fredag 18. mars 2011

Bare en engel og et rullebrett

-Se på han der da, han har ikke beskyttelse! Han har bare en engel og et rullebrett! Observasjonen kom fra Benjamin i dag, da vi så på Jarle TV, kristent barne TV på dvd.

I den aktuelle scenen synger Jarle godnatta-sang for poden, og på veggen bak ser vi malerier med motiver inspirert av sangen de synger: Jeg har en engel som følger meg. På det ene maleriet er det en gutt på rullebrett, med en svær engel rett bak seg.

Hos oss er det kun én hobby som gjelder for tida, og det er rulleskøyter. Hjelm, kne- albue- og håndleddsbeskyttelse er en ufravikelig regel før man kan rulle ut porten, bortover brosteinene, oppover plen og nedover trapper. Barna skjønner hvorfor, man må forebygge skader. De skjønner det ekstra godt etter at vår nabo Filip brakk albuen i et stunt forrige uke, - men det skal sies at han også hadde beskyttelse...

Vi er ellers nøye på sikkerhetsbelter i bilen, caps i sola, håndvask før måltider. Det er så mye som kan skje, spesielt i tropene med masse gufne bakterier og en trafikk uten hverken regler eller sunn fornuft.

Økonomisk sett er vi også opptatt av litt kontroll. Vi er berget av den Norske stat, om vi trenger sykhusopphold også her i utlandet. Vi har reiseforsikring, pensjonstrekk og barnetrygd i orden. Vi har et hus som dessverre ikke er utleid for øyeblikket, og det er ikke så bra, for vi vil helst ha kontroll på at renovasjon, skatt og forsikringer kan betales langt inn i uoverskuelig framtid. Vi lever da ansvarlig.

Han har bare en engel og et rullebrett... Mange her i Indonesia lever uten det meste av forsikringer og sikkerhetsnett som vi syns er helt nødvendige. Linjen mellom daglig brød og konkurs er hårfin.

Men hva med meg og pensjontrekket mitt da? Har jeg egentlig kontroll? Nei, jeg har ikke det. Selv om jeg ruller gjennom livet på alle mulige gode ordninger, så er det til syvende og sist Gud som har full kontroll på tilværelsen.

Om jeg er polstret med sikkerhets-pads eller tråkker barbeint i støvet har ingenting å si for den allmektige. Det er skummelt når det ser ut som jeg ikke har hverken beskyttelse eller kontroll. Og det hjelper lite i slike øyeblikk å trøste seg med at det finnes millioner av indonesere rundt meg som har det så mye verre på alle plan. Det blir bare en moralsk pisk til å være takknemlig av ren vilje. Det eneste som hjelper er å se hva jeg har - jeg har Gud på tronen. Og hans mål er dette ene, barnets sanne vel alene, synger vi om kvelden av og til.

Vi vil fortsette med håndvask, hjelm, reiseforsikring og planlegging. Men hjertet skal ikke hvile i disse gode tiltakene. Hjertet må vite at den eneste sikkerheten for livet her og etterpå, finnes i Jesus Kristus.

Bare en engel og et rullebrett er nok ikke det ideelle rent pedagogisk på et maleri for barn, men i realiteten er det likevel godt nok. Guds beskyttelse er det eneste som er godt nok i seg selv. (A).