Pastor Sitepu

Vi har stadig gjester på besøk, og en av dem som stikker innom fra tid til annen er pastor Sitepu. Han er pastor i vår gamle samarbeidskirke GKLI, med ansvar for tre menigheter. Pastoren er samtidig administrasjonsleder ved kirkens hovedkontor i Sihabonghabong.

I går ettermiddag fikk vi nok en gang besøk av den sympatiske pastoren. Han hadde da reist med buss hele natten, og hadde ankommet Medan tidlig om morgenen. Turen tar omtrent et halvt døgn, og på de trange og harde setene i bussene som trafikkerer strekningen kan passasjerene bare drømme om å få sove. Så den arme pastoren var svært takknemlig for å få en natt i en vanlig seng før han noen timer senere tok fatt på tilbaketuren.

Ved frokostbordet i dag fortalte han litt om sin egen oppvekst. I 11-12 års alderen måtte han flytte fra foreldrene sine for å gå på skole i en annen landsby som lå en to timers spasertur unna. Hver dag etter at skolen var ferdig jobbet han i flere timer ute på åkeren sammen med "fosterfamilien", for å godtgjøre for kost og losji. Leksene måtte gjøres sent på kvelden, etter at arbeidet på åkeren var ferdig for dagen og kveldens bad i elva like ved landsbyen var unnagjort. Når helgen kom spaserte han til fots hjem til foreldrene sine - dersom han hadde krefter til det. Men ofte var han altfor trett til å ta fatt på den lange turen, og da ble han boende helgen over hos "fosterfamilien".

Pastor Sitepu har siden fått sin egen familie, men livet har fortsatt ikke blitt noen dans på roser. Kona og barna bor en 5-6 timers kjøretur fra Sihabonghabong, og ofte går det mange uker mellom hver gang han får anledning til å besøke dem. Lønnen han får fra kirken tilsvarer om lag 400 norske kroner i måneden, og dette er på langt nær nok til å dekke levekostnadene for familien. Heldigvis eier familien et jordstykke der kona dyrker grønnsaker og poteter, og inntektene derfra gjør at familien med nød og neppe klarer å skaffe nok penger til livets opphold.

Da jeg tidligere i dag kjørte pastoren til bussen, fornemmet jeg at han hadde noe på hjertet som han hadde litt vanskelig for å få sagt. Så jeg oppmuntret ham til å være frimodig og dele med meg dersom det var noe særskilt som tynget ham. Den stillferdige mannen medgav da at han hadde lyst til å be om hjelp til å skaffe seg en moped. De tre menighetene han er pastor for ligger svært spredt, og det er i praksis umulig å besøke dem ukentlig til fots. Frem til nå har han fått låne en moped hver søndag, og ellers i uka dersom han må reise på besøk til en av menighetene. Men ettersom tide går synes han det blir stadig vanskeligere å spørre andre om å låne bort mopenden sin. - Jeg er svært takknemlig dersom du vil være med og be om en løsning, sa han, - og kanskje du kjenner noen i Norge som kan bidra med litt penger slik at jeg en dag kan få råd til å kjøpe en brukt moped... Ja, hvem vet?? (Per)