Endelig fredag

Det er en del ting som ikke alltid er lett for en nordlending i tropene å like, men prisnivået på Pizza Hut og levering på døra, DET er lett å like. Her er fredagens mopedbud, med to porsjoner lasagne i veska. Mmm...

Hei sveis

Det er utrolig hva en ny frisyre kan gjøre! Ny sveis kan piffe opp dagen, øke selvbildet og muntre opp dine nærmeste. Dette vet Benjamin.

Løsning i sikte for Juanda

Vi har grublet oss "grønne" på hvordan vi kunne hjelpe Juanda, og bedt mye om at Herren måtte hjelpe oss til å finne en løsning. I går fikk vi bønnesvar. Via en bekjent har jeg kommet i kontakt med en professor i medisin som arbeider i Jakarta, og som er villig til å sørge for at Juanda får den hjelpen han trenger. Leger som har undersøkt Juanda for en tid siden har konkludert med at det ikke er mer som kan gjøres i Indonesia på grunn av at nye operasjoner rett og slett blir altfor kompliserte. Dersom det nok en gang viser seg at dette blir konklusjonen, så har en annen organisasjon sagt seg villig til å ta ansvaret for at Juanda får den nødvendige behandling i utlandet. Hjertelig takk til alle som har stått sammen med oss i denne saken gjennom forbønn og omtanke. (Per)

Et liv i ruiner

Det var mange sterke inntrykk som møtte meg da jeg for en stund siden besøkte Padang for å se på skadene etter jordskjelvet. Ved å gå til fots gjennom landsby etter landsby, der mer enn 9 av 10 hus er blitt forvandlet til en steinrøys eller en plankehaug, fikk jeg ødeleggelsene svært tett innpå livet.

Det sterkeste inntrykket fikk jeg imidlertid siste kvelden i Padang, like før leggetid. En lege fra organisasjonen OBI hadde vært på flyplassen for å hente en ny gruppe hjelpearbeidere. Da hun kom tilbake til huset der jeg bodde sammen med 30-40 andre hjelpearbeidere, blant annet fra OBI, kom hun bort til meg. - Jeg har med meg to personer som jeg møtte på flyplassen, sa hun. - En ni år gammel gutt og bestemoren hans. De kom nettopp med fly fra Jakarta, og siste buss til landsbyen der de bor er gått. Jeg har sagt at de kan overnatte her.

Straks etter kom den lille gutten og bestemoren inn i rommet. Til å begynne med så Juanda ut som niåringer flest, en pen og blid gutt, men legen fra OBI kunne fortelle at mye dessverre var annerledes enn det så ut ved første øyekast. - Juanda ble født uten endetarmsåpning, sa hun. - Og uten mulighet for å tisse på vanlig måte. Han har hatt utlagt tarm siden han var to dager gammel, men på grunn av stadige komplikasjoner har han siden gjennomgått seks nye operasjoner. Urinen kommer ut av en slange som går rett inn gjennom magen, og hullet der tarmen kommer ut kan ikke tettes på noen som helst måte. All avføringen kommer derfor ut i klærne og spres ut over magen. Bestemoren bader ham fire ganger om dagen, og skifter alle klærne.
Bestemoren kunne fortelle at Juanda er enebarn. - Moren døde under fødselen, fortsatte hun, - og faren ble kort tid etter mentalt syk. Han har siden vært ute av stand til å ta seg av Juanda. Jeg har måttet ta meg av ham siden han var ganske liten. Vi har nettopp vært på kontroll ved landets største sykehus i Jakarta, men legene sa at det ikke er mer de kan gjøre for å hjelpe Juanda. De ba oss om å reise tilbake til landsbyen igjen. Hva skal jeg gjøre?

- Jeg er så trett, så trett av å tenke på hvordan jeg kan hjelpe gutten min, sa den tynne gamle kvinnen. Hun så ut som om et vindkast kunne blåse henne over ende der hun sto med et tynt tøystykke rundt skuldrene. Hun kjempet for å holde varmen selv om det neppe var mindre enn 30 grader i rommet.

Juanda og bestemoren oktober 2009

Jeg forsøker nå å finne en løsning for å behandle Juanda i Singapore. Dette "prosjektet" er ikke en del av arbeidet mitt rent formelt sett. Alt arbeid med denne saken gjøres derfor på fritiden. Jeg forsøker nå å finne noen som vil hjelpe til med å betale regningen. En professor ved Universitetssykehuset i Singapore har sagt seg villig til å utføre de nødvendige operasjonene gratis, om det i det hele tatt er noe som kan gjøres, men vi må selv betale alle sykehusutgiftene. Disse utgiftene vil trolig komme opp i 150-200 000 norske kroner. (Per)

Tusenvis av hus i ruiner

Jeg er nettopp kommet tilbake fra en tre dagers tur til Padang. Hensikten med turen var å se på forholdene i området, besøke ulike samarbeidspartnere, og vurdere hva vi kan bidra med i arbeidet med å bygge opp igjen det som er blitt ødelagt. Jeg reiste sammen med den norske legen Rannveig Bremer Fjær, som til daglig har sin tjeneste ved Forsvarets Sanitet. Hun har tidligere besøkt en rekke katastrofeområder, og hun deltok i arbeidet etter at tsunamien rammet Aceh-provinsen på Nord-Sumatra i 2004.

Det var sterke inntrykk som møtte oss i Padang by, men ødeleggelsen var enda mer omfattende i utkanten av byen. Områdene som er hardest rammet ligger i en halvsirkel rundt byen. Men også i sentrum av byen har mange bygninger falt sammen, og et stort antall små og store bygninger har fått store skader. Totalt er nærmere 90 000 bygninger blitt ødelagt. (Per)

Fortsatt ligger 40 døde begravd i disse ruinene av et hotell.

I dette området er samtlige hus fullstendig ødelagt - 500 familier trenger et nytt hjem.

Dette er noen av dem som ble husløse 30. september.

Jordskjelvet forvandlet husene i dette området til en steinrøys.

Heller ikke moskeen ble spart da kjempekreftene slapp løs.

Generalforsamling langt inne i skogen den grønne

Det er ikke bare i Bergen det har vært generalforsamling dette året. Vi har nylig vært med på synodemøte i Indonesias Lutherske Kirke (GKLI). Landsbyen der hovedkontoret til kirkesamfunnet ligger har ikke mye til felles med Bergen, men de to plassene har en ting til felles: De ligger litt utenfor "allfarvei". Veien til landsbyen der GKLI har sitt hovedsete kan kanskje best sammenlignes med gamle "Vestlandske hovedvei". Den er både smal, svingete og humpete. Men da vi omsider kom frem, var det riktig så idyllisk og fint der inne i skogen. Her får du se noen bilder fra turen:

Ved foten av disse fjellene ligger hovedkontoret til GKLI.

Veien var både smal, svingete og humpete.

Pastor Rixon kjørte moped i 17 timer for å delta på synodemøtet.

En rekke forskjellige kor deltok under åpningsmøtet.

Fullsatt kirke og god stemning.

Sommerfugler og tusenbein

Sumatra er svært frodig. Vulkansk jord kombinert med et fuktig tropisk klima gjør at trær og planter trives godt. Men øya har også et rikt dyreliv. Vi fikk nylig nærkontakt med noen flotte sommerfugler. En av dem landet på skulderen til Benjamin - trolig fordi den likte fargen på badedrakten hans.
Den andre satt på en stolpe, og jeg plasserte hånden min under for å vise hvor stor denne sommerfuglen er.
Det er imidlertid ikke bare sommerfuglene som er store. For noen dager siden møtte vi et "tusenbein" som var omlag 20 cm langt (!). Kroppen var på tykkelse med en pekefinger. Ifølge en indonesier som så tusenbeinet er den giftig,og det er farlig å bli bitt av den. Et bitt kan i verste fall være livstruende.

Barna våre lekte sammen med masse andre barn på plassen der den dukket opp, men heldigvis oppdaget vi den før noen av barna kom i nærkontakt med den. (Per)