Bringer kunnskapen videre

– Det er virkelig gøy å se hvordan Syifa ønsker å bringe kunnskapen hun får videre til andre barn, sier Irma. Hun driver ukentlig barneklubb i den isolerte lille landsbyen på Sumatra.

Syifa (12) bor i en fattig fiskerlandsby på Sumatra. For noen måneder siden etablerte vi i samarbeid med Food for the Hungry en ukentlig barneklubb i landsbyen. Syifa har vært med helt fra begynnelsen, og er blant de ivrigste til å delta.

Mange av de voksne i landsbyen er analfabeter. Den ligger avsides, langt fra nærmeste store by, og i perioder med mye regn er det vanskelig å ta seg frem dit. Lærerne som underviser på den lokale skolen bor i mer sentrale strøk, og når været er dårlig eller veien ufremkommelig unnlater de ofte å dra til landsbyen for å undervise barna. De er offentlig ansatte, og ingen stiller spørsmål om de fra tid til annen unnlater å komme på jobb. Av den grunn er skolen ofte stengt i kortere eller lengre perioder. Mange av barna slutter på skolen før de er ferdige med barneskolen, for å hjelpe til med å skaffe familien et levebrød.

Startet sin egen barneklubb

På barneklubben får barna undervisning om både språk, matematikk, helse og hygiene. De blir også oppmuntret til å være flittige på skolen slik at de kan få seg en god utdannelse. Syifa er veldig takknemlig for at hun får være med på barneklubben. Ja, hun er faktisk så begeistret at hun nå har startet sin egen barneklubb. Når den ukentlige ordinære samlingen er slutt for dagen, så samler Syifa sine mindre søsken og andre barn i nabolaget. Hun går inn i rollen som lærer og forteller dem hva hun nettopp lærte på klubben. Hun vil gjerne bli lærer når hun blir stor, og hun trives veldig godt med å undervise de små barna.

Irma, kvinnen som underviser ukentlig på barneklubben, synes dette er storartet.
– Når jeg ser hvordan Syifa imiterer meg og måten min å undervise på, og at hun ønsker å lære videre til andre barn det hun selv får lære på barneklubben, så er det til stor inspirasjon også for meg.

Betal din skatt, med bønner

Fruktene på bildet hører egentlig hjemme i Etiopia, men har vært dyrket i Indonesia siden 1696. Nederlendere med sans for botanikk og business tok dem med til Java, og fikk satt folk i sving med å dyrke de afrikanske buskene.

Snart betalte bønder i høylandet på Java skatt til distriktslederne sine i form av kaffebønner. Distriktslederne solgte så kaffebønnene til hollenderne, som hadde hånd om pakking og frakt til Europa.

I Amsterdam og omegn drakk de mest fornemme kaffe og koste seg med den dyre luksusvaren en tretti års tid. Da var tilgangen på kaffe blitt så god at prisene begynte å falle,- o skrekk og gru, bare spør Tine for eksempel, om hvor viktig det er for en mektig bedrift å ha passe knapp tilgang på en ettertraktet vare.

Nederlenderne måtte sette i verk tiltak. Kaffedyrkerne på Java, som akkurat hadde begynt å venne seg til en behagelig levestandard, fikk brått dårligere betalt. Kaffebusker ble beordret rykket opp med roten. Løsningen på lave priser var ikke å øke markedet, men begrense tilgangen. Dette var som vi skjønner før reklame på TV, radio, internett og i magasiner hadde tatt av. Det var også før begreper som rettferdig kaffe og Fair Trade var funnet opp.

For mange av oss kurerer kaffe gruff, men ned gjennom tidene har nok kaffen skapt vel så mye gruff som den har kurert. Det blir gjerne sånn når det er penger inne i bildet. (A).

Tradisjonen tro

Ill. foto fra Medan. La oss håpe de er lykkelige der de sitter.

Det er så fint og verdifullt med tradisjoner. Vi som er gjester i en fremmed kultur, ankommer med alvorlige formaninger hjemmefra om å ære og respektere den lokale egenart. Vi gjør så godt vi kan, men det er ikke alltid så lett.

I formiddag tok jeg fatt på en indonesisk avis, et prosjekt jeg ikke ofte gir meg i kast med. I avisene møter jeg språkbarrieren med et smell. Da er det helt avgjørende at jeg finner en artikkel som er spennende nok til å overskygge strevet med å stotre seg gjennom lange ord og for- og etterstavelser alle veier. (Noen burde gi ut en avis skrevet med uformelt slang-språk).

Mine øyne falt på en sak om tre jenter fra Ambon som hadde inngått avtale om lærerjobber i barneskolen på Vest-Papua. Da jentene gikk av flyet gikk det imidlertid opp for dem at de ikke skulle på jobb, men i bryllup; sine egne bryllup.

Tre giftelystne menn hadde bestilt et tradisjonelt arrangert ekteskap via en agent og betalt rundt 20 000 tusen norske kroner per brud. Agenten, som het Elisabeth av alle ting, hadde desverre ikke opptrått helt ærlig og ryddig i forhold til de utvalgte.

Jentene i 20-årene visste ikke hvilke rettigheter de hadde, eller hvor de skulle melde fra om hva de hadde blitt utsatt for, og slik har det gått noen uker før saken nå er offentlig kjent. Det gikk ikke frem av artikkelen hva som vil skje med den godeste Elisabeth, men det som var helt klart var at jentene selvsagt må betale flybillettene hjem til Ambon selv, dersom de vil bryte ekteskapene. Ettersom de ikke har jobb har de ikke lønn og dermed ikke noen enkel vei hjem fra Papua. Ektemennene som sikkert føler de er i ferd med å tape store summer på den kjedelige vendingen saken har tatt, vil tydeligvis ikke ut med mer penger.

Jeg antar at de uheldige jentene kommer fra lavere lag av befolkningen, uten mye prestisje eller rikdom. Hadde de hatt status og penger ville de aldri ha søkt arbeid på egen hånd så langt hjemmefra, familiene ville aldri latt dem reise, og Elisabeth ville aldri våget å lure dem slik hun har gjort. Men med fattigfolk og jentunger gjør man som man vil. Hvem bryr seg vel? ...de fattiges armod er deres ødeleggelse, står det i ordspråkene.

Uansett hvilken kultur og tradisjon jeg lever i, vil jeg holde fast på Salme 33,12: Salig er det folk som har Herren til sin Gud, det folk han har utvalgt til sin eiendom. Bare hvis Gud får være sjef over tradisjonene, kan de forbli fine og verdifulle fra generasjon til generasjon. (A).

Rapport fra gateplan

Gata vår, onsdags ettermiddag. Årets mest imponerende tordenvær og pøsregn er over. Strømbruddet som startet klokka åtte i morges er nå inne i sin niende time og tøværet i frysen har begynt å feste grepet. Kjøttdeigen er snart langstekt uten å komme ut av skapet, og den siste iskremen bør spises veldig snart.

Pak July er imidlertid underveis, han har vært ute og kjøpt bensin til aggregatet. Siden strømbrudd hender så sjeldent nu for tiden, var vi selvsagt ikke forberedt da det kom.

Selv føler jeg behov for noe å styrke meg på etter dagens unntakstilstand, og har stoppet rujak-mannen. Han sykler rundt hver ettermiddag og selger fruktsalat med chillisaus og nok salt til å tine en middels norsk småby med underkjølte gater.

Vi blir enige om kun èn chilli i sausen og tre porsjoner. Per fortjener noen gode frukter etter å ha strukket skjøteledninger og flyttet på kjøleskap der inne i mørket. Dessuten må vi ha en porsjon til Edith. Hun sitter på trappa og teller dager til Stian kommer. Litt chillisaus kommer sikkert godt med når man venter.

I grøftekanten går livet sin vante gang. Dagens syndflod var ikke kraftig nok til å skylle vekk de faste innbyggerne som promenerer langs avfallshaugene hver ettermiddag og natt. Denne stilte seg freidig opp rett utenfor gjerdet vårt. Man ser hvordan han vinker til fotografen med høyre forlabb. Noen bare elsker rampelyset, og han er muligens blant dem. Vi nevnte at vi ville publisere ham på bloggen, hvorpå han vinket enda mer ivrig og gned seg i værhårene. Men fruktsalat fikk han ikke. (A).

Creative Ladies

Lørdag kveld inviterte Målfrid og Edith til Creative Night i gjestehuset. Det var Norge, Sverige, Amerika og Siri Lanka samlet rundt samme bord, først matbordet og så formingsbordet.

Caroline strikket lue, for hun skal til Sør Korea om få dager. Der er det tretti grader kaldere enn her, og hun ville være sikker på at hun fikk det hett rundt ørene mens hun var på prekentur til sin gamle menighet og nåværende støttepartner.

Anna limte inn babybilder til albumet. Det er lurt å få ferdig det siste baby-albumet før man må til på det neste, og det må hun jo til høsten.

Edith pyntet kokeboka si. Hun vil gjerne få den ferdig til Stian kommer om tre uker, og hun håper at den stilige perleraden i ryggen og illustrasjonene ellers, vil overskygge det faktum at hun ikke har nådd å samle så veldig mange oppskrifter enda. De kommer jo etter hvert.

Målfrid la inn den mest risikofylte aktiviteten, ikke helt uventet. Hun malte glasslykter. Drevent strøk hun penselen over glasset, dyppet den i malingen, renset den i terpentinen, dyppet den aldri i kaffekoppen som sto mellom terpentinglasset og malingen, drakk aldri av terpentinen og holdt hodet imponerende klart i eimen som la seg tungt over rommet etter hvert.

Dilsha og jeg kom uten noen klar plan for kvelden og uten noen store prosjekter som måtte fullføres. Det var jo ikke slik at vi kom bare for maten og det sosiale, bevares, vi er jo kreative vi også, men vi var tilfeldigvis uten påbegynte kunstverk i utvikling akkurat da. Så vi endte med å lage kort. Et pent kort er jo alltid kjekt å ha på lur. Jeg fikk litt hets for den ildrøde solnedgangen min, men lot det ikke affisere meg. Hvor hadde kunsten vært i dag hvis ingen gikk nye veier...?

En stor salutt til damene i 100 som stelte i stand og inviterte. Vi kommer igjen en annen gang. (A).

Mama Natals stolthet

Lasagne til middag i dag. Tomatsausen kommer herfra, fra vårt eget blomsterbed foran trappa. Hushjelpa plantet frø fra en tomat før jul. Etter noen få måneders flittig vanning og streng overvåkning, - både gresshopper og to-åringer bes forlate området når mama Natal vokter tomatplantene sine, skal vi i dag nyte fruktene.

Mama Natal har også en mini-plantasje med papayatrær i bakgården, ananas, chilli, ingefær og sikkert mer som jeg ikke vet om. Min mor hage-entusiasten hadde frydet seg over synet. Min svigerinne "landskapsarkitekten" Oddbjørg hadde vært nødt til å nikke anerkjennende. Men det er altså ikke jeg som skal ha æren. Noe både mor og landskapsarkitekten selvsagt visste lenge før jeg sa det.

Jeg har imidlertid blitt så voksen og så inspirert av hagen som gror rundt meg her, at jeg nesten helt sikkert skal plante tomater når vi flytter hjem til Norge. Det er herved bevist: Man modnes av å bo i utlandet. (A).

Bilder fra ukas kurs

Laura; underviser om sparegrupper.

Jo, hushjelpa er på jobb, for ingen setter skoene fra seg
så pent noe sted i verden.

Gruppearbeid og papirlapper hører alltid sammen.

Wira.

Ronald og Saul. Sistnevnte (t.h.) var nettopp
innlagt på sykehus med nyrestein.

Sapta og Lyna.

- Det er nå litt morsomt og, dette her...