Beauty og bedemannen

"Skjønnheten og uhyret" er en kjent film, og et kjent begrep. Skjønnhet er noe vi aldri kan få nok av. Jeg liker å føle meg pen, jeg liker å se på pene folk, jeg liker å omgi meg med pene ting, pene ord, pen natur...

Gud skapte skjønnheten, og den har mange former. Gud kan heldigvis vise meg skjønnheten også i mennesker eller hendelser som tilsynelatende ikke er veldig skjønne. For også uhyrligheten og det stygge hører med i vår verden, etter syndefallet. Søppel, skitt og synd var ikke i Edens hage, men det ble fort mye av det etter Eden.

I et land med lave lønnskostnader som her, ligger skjønnhets-salongene tett. Manikyr, pedikyr, hårvask og massasje er en billig fornøyelse for de som måtte like det. Alle salongene forteller om mer enn billig arbeidskraft. De forteller at alle mennesker, i alle land, trakter etter skjønnhet. Markedet er umettelig.

Mye er sagt om overfladisk skjønnhet og alt for mye fokus på det ytre, men i bunn og grunn ser jeg på trangen etter skjønnhet som et vitnesbyrd om Gudsbildet i oss: Gud er skjønnhet. Vi mennesker ønsker ikke å bli styggere og styggere, vi ønsker normalt å pusse og stelle oss så vi stadig blir penere... Kanskje med vekslende resultat riktig nok.

På vei til skolen der jeg underviser, kjører jeg forbi en spesiell skjønnhetssalong. Den minner meg om hvordan livet er, hvordan virkeligheten er. Halve huset er skiltet som "Beauty-salong", mens den andre halvparten, vegg i vegg, er et begravelsesbyrå. Fine gravmonumenter er utstilt på fortauet. Du må nærmest klatre over gravstøttene for å komme til salongen.

Jeg syns det er en fantastisk påminnelse om å ha balanse i livet. Vi skal søke det skjønne, men alltid ha i mente at skjønnheten her i livet er kortvarig og skjør, - ett skritt unna venter døden og bedemannen.

For oss som kjenner Jesus, har heldigvis bedemannen to roller. Han innbyr til begravelse, men minner også om at hovedpersonen ikke kan delta, han eller hun er allerede innbudt til himmelsk bryllupsfest. Der blir det skjønnhet, der.

Grillen er tent

Når klokka bikker seks og sola har gått, da kommer de transportable utecaféene opp. Langs den tungt trafikkerte ringveien står plaststoler og grillbuer tett som hagl. Mopedene parkerer i det ene kjørefeltet, og fortsatt er det jo et felt ledig til biler og mopeder som har tenkt seg forbi.

Vi kom litt tidlig i kveld, rett etter at grillen var tent og full av flammer. Som den drevne grillmester vet, må det da nødvendigvis bli ganske svart stekeskorpe ytterst. Men pytt, godt var det likevel. Vet ikke hva helsetilsynet sier om asfaltstøv og tungmetaller i grillmaten, og ikke vil jeg vite det heller. Sier heller som min mor gjør om alle slags godsaker; en gang inni mellom tror jeg ikke kan gjøre noe...
(A)

Bagasjekontroll

Den som skal ut å fly, lærer fort hva bagasjekontroll er for noe. Veska skal gjennomlyses både to og tre ganger før du slipper inn på flyet. Har du spisse, skarpe, flytende eller brennbare artikler med deg, blir de konfiskert av vakten der og da. Farvel til neglesaksa.

Jesus har også bagasjekontroll. Ut med tro på egen fromhet. Ut med selvgjorte forbedringsøvelser. Ut med gamle feilgrep, skam og bitterhet. Jesus vrenger hjerte-veska og fillerister den. Ingenting slipper gjennom røntgen-sjekken. Så er det tomt, bare Jesus igjen. Sammen kan han og jeg reise videre - til Himmelen.
(A)

Tutta på tur

Tutta for to år og mange kilo siden

Kvart over sju i morges fikk vi besøk. Familien Hellands tidligere kjæledegge Tutta, kom luntende i bedagelig tempo nedover gata. Det er over et år siden Tutta bodde i huset vårt, da sammen med Hellands. Nå har hun flyttet inn hos en lege i samme kvartal. Han gir henne rikelig med mat og muligens mindre mosjon enn hun fikk før i tiden. Antagelig er det fra legen hun har snappet opp dette med morgenvisitter, hunder er jo lærenemme dyr.

I alle fall så det ut til at hun ville sjekke om alt sto bra til hos oss, for utenfor porten vår la hun seg rett ned og skulle ingen steder. Det skal nevnes at Per er fryktelig god til å klø andre på ryggen, og dette setter Tutta pris på.

Det varte ikke lenge før eieren kom luntende etter, i samme bedagelige tempo som Tutta. Han visste tydeligvis hvor han skulle lete. Tutta var først ikke helt sikker på om hun gadd å avslutte Birkelis massasjeprogram sånn helt plutselig, men siden hun er en veloppdragen dame, labbet hun av gårde med sin legevenn og matfar. Vi sto tilbake, takknemlige for visitten, og glade for at Hellands har lyst til å komme tilbake til oss her i Indonesia. Både to- og firbente venter!

Varsko her!

Så mangt kan oppholde en travel NLM-utsending i lunsjpausen. I går for eksempel, etter stekt kylling og en kopp kaffe, skulle Per tilbake på kontoret for å streve med årsrapport og regnskap. Da fikk han plutselig sett at papaya-treet vårt holdt på å sige over ende, og ta strømkabelen med seg i fallet. Vi har i grunnen nok strømbrudd som det er, så her måtte det handles raskt.

Av med kontor-skjorta, frem med saga og opp på taket. Papayaene haglet, greinene falt, og det hele var heldigvis gjort på ti minutter. Hadde han drøyet der oppe, kunne man jo kommet i tanker om verset fra ordspråkene, som sier at det er bedre å bo i et hjørne på taket, enn med trettekjær kvinne i felles hus... (A)

Oppmuntring fra Mosvold

I morgen starter vi opp med Lørdagsskolen igjen, etter en lang juleferie. Jeg syns oppgaven er utfordrende. (Det betyr vanskelig, hvis du ikke er god til å lese mellom linjene). Det er utfordrende å formidle bibelkunnskap til en blandet aldersgruppe som spenner fra 1-9 år.

Noen i denne gruppa er mest interessert i å øve på å stå på hendene, andre vil helst sitte oppslukt i fine små prinsesse-tegninger, og noen vil helst løpe rundt å brøle mens de lager en labyrint av kjeks-smuler, festet til gulvet med kliss. Til denne gjengen skal jeg formidle en levende Jesus som vil tale til oss, lære oss, trøste oss, refse oss, oppmuntre oss... - Hva får de med seg? er spørsmålet som kverner i bakhodet mitt konstant.

I morges leste jeg Fædrelandsvennen på nett, ikke akkurat for å forberede undervisningen til i morgen, men mer for å utsette det. Der var det et stort oppslag om investoren Kurt Mosvold, kjent for å gi til gode formål. Det var glad-nyhet å lese om hvordan han syns alle næringslivsfolk burde gi, og hvor givende han selv syns det er å gi, og hvordan han har som målsetning å gi ti prosent av overskuddet han tjener til gode formål. - En veldig fornuftig mann, tenkte jeg, som har til oppgave å bruke de pengene folk som han gir.

Men så kom dagens beste budskap fra Mosvold, via Fæ´vennen, til en liten, inspirasjonsløs søndagsskolelærer på Sumatra: Helt fra søndagsskolen lærte han å gi tiende, og det hadde han alltid tatt med seg videre i livet, det var grunnlaget for hans forretningsprinsipp i voksen alder.

Søndagsskolen hadde satt spor for livet. Han hadde fått med seg noe. Jeg vet ikke om han sto på hendene, kravlet rundt på gulvet eller fniste og pratet i munnen på søndagsskole-læreren mens undervisningen pågikk. Jeg velger å tro at han bråkte litt i alle fall. Og så ut som om han ikke fulgte med. Og så fikk han med seg noe likevel. Barnearbeid er viktig.

(A).

Så kom Gunnar

Hvert år på denne tida, kommer Gunnar på besøk. I alle fall liker vi å tro det, for han kom i fjor også. Og sikkert til neste år... Ungene har denne mannen høyt oppe på favoritt-lista, grunnet enorm tålmodighet og et sjeldent barnetekke. Evnen til å engasjere seg i ludo, fire på rad, froskespillet, stigespillet og mix-max må vi bare bøye oss i støvet for. Det har vært en fest-uke, takk Gunnar!

Enten han er i Indonesia, Thailand, Tunisia, Israel, Aserbadjan, Romania, Kina eller andre steder med svært fremmed aksent, så har språket aldri vært et problem for sveiseren fra Songdalen. Med et varmt smil, tro på Gud og urokkelig optimisme kan Gunnar ta seg fram hvor som helst.


Sesongen for juleribbe er over, men grillet svin er en spesialitet som vi inntar året rundt her ved ekvator. I dag tok vi gjesten med på Tesalonika, stamplassen vår med en viss bibelsk klang i navnet. I snitt griller de fem velvoksne griser her hver dag.

Og så var det krokodille-parken, da. Vi slipper sjelden noen gjester videre før de har sett nesten alle våre 2000 krokodiller dypt inn i øynene. Dermed vet de hva krokodilletårer er, neste gang de ser det.