torsdag 31. mars 2011

Vår-ferie ved ekvator




Etter felt-konferansen gikk vi rett over til skoleferie for barna. Én av to uker er nå ferdig feriert, og vi er kommet til det punktet hvor vi begynner å huske hvor kjekt det egentlig var på skolen... Av forskjellige grunner skal vi ikke på noen langtur. Dermed blir det hjemmets lune rede og byens kjente steder vi må nøye oss med.

Mannen må jobbe og papirene våre er under fornyelse, så vi må uansett holde oss innen landets grenser. Det endte med at vi tok to netter på fjellet i starten av ferien. Berastagi ble en kjølig opplevelse to døgn i strekk, med stritt regn og nok vind til å velte de store blomster-pottene. Det var i seg selv en interessant og uvant erfaring i disse trakter. I byen vår blåser det sjelden nok til at håret kommer i uorden.

Ferie er å gjøre noe annet, sier man. Vi var kalde (-frøs, vil husbonden påstå), og det er absolutt noe helt annet enn det daglige. Jeg fant turen forfriskende, mens Per syns det var bedre enn noen gang å komme seg hjem til byen igjen. Han måtte sitte en time på trappa å varme seg da vi var vel nede.

Jeg hadde som vanlig skrudd kjølinga på full blås inne og nøt feriebildene: Oss selv, innpakket i fleece, med skjerf, hette på hodet, lett sammenkrøpet for å holde varmen. Liflige ferieminner...

fredag 25. mars 2011

Burdsdagsfest for LOS

Det ble litt flere lys enn alderen skulle tilsi, men vakkert var det.

I går var det fest på kontoret - LOS fyller tre år. Jubileet for vår diakonale virkegren ble feiret med kinesisk middag og indonesisk kake. Sistnevnte kan ikke på noen som helst måte måle seg med saftige norske marsipankaker. Men at de lokale kakene er svært mektige - det kan vi skrive under på.

Etterpå gikk Lentera Kasih i gang med å øve inn en ny dukketeater-forestilling. De er invitert til å delta på søndagsskolen i en stor internasjonal kirke i Medan i forbindelse med påsken, og teamet ligger nå i hardtrening for at både replikker og bevegelser skal sitte.

fredag 18. mars 2011

Bare en engel og et rullebrett

-Se på han der da, han har ikke beskyttelse! Han har bare en engel og et rullebrett! Observasjonen kom fra Benjamin i dag, da vi så på Jarle TV, kristent barne TV på dvd.

I den aktuelle scenen synger Jarle godnatta-sang for poden, og på veggen bak ser vi malerier med motiver inspirert av sangen de synger: Jeg har en engel som følger meg. På det ene maleriet er det en gutt på rullebrett, med en svær engel rett bak seg.

Hos oss er det kun én hobby som gjelder for tida, og det er rulleskøyter. Hjelm, kne- albue- og håndleddsbeskyttelse er en ufravikelig regel før man kan rulle ut porten, bortover brosteinene, oppover plen og nedover trapper. Barna skjønner hvorfor, man må forebygge skader. De skjønner det ekstra godt etter at vår nabo Filip brakk albuen i et stunt forrige uke, - men det skal sies at han også hadde beskyttelse...

Vi er ellers nøye på sikkerhetsbelter i bilen, caps i sola, håndvask før måltider. Det er så mye som kan skje, spesielt i tropene med masse gufne bakterier og en trafikk uten hverken regler eller sunn fornuft.

Økonomisk sett er vi også opptatt av litt kontroll. Vi er berget av den Norske stat, om vi trenger sykhusopphold også her i utlandet. Vi har reiseforsikring, pensjonstrekk og barnetrygd i orden. Vi har et hus som dessverre ikke er utleid for øyeblikket, og det er ikke så bra, for vi vil helst ha kontroll på at renovasjon, skatt og forsikringer kan betales langt inn i uoverskuelig framtid. Vi lever da ansvarlig.

Han har bare en engel og et rullebrett... Mange her i Indonesia lever uten det meste av forsikringer og sikkerhetsnett som vi syns er helt nødvendige. Linjen mellom daglig brød og konkurs er hårfin.

Men hva med meg og pensjontrekket mitt da? Har jeg egentlig kontroll? Nei, jeg har ikke det. Selv om jeg ruller gjennom livet på alle mulige gode ordninger, så er det til syvende og sist Gud som har full kontroll på tilværelsen.

Om jeg er polstret med sikkerhets-pads eller tråkker barbeint i støvet har ingenting å si for den allmektige. Det er skummelt når det ser ut som jeg ikke har hverken beskyttelse eller kontroll. Og det hjelper lite i slike øyeblikk å trøste seg med at det finnes millioner av indonesere rundt meg som har det så mye verre på alle plan. Det blir bare en moralsk pisk til å være takknemlig av ren vilje. Det eneste som hjelper er å se hva jeg har - jeg har Gud på tronen. Og hans mål er dette ene, barnets sanne vel alene, synger vi om kvelden av og til.

Vi vil fortsette med håndvask, hjelm, reiseforsikring og planlegging. Men hjertet skal ikke hvile i disse gode tiltakene. Hjertet må vite at den eneste sikkerheten for livet her og etterpå, finnes i Jesus Kristus.

Bare en engel og et rullebrett er nok ikke det ideelle rent pedagogisk på et maleri for barn, men i realiteten er det likevel godt nok. Guds beskyttelse er det eneste som er godt nok i seg selv. (A).

mandag 14. mars 2011

Krig på kjøkkenet

Per og jeg gikk en tur rundt kvartalet i ettermiddag, for å strekke på beina etter en dag med konferanse og stille-sitting. Turen tok 15 minutter. Vi traff fire freidige rotter som også var ute og gikk.

De siste dagene har det vært ei iherdig rotte som skraper og jobber for å komme opp av sluken i kjøkkenvasken. Den må jo nødvendigvis rygge ned igjen hver gang den skal tilbake gjennom avløpsrørene fra sluken, men har tydeligvis ikke klaustrofobi. Desuten må den være både optimistisk og utholdende, slik den har holdt på dag etter dag.

Ha, den skulle bare vite at vi kommer til å øke hyppigheten av nervegass-utslipp ned i røret heretter, for nå er det nok. Dessuten setter vi i proppen, med ei gryte over, før vi slukker lyset i kveld.

Vi hadde ei rotte som regjerte i huset nattestid for et par år siden eller så, og det vil vi nødig ha igjen. Jeg vet jeg høres fordomsfull ut nå, men jeg må bare få sagt det: Jeg FATTER ikke hva som får folk til å holde rotter som kjæledyr. Hvis noen vil ha vår, kan de i alle fall få den gratis. Møt opp i kjøkkenet ved midnatt.

fredag 4. mars 2011

Indofest concert

Miss Bintang var sjef for kultur-uka i år.



Student-tallet er lavt for tiden. 2.-5. klasse hadde øvd inn
sin dans sammen, for å bli stor nok gruppe.


Indofest-konserten er magisk, hvert år. Den gjør oss stolte av skolen, stolte av barna og takknemlige for å få sjansen til å være med på noe så bra!

torsdag 3. mars 2011

Indofest

Denne uka har vært Indonesisk kulturuke på barnas skole. Kunst og håndtverk fra landet vi bor i har vært utstilt og praktisert. Assembly på onsdag var viet drama øvd inn flere uker i forkant. Tema for uka har vært Indonesiske historier. I kveld går den store, årlige festforestillingen på skolen av stabelen. Gymsalen blir omgjort til teatersal, og klassene vil fremføre lokale folkedanser fra forskjellige områder i Indonesia.

Benjamin ble som vanlig vekket 6.30 i morges. Han satte seg opp i senga, forkjølet og groggy, men med dette som første kommentar: I dag er det Indofest. Tror du jeg gleder meg bare litt, eller veldig mye, eller så mye at hodet holder på å ramle av?? Svaret var det siste. Vi får prøve å holde hodet kaldt i kveld, enten det ramler av eller ikke. (A)

tirsdag 1. mars 2011

Pass opp, hvit dame i åkeren!

Superblink-redaksjonen, altså NLM´s medieklubb for barn, har vært på reportasjetur til Indonesia. De gikk for super-oppsøkende journalistikk, med egen kameramann innleid fra Indremisjonsforbundet for anledningen. Kjetil Fyllingen fra Stord var hundre prosent fokusert i ti dager og indonesere flest tror nok at denne mannen har et filmkamera skrudd fast i neven, nærmest som en high-tech protese.

Per fikk endelig en sjelefrende med på biltur, en som sa for hver halve kilometer -tror du vi kunne stoppe bittelitt her og filme...?

Den ene dagen prøvde de en smal vei som bare står på de gode, gamle kartene fra kolonitida, men ikke er med på nyere kart. Det er nok derfor naturlig at folk langs den veien ikke hadde sett Europere på en stund (Indonesia har vært selvstendig siden 1945).

Ungene ble redde da Britt-Kari Urdal steg ut av bilen for å møte lokalbefolkningen ansikt til ansikt. De løp av gårde for å gjemme seg, men hva hjelper det når en ivrig barnearbeider og journalist fra Supeblink er i hælene på dem? Som bildet viser, steget hun målbevisst etter dem ut i rismarkene, og kontakt fikk hun til slutt.

Til høsten kan norske barn helt sikkert lese i Superblink-bladet om hvordan det egentlig er å løpe stafett ute i en risåker i tropisk formiddags-sol. Pluss mye mer. De norske gjestene hadde et tett program og mange sterke møter med mennesker. (A).