Høstferie

Skolens høstferie begynte i går. Hvorfor sto så disse damene
så forventningsfulle i skolegården etter at klokka
hadde passert halv tre og skoledagen var slutt...?

...jo elevrådet viste film, som avslutning av terminen
og begynnelse på ferien! Den fine køen som skimtes på bildet,
er absolutt helt utypisk kulturen ellers i denne byen.

Smurfene var ettermiddagens trekkplaster.

Så ta av deg skoene og sleng deg ned på en pute, men først...

- kjøp pizza, slikkepinner og kjeks!!!

Kleskoden var selvsagt blå.
Elevrådets kyndige mentor Greg,
hadde gjort grundig forarbeid i
klesavdelingen. (Og ja, han giftet seg
i februar og er svært åpen på at
han ønsker veldig å bli pappa snart.
Kan klesvalget også være et hint om
at noe er på gang? Vi undres...)

Stilling ledig i bank, Barbie bes søke

F.v. Yanti (21) og Dewi (25).

Disse jentene jobber på kjøpesenteret. Fra syv til tre hver dag unntatt søndag, vasker de toaletter og mopper gulv. Fra fem til ni om kvelden studerer de data og kontorfag. De er fornøyd med lønna og har fast spisepause. Slett ikke verst vilkår, altså. De er landsens jenter som bor på hybel i storbyen for å skape seg en fremtid.

Jeg spør om hva som er drømmejobben når de er ferdige med å studere. - Bank aller helst, men egentlig hvilket som helst kontor, svarer de. - Men du vet, vi er nok alt for kortvokste til å få jobb i bank. - Hva sa du?! buser jeg ut.

- Jo, det er et krav at man må ha en minimumshøyde for å få jobb, det gjelder i butikker også, ja de fleste steder. Også må man være pen. De ber deg kanskje gå litt over gulvet på jobb-intervjuet, slik at sjefen kan se om du har fint ganglag og bærer veska elegant og slikt. - Men du må vel være flink i faget også da, prøver jeg å skyte inn. - Jo, selvfølgelig, men alle kravene teller like mye: Høy, pen, sunn kropp og smart. Og du ser jo hvor korte vi er...

Vennene som henger rundt og lytter interessert til samtalen nikker og smiler og bekrefter alle opplysninger som kommer frem om jobbmarkedet i byen. Jeg sier at der jeg kommer fra, får sjefen sparken hvis han krever at jobbsøkeren skal være høy og pen (jeg håper selvsagt jeg har rett her...). Hvorpå jeg får klart svar: Ja, men dere er jo allerede høye og pene i Norge...

Sannelig, her er det på sin plass og sitere bibelverset vi hadde på barneklubben i helga. Mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet. (1.Sam.16,7). Takk og lov at vi kan ha vår identitet i Herren, ikke i antall centimeter her og der eller vakker hud! (A).

-Er hun pen nok til å få stilling i en bank, mon tro?

En prat om guder og Gud

Hindu-templet nede i byen er nymalt i høst og glimrer som aldri før. Jeg tenker selvsagt på ordtaket - det er ikke gull alt som glimrer, hver gang jeg kjører forbi.

Alle de store religionene i verden, inkludert idretten, ser ut til å elske gull. Kupler, domer, spir og kruseduller skinner i gullmaling over hele kloden. Kanskje det er et uttrykk for at vi søker det ekte, det rene, det mest verdifulle.

Benjamin kommer hjem og forteller at klassekameraten (som er hindu) tror på alle gudene i hele verden. Det blir en verdifull anledning for oss til å snakke om hva vi selv tror på og hvorfor. Vi har bare èn Gud å forholde oss til. Det er heldigvis nok. Slike anledninger til samtale er gull verdt, de kan skinne i bevisstheten lenge, lenge etterpå. (A)

Hvorfor undervise om basselusker?

Vi forteller ofte både våre barn og andres, om basseluskene som lusker under skitne negler og på pengesedler. Håndvask er en rutine ganske godt innarbeidet i familien etter hvert.

Men av og til blir jeg lei av å høre meg selv repetere i alskens sammenhenger -vi driver helseundervisning, vi underviser i helse, vi fokuserer på helhetlig helse osv osv. Hvorfor driver vi med all denne helseundervisningen? Konkrete svar er ofte både motiverende og vekkende. Her kommer et slikt konkret svar.

Vi underviser i helse fordi mannen som var på badet og hjalp den lille gutten i gul skjorte bakerst til høyre på bildet, brukte den rutete kjøkkenfilla fremst på benken til å tørke guttungen bak med. Deretter la han filla tilbake på kjøkkenbenken hvor mor i huset hakker gulerøtter. Derfor driver vi helseundervisning. (A).

Stamgjesten

Firfislen kan du gripe med hendene,
og likevel finnes den i kongelige palasser.
(Ordspr. 30, 28).

Noen går på restaurant hver kveld.

Han kommer like så sikkert som at mørket senker seg ti over halv syv og utelyset slås på. Alltid sammen med den faste kompisgjengen. Det er vel noen damer med i flokken også, men de følger alle samme stil, så det er vanskelig å vite hvem som er hun og hvem som er han.

De blir aldri lei av menyen ser det ut til, men så er det jo noe eget med helt fersk mat. Det går for det meste i mygg, som vi har rikelig av på trappa vår. En stor og fet øyenstikker står av og til på menyen og da sitter vi andre rundt og glor imponert. Øyenstikkeren er nesten like lang som han selv, men det er ikke noe problem. Jeg skjønner uansett at de holder seg mest til mygg, for det er ubehagelig å spise når andre sitter og glor på en. Jeg har prøvd det selv.

Vi har hørt at på andre spisesteder serveres det ofte møll, men våre møll er opptatt med å spise selv, på klærne våre som henger til tørk i bakgården. Derfor blir det ikke mye møllspising for gjestene som samles rundt sparepæra i taket over trappa vår.

Vi har alltid vært glade i spisegjestene våre. Ikke bråker de, ikke røyker de og ikke er de dominerende på noe vis. Skulle det være noe å bemerke, måtte det være at de ubekymret slipper en lort hvor som helst og når som helst. Men det er i alle fall økologisk avfall, aldri hverken plast eller miljøgifter. Lenge leve firfirsla. (A)

Fiske(kake)-lykke

Hushjelpa har vært borte hos Stavlands på fiskekake-kurs i dag. Man vet man har bodd lenge i utlandet når man blir blank i øynene i det en fiskekake treffer smaksløkene.
Brunsausen laget jeg selv. Ettersom jeg har gått i lære hos Norges ypperste brunsaus- bruner (min far), overlot jeg ikke den oppgaven til noen som er oppvokst og innsatt med chillisaus fra barnsben av. Dette skulle bli en skikkelig, norsk husmannsmiddag, og det ble det. (A)

Jada, de ER stekt i frityrolje, noe annet hadde simpelthen
vært utenkelig. Men smaken var fiskekake!

Fest fra morgen til kveld

Per har bursdag i dag. Som den havets mann han er, fikk han tilbringe ettermiddagen i et av byens bedre svømmebasseng. Her står han oppe i tårnet til sklia og forestiller seg at han egentlig er oppe på broa på et fint skip.

Kone og barn har sunget for jubilanten både til frokost og kvelds, og vi har alle fire hatt en fin dag sammen, Pers første feriedag i år faktisk! Han synes ikke ferier er noe man skal sløse med i tid og utide. En nøysom mann når det gjelder seg selv, raus med alle andre. Gratulerer med dagen igjen!

Pus stilte i smoking på matfars bursdag - skulle bare mangle.

Love is in the Air

Stavlands hadde pakket bilen, med takgrind og presenning, lirket inn bestemødre, barn og Edith, for noen dagers rolig høstferie ved Toba-sjøen. Det var akkurat ett ledig sete i bilen, sett på maken til flaks, for i veikanten sto plutselig STIAN. Stian, Stian, Stian, som vi har hørt en del om etter at Edith ble ettåring hos oss i august.

Stian er kjekk, Stian er sosial, Stian er god til å gå på ski og Stian er en flittig student. Dessuten vet vi nå at Stian kan overraske.

Noen har selvsagt visst i ukevis at Stian hadde flybilletter til Medan liggende og skulle skulke skole og trening ti dager i oktober for å besøke sin utvalgte. Disse noen har konsentrert seg hardt for å holde maska og ikke avsløre noe, og belønningen kom forrige uke, da vi fikk være øyenvitner til et hysterisk gledelig gjensyn. Og som vi har vært inne på tidligere i denne bloggen, ingenting er så bra som øyenvitneskildringer!

Stian, Stian, Stian, det var kjekt at du kom! (A)

Salem Bergen

(F.v.)Elisabeth er ansatt i Salem med ansvar for ungdomsarbeidet.
Bente er med i prosjektkomiteen.
Sætre har bodd med kone og barn i jungelen
og snakker indonesisk bedre enn de fleste av oss nykommere.

Øyvind Ganesh var med primært for å holde seg bak kameraet.
Kristine er med i prosjektkomiteen.

Vi har hatt trivelig besøk fra Salem Bergen. Med sikkert blikk for gode formål har de lovet å støtte Indonesia med adskillige dukater dette året. For å komme i mål, trengs gode øyenvitneskildringer og skarpe, ferske foto. Slik er det nu for tiden. I gamle dager leste man Asbjørn Aaviks samlede verker og var fornøyd med det...

Gruppa fra Bergen hadde med seg både øyne og kamera, til og med en særdeles lovende kamera-mann som vi nok vil se mer av i fremtiden. Vær på utkikk etter blinkskudd fra Ganeshfoto de neste årene.

Turleder var selveste pakSætre, mannen som reiste inn i jungelen til bygda ingen hadde hørt om, og fortsatt snaut har hørt om, med mindre man bor i Norge og leser Utsyn. Bygda er Siabonghabong og Salem-gjengen ble, antageligvis takket være pakSætre, tatt i mot som helter da de ankom stedet etter åtte timers kjøretur i minibuss.

Selvsagt hadde de utsendte speiderne også noen dager i byen, og fikk besøke stedene der vi arbeider i dag. Mye tyder på at det til og med ble tid til pedikyr-, manikyr- og frisør-besøk, alt under pakSætres kyndige ledelse og lokalkunnskap. Salem-gjengen forlot byen i øsende regn, som seg hør og bør når man forbereder seg på å møte Bergen. Takk for denne gang! (A).

Comeback for gjøglere i vann

Smask!

Vi har vært på delfin-show. Disse delfinene gjestet byen for
to år siden også, så det var et hyggelig gjensyn med gamle venner.

Belønning og en godbit er viktig for alle,
for mennesker som for delfiner.