søndag 29. august 2010

Trangbodd eller?


Jeg føler meg av og til som den norske lille krabba på bildet. Trangbodd. Som familiens selvoppnevnte ordensvern, syns jeg rett som det er at vi har for lite hus. Og definitivt for lite skap-plass. Et betimelig spørsmål er selvfølgelig om vi egentlig har for mange ting, ikke for lite skap. Men alle mine familie-medlemmer vil kunne fortelle at jeg er god til å kvitte meg med ting. For god, sier de noen ganger.

Etter ferien i år, som var lang, var det imidlertid deilig å komme hjem og kunne flytte helt ut av koffertene og inn i våre egne (for små) skap. Alle mine venner har stor forståelse for meg. Det er pyton å bo i koffert.

Så står de der etter utpakking da, de tomme koffertene vi kjøpte for en slikk og ingenting på NLM gjenbruk i Norge. De har dårlig lås, er slitne i lakken og litt subbete inni. Som vanlig spør jeg hushjelpa før jeg setter dem ut på fortauet, der enten søppelmannen eller en av de mange som ofte kommer ham i forkjøpet, henter skrotet vårt: Bryr du deg om å ha disse, eller? Jeg syns alltid det er litt kinkig å spør om noen vil ha skrotet mitt, det som er for stygt, utslitt og ødelagt til at jeg vil ha det selv.

Som vanlig svarer hushjelpa å ja, jeg vil gjerne ha dem, du må ikke sette dem ut! Hun fortsetter; de blir fine å ha til barnetøyet, for jeg har jo ikke skap i huset mitt. Jeg vil gjerne ha dem alle tre. Hushjelpa mi er kjempefornøyd, for nå kan hun begynne å bo i koffert.

Det er forstyrrende for min egen egoisme å bo i spenningsfeltet mellom veldig rike og veldige fattige, slik vi gjør her i Indonesia. Jeg har min norske bo-standard med meg i rygg-graden, og den er mange hakk mer behagelig enn den jeg lever med her. Samtidig ser jeg med egne øyne en fattigdom som gjør at norske politikeres snakk om "fattigdom i Norge" aldri vil kunne engasjere meg veldig.

Gudsfrykt med nøysomhet har alltid vært en god leveregel syns jeg. Men når jeg som velfødd nordmann skal bo i et u-land, blir denne leveregelen mindre klar og enkel enn den var hjemme. -Hva er egentlig nøysomhet for meg, nå, her jeg er? I familien vår er dette noe vi drøfter stadig, og vi har enda ikke helt funnet fasiten. Men jeg kjøper ikke flere skap enda. (A).

Ingen kommentarer: