søndag 30. mai 2010

Hurra for brudeparet

Jeg var i bryllup i helgen, og også denne gangen eneste blekansikt i et "hav" av indonesiere. Indonesiske bryllup er ikke som andre bryllup, i alle fall ikke som norske sådanne. Men moro var det lell.

Da jeg ankom kirken var det allerede fullt av folk både inne i kirken og utenfor. Jeg fikk plass på en av de fremste stolene utenfor, ved siden av brudens søster. Midtveis i programmet kom John, en av brudens nærmeste venner bort til meg, og sa at en gruppe venner skulle fremføre en sang inne i kirken. - Bli med du også, sa han entusiastisk. Og før jeg fikk sukk for meg var jeg på vei opp midtgangen.

John holdt et sangark i hånden, og jeg tenkte at jeg kunne se på arket sammen med ham og synge med som best jeg kunne. Litt for sent gikk det opp for meg at sangen vi skulle fremføre slett ikke sto på dette arket. John hadde ordnet det slik at jeg ble stående helt fremst i "koret", og nå var det for sent å trekke seg. Så slik gikk det til at jeg, i beste Mr. Bean-stil, sang med på refrenget av hjertens lyst... Og mens de mange versene ble avsunget, så bare sto jeg der. Med minst 35 grader og høy luftfuktighet var jeg mer enn varm nok før forestillingen, og bedre ble det ikke av å bli "lurt" til å opptre på denne måten.

Da jeg omsider var ute av kirken og fikk satt meg ned igjen på plassen min ved siden av brudens lillesøster, en yndig dame i midten av 20 års-alderen, så ser hun på meg og utbryter: - Du store tid som du svetter. Skal jeg finne en serviett til deg?

Jeg lærer mye i Indonesia, blant annet at jeg ikke bør ta meg selv så altfor høytidelig. (Per)

1 kommentar:

JH sa...

Ha-ha-ha....jeg ser detfor meg Per. Også lille deg på første rekke der, forran de andre!!! Jeg ler bare av tanken....men så bra at du tok det så sporty!! Ja det er så sant....vi må bare kutte ut å ta oss selv så høytidelig!!! Jeg synes det er enda mer vanskelig her i Norge!