Memento mori

Fra en begravelse som Per deltok i, 2008.

Memento mori - husk du skal dø. Stort mer latin enn dette kan jeg ikke, men det holder lenge til å oppsummere dagen.

Jasmino og jeg har vært på hjul igjen. Jeg skulle ut å undervise Jakobus, gutten som ikke kan gå, men som smiler seg vei inn i hjertet til alle han møter. Da vi nærmet oss landsbyen, stoppet trafikken opp et øyeblikk. Et av de små husene langs med veien hadde en sammenkomst.

Folk i penklær kom og gikk, mopedene var parkert tett i tett langs veien og levnet bare såvidt en smal passasje til biler som skulle forbi. Det var selvsagt ikke noe problem for Jasmino, han synes å kunne smyge bilen gjennom et nøkkelhull om nødvendig. I halvmørket under trærne så vi en liten barnekiste på et bord, et stearinlys som brant og en mann med mikrofon. Gårdsplassen var dekket av stråmatter og folk satt tett i tett med bena i kors. En sammenkomst på bygda er ikke for de med stive knær.

Batak Karo
-Å ja, de flytter knoklene, sa Jasmino. Han forklarte at dette var en markering for en "bestefar" som var død for lenge siden, men nå hadde de gravd opp knoklene og skulle flytte restene av bestefar til et mer standsmessig gravsted. Derav den lille kisten. Alt som var igjen av den gamle fikk god plass i den.

Disse menneskene var Karoer. Jasmino fortalte at det er vanlig å spare penger i 15-20 år etter den første, svært nødvendige, begravelsen, for og senere kunne bygge et mer ærverdig og pent gravsted, gjerne som et lite fliselagt hus uten vegger.

Det fliselagte gravstedet kan godt ligge midt i risåkeren, langs veien eller oppe i fjellsiden. De døde er ikke avgrenset og innstengt til bare ett spesielt sted, de er alle steder og til dels merkbart til stede. Det er vanlig å se tobakk og blomster lagt på gravstedene, og grensen mellom fedredyrking og kristen tro er ofte flytende for svært mange.

Jeg spurte om Jasminos folk som er Batak Toba, også hadde denne skikken, noe han bekreftet. Jeg spurte hvorfor, og fikk det velkjente svaret: Fordi det er tradisjon. Dette svaret rommer alltid så mye usagt, men jeg spurte ikke mer. Vi var nesten fremme.

Profetens barn
På vei hjemover sto trafikken i stampe igjen, ute på en større vei nå. Sannelig kom det enda et gravfølge. Mopedene først i prosesjonen, to av dem med flagg jeg ikke kunne tyde, alle kjørt av alvorlige menn i tradisjonelle klær. Kista hadde et grønt svøp med arabiske tegn, dette var en avdød etterfølger av profeten.

Det underlige var bare at gravfølget småsprang bortover. Det er i sin allminnelighet uhyre sjelden å se noen løpe noe som helst sted i Indonesia, men aller minst i et gravfølge. - De har det travelt nå, for kroppen må i jorda før klokka tolv, forklarte min hjelpsomme sjåfør. - Jammen nå er den fem over tolv, innvendte jeg. - Nettopp, var Jasminos tørre respons. Han forsikret om at besteforeldrene hans på morsiden var muslimer, så han kjente til lov og rett og skikk og bruk.

Kineseren
Vi kjørte et stykke i taushet, før en hvit minibuss brøytet seg inn i køen foran. Noen satt med vinduene oppe og kastet ut gule papirlapper langs veien. Jeg rakk å tenke et par stygge tanker om disse uvitende menneskene som alltid skal slenge søppel hvor de enn står og går. Så utbrøt Jasmino: Enda en!

Det var enda en begravelse på gang. Denne gravferden var for en kineser, og de gule lappene symboliserte penger som skulle kastes ut på vei til graven. Både Jasminos og min innsikt i lokale kinesiske gravritualer stanset der, men vi var enige om at dette var den store begravelses-dagen.

Memento mori - husk du skal dø.(A)