Generalforsamling langt inne i skogen den grønne

Det er ikke bare i Bergen det har vært generalforsamling dette året. Vi har nylig vært med på synodemøte i Indonesias Lutherske Kirke (GKLI). Landsbyen der hovedkontoret til kirkesamfunnet ligger har ikke mye til felles med Bergen, men de to plassene har en ting til felles: De ligger litt utenfor "allfarvei". Veien til landsbyen der GKLI har sitt hovedsete kan kanskje best sammenlignes med gamle "Vestlandske hovedvei". Den er både smal, svingete og humpete. Men da vi omsider kom frem, var det riktig så idyllisk og fint der inne i skogen. Her får du se noen bilder fra turen:

Ved foten av disse fjellene ligger hovedkontoret til GKLI.

Veien var både smal, svingete og humpete.

Pastor Rixon kjørte moped i 17 timer for å delta på synodemøtet.

En rekke forskjellige kor deltok under åpningsmøtet.

Fullsatt kirke og god stemning.

Sommerfugler og tusenbein

Sumatra er svært frodig. Vulkansk jord kombinert med et fuktig tropisk klima gjør at trær og planter trives godt. Men øya har også et rikt dyreliv. Vi fikk nylig nærkontakt med noen flotte sommerfugler. En av dem landet på skulderen til Benjamin - trolig fordi den likte fargen på badedrakten hans.
Den andre satt på en stolpe, og jeg plasserte hånden min under for å vise hvor stor denne sommerfuglen er.
Det er imidlertid ikke bare sommerfuglene som er store. For noen dager siden møtte vi et "tusenbein" som var omlag 20 cm langt (!). Kroppen var på tykkelse med en pekefinger. Ifølge en indonesier som så tusenbeinet er den giftig,og det er farlig å bli bitt av den. Et bitt kan i verste fall være livstruende.

Barna våre lekte sammen med masse andre barn på plassen der den dukket opp, men heldigvis oppdaget vi den før noen av barna kom i nærkontakt med den. (Per)

Den verste flommen på fire år

I går regnet det på Nord-Sumatra, og det regnet MYE! Ifølge en indisk kvinne som bor i nabolaget opplevde vi den verste flommen siden 2005. Utallige hus ble fylt av vann, og i dag er gatene fulle av bøker, møbler, tepper og madrasser... alt ble gjennomvått i går ettermiddag. To gutter i 20 års-alderen druknet ifølge en av våre lokale venner da mopeden de satt på ble tatt av vannmassene. Et hus som sto ved elvebredden kantet ut i elva.

Ett av husene ved elva ble ødelagt av flommen.

Vannet sto opp til midt på inngangsdøra i denne husrekka.

I dag er gatene fulle av bøker, møbler...

... tepper, madrasser og sengeklær.

I dag skinner solen igjen, og elva er gått ned. Nå handler det om å få sopt vannet ut av husene, og få tørket opp igjen etter oversvømmelsen.

For dyrt å dø

Mobilen ringte, og sjåføren mumlet og snakket litt på sitt lokale språk, før han la på og sukket tungt.

Av natur er sjåføren vår en munter mann, men nå var han ikke mye munter. – Det er svigerfar, sa han. Han har vært syk lenge, men nå er han sendt på sykehus. Oj, oj, tenk om han dør nå! – Hvor gammel er han da, spurte jeg. – Snart åtti, var svaret.

I et land med gjennomsnittlig levealder på sytti, var jo dette en anselig alder. Ikke så tragisk om han skulle sovne inn nå, var min første tanke.

– Tenk om han dør nå, fortsatte sjåføren med rynket panne. – Da må vi til med gravøl og fest, og vi som akkurat har kjøpt hus. Hvordan skal det gå.

Da kom jeg på det. Batak-folket begraver ikke sine døde i stillhet. Mange dager med folkefest og nyslaktet svin til alle de mange hundre som deltar. En begravelse koster fort en årslønn eller to for vanlige folk. Det er en gammel, ubrytelig tradisjon. I alle fall nesten ubrytelig. Fattigfolk ender gjerne opp med livslang gjeld, fordi de ikke tør gjøre annet enn å begrave sine døde med pomp og prakt, slik storfamilien og landsbyen forventer.

– Det er sånn i konas landsby, fortsatte sjåføren, - de holder på Batak-tradisjonene. I min landsby er det slutt på det. – Åja? Har dere virkelig sluttet, måtte jeg spør.

– Ja, for rundt femten år siden hadde vi prester og ledere som så at dette var galt, at det utarmet folk og i alle fall ikke hadde noen bibelsk begrunnelse. Så de begynte å lære folk at Gud i Himmelen ikke har behag i slike skikker som bare fører vanskeligheter med seg. Nå er det helt slutt på disse begravelsene. Men i konas landsby, der har de ikke hatt noen slike ledere. Vi må be om at svigerfar ikke dør enda…

Både sjåføren og kona hans kommer fra landsbyer som er definert som kristne. Likevel er forventningene de møter i lokalsamfunnet så forskjellige. På det ene stedet hadde de modige kristne ledere som våget å utfordre gamle tradisjoner. I den andre landsbyen har det vært for tøft å ta et oppgjør med menneskelige skikker, - og alle lider under det. Legg vinn på opplesningen av Skriften, på formaningen og på læren, står det i 1. Timoteus 4.(Anethe)

En lykkelig vinner

I tiden før nasjonaldagen 17. august ble det arrangert en konkurranse i landsbyen ved søppelfyllingen. Innbyggerne skulle kappes om å gjøre det så rent og trivelig som mulig i og rundt husene sine (se innlegg 3. august). Til høyre ser du den stolte vinneren av konkurransen. Premien var et pengebeløp og en stor pokal. Hun vil "eie" pokalen frem til 17. august neste år. Vinneren av neste års konkurranse vil da overta pokalen. Mange av dem som deltok på konkurransen, og på feiringen av 17. august, deler ikke vår tro. Men vi deler deres begeistring over å kunne feire Indonesias nasjonaldag på en verdig måte. (Per)

Fest i landsbyen

Indonesia feiret 17. august sin nasjonaldag. I samarbeid med våre venner her sør fikk vi være med på å lage i stand en fargerik 17. august-fest i landsbyen ved søppelfyllingen utenfor byen. De lutfattige innbyggerne i landsbyen har aldri tidligere hatt anledning til å markere dagen slik som det hvert år gjøres en rekke andre steder i byen. Men i år ble det fest i denne landsbyen også!

En av aktivitetene var "panjat pinang" - klatrekonkurranse. På toppen av en glatt trestamme blir det plassert en del gjenstander, og den som klarer å klatre til topps kan forsyne seg med en av "gavene". Trestammen smøres inn med olje for at det skal være ekstra vanskelig å klatre helt opp til toppen. Guttene i landsbyen var svært begeistret over å få være med på denne konkurransen, og deltok med liv og lyst.

Teamarbeid er tingen!

Høyere og høyere...

Endelig ved MÅLET!

Seieren er VÅR!

Trygg trafikk (?)

Jeg var nylig hos politiet for å fornye sertifikatet. Utlendinger som er bosatt i Indonesia får førerkort for bare ett år om gangen. Først måtte jeg fylle ut de nødvendige skjemaene, der jeg ble bedt om å oppgi informasjon om alt mulig - fra høyde over bakken til navnet på min avdøde mor. Dernest var det tid for legesjekk. En kvinne i hvit frakk målte blodtrykket mitt... og det var det hele. På skjemaet noterte hun blodtrykket mitt. Den hyggelige damen skrev forøvrig at jeg var ved full bevissthet, og at hørselen min var bra.

Trafikken i byen der vi bor kan nok i mange tilfeller føre til forhøyet blodtrykk. Dermed er det kanskje en fordel at trykket mitt i utgangspunktet er litt i laveste laget. Hva angår hørselen så er også denne en viktig faktor for å holde ulykkesstatistikken nede - hornet brukes ofte like flittig som bremsene. Men hva med synet? Jeg skrev på skjemaet at jeg ikke bruker briller, og legen så med egne øyne at jeg ved egen hjelp fant døren til kontoret hennes (nå var det riktig nok bare en dør...).

Synet mitt er fortsatt ganske bra, men om så ikke var tilfelle hadde dette ikke blitt avdekket under "legekontrollen". Jeg innser imidlertid at dårlig syn kan bidra til å holde blodtrykket til trafikantene nede. Jo bedre man ser, desto flere nesten-ulykker blir man vitne til. Og det man ikke ser (og følgelig ikke vet), har man som kjent ikke vondt av. Men hva trafikksikkerheten angår, så er det jo vitterlig en fordel å se bra. God tur! (Per)

Trafikkbildet i byen vår er ofte ganske uoversiktelig

En ettermiddagsbyge har fylt gaten med vann

Kjøreteøy av ymse slag

Trafikantene må beherske mange ferdigheter

Formiddagsrush i nabolaget vårt