Stamgjesten

Firfislen kan du gripe med hendene,
og likevel finnes den i kongelige palasser.
(Ordspr. 30, 28).

Noen går på restaurant hver kveld.

Han kommer like så sikkert som at mørket senker seg ti over halv syv og utelyset slås på. Alltid sammen med den faste kompisgjengen. Det er vel noen damer med i flokken også, men de følger alle samme stil, så det er vanskelig å vite hvem som er hun og hvem som er han.

De blir aldri lei av menyen ser det ut til, men så er det jo noe eget med helt fersk mat. Det går for det meste i mygg, som vi har rikelig av på trappa vår. En stor og fet øyenstikker står av og til på menyen og da sitter vi andre rundt og glor imponert. Øyenstikkeren er nesten like lang som han selv, men det er ikke noe problem. Jeg skjønner uansett at de holder seg mest til mygg, for det er ubehagelig å spise når andre sitter og glor på en. Jeg har prøvd det selv.

Vi har hørt at på andre spisesteder serveres det ofte møll, men våre møll er opptatt med å spise selv, på klærne våre som henger til tørk i bakgården. Derfor blir det ikke mye møllspising for gjestene som samles rundt sparepæra i taket over trappa vår.

Vi har alltid vært glade i spisegjestene våre. Ikke bråker de, ikke røyker de og ikke er de dominerende på noe vis. Skulle det være noe å bemerke, måtte det være at de ubekymret slipper en lort hvor som helst og når som helst. Men det er i alle fall økologisk avfall, aldri hverken plast eller miljøgifter. Lenge leve firfirsla. (A)