmykhet når den slipper til.

Du skal ikke tro alt jeg sier. Du skal høre nøye etter hvordan jeg sier det. Hvis du hører snev av arroganse eller skråsikkerhet (sjansen er stor for at du vil gjøre nettopp det), så lukk ørene. Lukk ørene og be en bønn om at Jesus må slippe til i min tanke og mitt hjerte. (A).

Festen

Matboksene leveres.

Murni og July sjekker at alle 300 matboksene er fint stablet opp.

Gjestene kom litt etter litt, i puljer hele ettermiddagen og kvelden.

Musikk er uhyre viktig for en god fest, og her kan alle bidra med sitt.

Denne mannen er et funn, med hjertet på rett sted og alltid mange jern i ilden.

"Anak Medan"/" Medans barn" ble sunget med fynd og klem.

Velkommen, velkommen.

Disse damene, og flere med,  vil bli en del av Målfrids dagligliv de neste tre årene.

 

Vi kan nå melde om at Målfrids hus er behørig innviet. Lydanlegget virket som en drøm, strøm var det nok av og regnet uteble. Kjøkkenet bugnet av mat og stemningen var upåklagelig. Den nyinnflyttedes hushjelp fløy som en strikk med serveringer til store og små, kommanderte Edith rundt til forefallende ærender og dro frem stadig nye søppelsekker fra skapet. Det var en typisk engangs-tallerken-fest.

Det beste og viktigste med festen, var nok at nå vet alle i nabolaget hvem Målfrid er. Alle har fått sjansen til å se huset, alle har har vært velkomne til å spise og drikke og hygge seg i gårdsrommet hennes, ingen kan si at de er mer venn med henne enn andre, eller har noe mystisk å tiske og hviske om. Etter gårdsdagen har antagelig den store sensasjonen Målfrid blitt til den hvite naboen vi kjenner.

Søndagskaffe i Målfrids nye hus

Kjøkkenet har hun til dels designet selv, med forskjellige benkehøyder for å skape variasjon i arbeidet...

Så fort Målfrid kommer ut i gata, er barna rundt henne, klare for å bli litt bedre kjent med denne ny-innflytteren.

Målfrids nye hus har risåkre på alle kanter. Her måtte hun prøvesmake litt på avlingen. Den er nok bedre kokt.

 Det nye boligstrøket til Målfrid har alt hun drømte om. Naboer, mopeder, huller i veien og grønne åkre hvor du enn vender deg. Det har også en volleyball-bane opparbeidet på nabo-dugnad, en liten bris i luften og grønnsaker til salgs to hus bortenfor. Til helga blir det innflytningsfest, og det en skikkelig en. Party-telt er bestilt, menyforslag og musikant-løsninger drøftet med eksperter, vi gleder oss alle mann. Landsbylederen var svært fornøyd da han fikk høre om festen: Veldig, veldig bra, hadde han sagt, med et stort smil og anerkjennelse i stemmen. Sjåføren og jeg har snakket litt om Målfrids kommende innflytningsfest, og vi er samstemte i at hun er en dame luar biasa, som betyr helt utenom det vanlige. (A)

Vårt Ascot

Sri Lanka gikk av med seieren for stil og feminin eleganse.

Australia gikk for stråhatt, klassisk og luftig.

Caps for USA (selvsagt), Indonesia testet ut Cowboy-stilen.

Mer strå fra Australia,denne med pakkebånd på.
Er det et signal om at hun er en gave til verden...?

Yndig og sval stråhatt fra Indonesia.

Aldri noe yndig eller søtt på denne dama, røff og tøff er varemerket.

Her er det imidlertid søtt så det holder.

De er alle med på å skape en god skoledag for barna våre. En kjempeflott gjeng.

Hesteveddeløp er ikke mitt felt. Derfor er det slik at alt jeg vet om de berømte Ascot-løpene i Storbritannia, er at de rikeste damene i landet kappes om å vise frem de fineste og mest oppsiktsvekkende hattene. Dessuten så jeg et sted at man kan vinne en pott på fire millioner pund, og det er jo en del penger.

Vel, vi har vårt eget Ascot hver vår. Når april kommer og skolens svømmedag opprinner, da er det på tide å finne frem fin-hatten. Tropesolen er sterk og en god hatt er grunn-utstyr for den som skal stå en hel formiddag og se svømmetalentene fosse seg gjennom race etter race. Vinnerlaget i vår sammenheng får ingen penger, men navnet sitt inngravert på plaketten som henger i foajeen til vanlig. Dessuten er det is til slutt. For alle. (A).

Swimming Carnival

Gwenyth

Kapteinen i full fart på flåten...

...for å hente lagkameratene.

Svømmelærer Dolatta.

Årets nye øvelse trigget kampinstinktet.

Viktig melding fra Trygg Trafikk:

For mye grisekjøring 
kan få alvorlige følger. 
Senk farten.