lørdag 28. mai 2011

Husbråk på fredagskvelden

Vi spiste kvelds. Noen andre spiste også. Det kom høye tyggelyder fra kjøkkenbenken. Vi dro benken frem og så først sagflisen etter tygge-arbeidet, deretter gnageren selv.

Jeg satt og holdt stiv øyekontakt med inntrengeren, mens helten i historien gikk rolig og sindig til utgangsdøra for å ta på seg sko. Han skulle i alle fall ikke bli bitt i tærne. Deretter gikk han, fortsatt like rolig og sindig, ut i garasjen for å lete etter et passende våpen. Han ville aldri drømme om å bruke en gryte, slik jeg foreslo, for da ville han jo slå sprekker i flisegulvet når kampen begynte. Vi er veldig ansvarlige leietakere, vi slår ikke hull i flisene.

Med sko og kosteskaft kom helten til slutt vandrende behersket inn igjen fra garasjen. En kollega gjennom mange år i Norge, sa en gang at han aldri hadde sett Per løpe. Jeg kan bekrefte at han fortsatt forholder seg rolig under press og aldri lar seg stresse opp det minste.

Hadde ikke jeg hatt et slikt medfødt lammende blikk, hadde den rotta vært langt inne i veggseksjonen og utenfor rekkevidde før helten kunne trø til. Men sammen er vi sterke, og mannen i mitt liv bærer heretter tittelen helten i mitt liv.

Jeg skal ikke utbrodere de grusomme detaljene, men lar bildet tale for seg. I dag har det vært stille på kjøkkenet, dødsens stille. (A).

Ingen kommentarer: