torsdag 19. mai 2011

Utlending

Norsk hverdag i tropiske omgivelser er utgangspunktet for bloggen vår. Nå er det selvsagt slik at jo lenger vi bor her, jo mer hverdagslig blir hverdagen... Det betyr at vi skriver mindre og mindre om kakkerlakker for eksempel. De har hatt et kraftig oppsving i antall fremstøt for å ta over huset de siste ukene.

Kakkerlakkene bryter helt klart våpenhvilen som bestod i at de raidet kjøkkenet om natta mens vi sov, og holdt seg gjemt i de hemmelige avkrokene når dagslyset kom. Resultatet blir mange daglige dødsofre med seks bein i været og dessverre større forbruk av miljøfarlig gass på boks. Vi er tross alt enda norske, så vi har ikke kommet dit at vi knuser udyrene mekanisk under hælen, slik hushjelpa gjør.

Vi skriver også mindre og mindre om maur. Det betyr ikke at det er færre av dem på benken eller langs veggene. Maurene er bare blitt for hverdagslige til å sløse spalteplass på, selv om de ikke har forandret seg det minste, det er vi som har forandret oss. Litt.

Vi kommenterer ikke lenger folk som kjører moped i solsteiken med vanter, lue og jakka bak-frem for å unngå trekk gjennom glidelåsen og den vage diagnosen "vind i kroppen". Vantene er forresten mest for og ikke bli så brun på hendene, hvem vil vel se ut som en mopedtaxi-kjører, de nest-laveste på rangstigen...? (De som plukker søppel er lavest).

Vi kler oss pent og anstendig så fort vi skal lenger enn til porten, med krage og langbukser. Vi legger hånda på hjertet når vi har hilst på noen, og vi betaler aldri, aldri med venstre hånd. Men vi vil aldri kunne gå på åpen gate uten at minst èn unge roper -hviting, -hviting, etter oss. Vi vil alltid være fremmede.

Da jeg var liten sang vi ofte en sang på bedehuset som het Jeg er på reise her og det i fremmed land, mitt hjem er langt herfra... Strofen dukker opp i minnet rett som det er. Sangen handler om himmelen.

Etter å ha blitt en ordentlig utlending her på jorden, er betydningen av himmelen som vårt egentlige hjemland blitt så mye tydeligere. Det er befriende at huset her ikke er mitt endelige hjem. Maurene og kakkerlakkene kan herje så mye de vil, jeg liker dem ikke, men jeg vet at jeg skal reise fra dem en gang.

Jeg håper jeg kan ha denne følelsen med til rene, pene Norge også. Vi har et hus, vi har et hjem i Norge, men til syvende og sist er mitt riktige hjem langt herfra, hist ved en gyllen strand, for å avslutte sangstrofen. Og den stranden er altså ikke langs sørlandskysten. (A).

4 kommentarer:

Håkon Vinnem sa...

Du skriver utrolig godt! Veldig kjekt å lese dette, spesielt siden vi også har vært der en liten stund. Håper at dere har det bra og at vi snart møtes igjen - enten her på jorda eller i himmelen:)
Liv Iren og Hkn:)

Like til jordens ender sa...

Takk for sist ja! Håper dere har det fint.

Liv Jorunn sa...

Hei.
Vi kjenner hverandre ikke, men på en måte så føler jeg at jeg kjenner dere litt etter å ha fulgt bloggen deres en stund.
Kjenner meg igjen i så mye dere skriver, og når det gjelder å betale med venstrehånda, så sliter jeg fortsatt med det...og det nesten fire år etter jeg kom hjem igjen.
Kjekt å lese om livet deres i Indonesia. Jeg savner folka der veldig! Er det Hotma som er hushjelpa deres? Hils alle kjente!
Hilsen Liv Jorunn (ettåring i 2006/2007)

Like til jordens ender sa...

Hei Liv Jorunn,og takk for hilsen.
Det stemmer jo at vi ikke kjenner hverandre, men vi har hørt masse om deg. Trivelig at du følger med på bloggen vår. Hodma er hushjelp i RR 100 som nå brukes til gjestehus. Mamma Natal er hushjelp hos oss. Jeg ønsker deg en velsignet og god sommer. Vennlig hilsen Per