Handledag

... jeg handler her av og til, men kjøpesenteret er
dessverre favoritten når forsyninger skal i hus.

I tilfelle noen tror at vi nå er blitt klassiske, fullstendig integrerte utsendinger til et fremmed eksotisk land, hvite på utsiden men lykkelige og tilfredse med å spise chilli-saus, hvit ris og suppe med høneføtter i hver eneste dag, så må jeg skuffe vedkommende og si at desverre; jeg elsker fliselagte, nedkjølte handlesentre med importert, vestlig mat.

Derfor er det en viss spenning kyttet til handledagen hver uke. -Har de ordentlig ost i dag? -Har de akkurat sånn melk som jeg vil ha? -Er det kornblanding i hyllene? I flere måneder har frosne fiskefileter vært ute av sortimentet, men i forrige måned var de plutselig inne igjen. Musli fra Sveits, Tyskland eller Australia koster mange ganger så mye som hjemme, men vi hamstrer inn når det er å få. Svindyre tyske pølser er en luksus vi unner oss sånn dann og vann, -tenk at Gildes grillpølser på tilbud en gang i tiden ble regnet som simpel hverdagsmat.

Jeg burde sikkert ha prøvd et par av de pent flådde froskene som ligger på is, eller i det minste kjøpt en neve kruttsalte, tørkede fisk på størrelse med yngel, som er hverdagsmaten for mang en indoneser. Men jeg ender opp med kjøttdeig (i salg to steder så vidt vi vet) og ferdig partert kylling hver uke. Kylling uten klør. Meny-kartet blir skrevet inn i smaksløkene fra vi er små, og smaksløker er vanskelige å manipulere i ettertid har det vist seg.

I dag var det smør som var greia. Min faste butikk hadde ikke smøremykt margarin fra Frankrike, eller fra noen som helst andre steder for den saks skyld. Bortskjemte nordmenn, ikke bare skal vi ha grovbrød hver dag, vi skal ha smør også!

Jeg suste videre til byens mest fasjonable kjøpesenter for de bemidlede og sannelig, dette var dagen for meieri-kupp. Smøret sto og ventet på meg, og i tillegg hadde de masse ekte, vakumpakket ost fra Australia! Nordmennenes favorittost har glimret med sitt fravær i lengre tid, men her lå den i hauger og ropte ostesmørbrød lang vei!

Nasjonalfrukten durian selges langs veiene over alt.
En intens smaksopplevelse.

I en by med tre millioner innbyggere ligger det ti biter ost à 200 gram i kjøledisken på en av de ytterst få butikkene som selger slik kost. Det dekker sånn omtrent etterspørselen, og sier tydelig i fra om at ost ikke hører med i Indonesias basismeny.

Norsk hverdag i Indonesia har uten tvil gått mot det mer komfortable hva bespisning gjelder. I riktig gamle dager, da den norske kolonien satt dypt inne i jungelen på Sumatra et sted, da gikk det i villsvin og grønnsaker da. Og sikkert suppe med høneføtter. Alt var mye mer eksotisk før. (A)