Vurderer hjelp til vulkanofre

Det er til nå omlag 30 000 mennesker som er blitt evakuert bort fra områdene ved Sinabung. Indonesiske myndigheter oppgir at mer enn 2 400 av de evakuerte sliter med ulike helseplager som en direkte eller indirekte følge av vulkanutbruddet. Vi drøfter nå med en av våre samarbeidspartnere, Food for the Hungry, hva vi kan gjøre for å hjelpe noen av dem som er rammet av naturkatastrofen.

Det er foreløpig ikke aktuelt med noen egen innsamlingsaksjon, men vi vil se om det er noe som kan gjøres med de midlene vi allerede har til disposisjon. (Per)

Til nå har omlag 30 000 mennesker flyktet bort fra vulkanen.

Mange husdyr er overlatt til seg selv, som denne oksen
vi møtte i en landsby ved foten av vulkanen.

Trangbodd eller?

Jeg føler meg av og til som den norske lille krabba på bildet. Trangbodd. Som familiens selvoppnevnte ordensvern, syns jeg rett som det er at vi har for lite hus. Og definitivt for lite skap-plass. Et betimelig spørsmål er selvfølgelig om vi egentlig har for mange ting, ikke for lite skap. Men alle mine familie-medlemmer vil kunne fortelle at jeg er god til å kvitte meg med ting. For god, sier de noen ganger.

Etter ferien i år, som var lang, var det imidlertid deilig å komme hjem og kunne flytte helt ut av koffertene og inn i våre egne (for små) skap. Alle mine venner har stor forståelse for meg. Det er pyton å bo i koffert.

Så står de der etter utpakking da, de tomme koffertene vi kjøpte for en slikk og ingenting på NLM gjenbruk i Norge. De har dårlig lås, er slitne i lakken og litt subbete inni. Som vanlig spør jeg hushjelpa før jeg setter dem ut på fortauet, der enten søppelmannen eller en av de mange som ofte kommer ham i forkjøpet, henter skrotet vårt: Bryr du deg om å ha disse, eller? Jeg syns alltid det er litt kinkig å spør om noen vil ha skrotet mitt, det som er for stygt, utslitt og ødelagt til at jeg vil ha det selv.

Som vanlig svarer hushjelpa å ja, jeg vil gjerne ha dem, du må ikke sette dem ut! Hun fortsetter; de blir fine å ha til barnetøyet, for jeg har jo ikke skap i huset mitt. Jeg vil gjerne ha dem alle tre. Hushjelpa mi er kjempefornøyd, for nå kan hun begynne å bo i koffert.

Det er forstyrrende for min egen egoisme å bo i spenningsfeltet mellom veldig rike og veldige fattige, slik vi gjør her i Indonesia. Jeg har min norske bo-standard med meg i rygg-graden, og den er mange hakk mer behagelig enn den jeg lever med her. Samtidig ser jeg med egne øyne en fattigdom som gjør at norske politikeres snakk om "fattigdom i Norge" aldri vil kunne engasjere meg veldig.

Gudsfrykt med nøysomhet har alltid vært en god leveregel syns jeg. Men når jeg som velfødd nordmann skal bo i et u-land, blir denne leveregelen mindre klar og enkel enn den var hjemme. -Hva er egentlig nøysomhet for meg, nå, her jeg er? I familien vår er dette noe vi drøfter stadig, og vi har enda ikke helt funnet fasiten. Men jeg kjøper ikke flere skap enda. (A).

Troll i ord

Sist helg var vi på tur til Berastagi, og klatret som vi så ofte gjør opp på den ene av de to vulkanene som ligger i området - Sibayak. På veien opp snakket vi om at en aktiv vulkan kan bryte ut når som helst, men at det er mer enn hundre år siden sist Sibayak hadde utbrudd.

Fra hotellet i Berastagi hadde vi panoramautsikt til den andre vulkanen, Sinabung. - Her hadde vært et fint sted å stå å bivåne det hele dersom Sinabung hadde fått et utbrudd, sa jeg. Og nå har vulkanen altså våknet til live, etter å ha holdt seg i ro i mer enn 400 år. Tidligere i dag besøkte jeg området, og fikk selv ta vulkanen i øyesyn på nært hold.

Utbruddet på Sinabung minner oss nok en gang om hvor vi bor. Indonesia har mer enn 100 aktive vulkaner, og landet rammes ofte av jordskjelv. Men vissheten om at han som er Herre over både himmel og jord våker over oss, gjør at vi kan føle oss trygge også her. (Per)

Sinabung 20. august

Sinabung 30. august

Annerledes

Vi er tilbake i Indonesia etter en lang og god sommerferie i Norge, og igjen blir vi minnet om at livet i Asia er svært ulikt livet til de fleste europeere. Det er ikke bare temperaturen som skiller øst fra vest.

Bybildet er annerledes

Fortauet ser annerledes ut

Gatekjøkkenet er ikke helt som vi er vant med

Kjøretøyene er annerledes

Ikke minst måten de brukes på er annerledes...

Men at det har sin sjarm å bo i et "annerledesland", ja det kan vi alle skrive under på. Livet er godt, om det er aldri så uvant.

Ferie i fedrelandet

Vi er for tiden på sommerferie i Norge, og nyter det friske og tørre klimaet. Det er herlig å kunne være ute selv midt på dagen uten å bli søkkvåt av svette, og vi gleder oss over gjensynet med familie og venner. Nedenfor gir vi noen glimt fra feriealbumet:

Sommeridyll ved Justøy utenfor Lillesand

Barna koser seg med å fange krabber.

Vi besøkte husene under Helleren i Jøssingfjord.

Grilltur ved Hauge i Dalane.

Kanonmuseet på Møvig utenfor Kristiansand - med utsikt over Flekkerøy.

Kuer på beite på Lista, med utsikt mot Hidra.

Båttur i Kviteseid, Telemark.

Takk og farvel

Bildene fra den aller siste bibelgruppa for oss damene dette semesteret, skulle vise alle de flotte søstrene i troen som har vært sammen til glede og oppmuntring for hverandre. Men i stedet viser bildene et typisk trekk ved det internasjonale fellesskapet: Folk reiser og flytter konstant, og spesielt mot slutten av et skoleår. Så denne uka var det bare disse tre bleke blondinene igjen, hvorav to tredjedeler representerer NLM. Kari-Anne (med sommerfugl på magen) flytter til Tryggheim i sommer, etter avsluttet periode i Indonesia. Det blir trist, trist, trist, for oss som er igjen!
Angela fra Canada har vært til stor glede og velsignelse for det norske miljøet og for den internasjonale skolen der hun har jobbet nå i to år. Dette året var hun lærer for vår Benjamin og Andreas (Vatland), og dessuten Pers faste tennis-venn. Det er trist, trist, trist at Canada ligger så til de grader usentralt plassert på kloden, det er ikke en plass man som nordmann stikker innom i forbifarten!
Vi kommer til å savne både Kari-Anne og Angela veldig, men når troende søsken skilles, heter det heldigvis alltid "på gjensyn", enten her på jorda eller i himmelen. (Og bare så det er sagt: Vi håper å stikke innom Tryggheim før vi reiser til himmelen!!!).A.

Hurra for brudeparet

Jeg var i bryllup i helgen, og også denne gangen eneste blekansikt i et "hav" av indonesiere. Indonesiske bryllup er ikke som andre bryllup, i alle fall ikke som norske sådanne. Men moro var det lell.

Da jeg ankom kirken var det allerede fullt av folk både inne i kirken og utenfor. Jeg fikk plass på en av de fremste stolene utenfor, ved siden av brudens søster. Midtveis i programmet kom John, en av brudens nærmeste venner bort til meg, og sa at en gruppe venner skulle fremføre en sang inne i kirken. - Bli med du også, sa han entusiastisk. Og før jeg fikk sukk for meg var jeg på vei opp midtgangen.

John holdt et sangark i hånden, og jeg tenkte at jeg kunne se på arket sammen med ham og synge med som best jeg kunne. Litt for sent gikk det opp for meg at sangen vi skulle fremføre slett ikke sto på dette arket. John hadde ordnet det slik at jeg ble stående helt fremst i "koret", og nå var det for sent å trekke seg. Så slik gikk det til at jeg, i beste Mr. Bean-stil, sang med på refrenget av hjertens lyst... Og mens de mange versene ble avsunget, så bare sto jeg der. Med minst 35 grader og høy luftfuktighet var jeg mer enn varm nok før forestillingen, og bedre ble det ikke av å bli "lurt" til å opptre på denne måten.

Da jeg omsider var ute av kirken og fikk satt meg ned igjen på plassen min ved siden av brudens lillesøster, en yndig dame i midten av 20 års-alderen, så ser hun på meg og utbryter: - Du store tid som du svetter. Skal jeg finne en serviett til deg?

Jeg lærer mye i Indonesia, blant annet at jeg ikke bør ta meg selv så altfor høytidelig. (Per)