Værsågo´spis!

Fastemåneden er slutt. Alle kan spise om dagen som vanlig igjen og sove om natten. På arbeid kan man dessuten...arbeide igjen. Dette gjelder både fattige og rike.

Jeg fikk være med på fest ute i LOS-huset "vårt" ved søppelfyllinga denne uka. Enda var det faste. Det var kjempestemning da vi begynte å spise etter at sola var gått ned. En liten pakke nudler og noen chips, formkaker og gul saft sto på menyen.

Etter et par år med julefest for de kristne barna i prosjektområdene, ville resten av gjengen også ha fest under sin store høytid. Jeg tror alle som satt på golvet i det lille nymalte rommet uten møbler, men med plakater om håndvask og høflig oppførsel på veggen, syns vi hadde det fint. Det var et fint hus, det var fin stemning og god mat.

Glimt fra festen i LOS-huset

I dag var Per og jeg på en annen fest, og ble minnet om kontrastene som fins innad i dette landet, i denne byen hvor vi bor. I dag besøkte vi noen som feirer at fasten er over, og da er det slekt og venner som treffes tre dager til ende. Omtrent som romjula i Norge, - en eneste lang kjede av besøk med høy kalorifaktor og pent antrekk.

Vertskapet i dag hadde stort hus. Stort nok til å traktere rundt 200 gjester før helga er over. Ikke alle på en gang riktig nok, men folksomt var det likevel. Vi trippet forsiktig inn på tykke gulvtepper, satt i pene sofaer, omgitt av svære malerier og lamper på alle kanter. Maten var satt frem på en buffet ute ved svømmebassenget i bakhagen. Det var et fint hus, fin stemning og god mat. En times tid virket det fjernt at noen skritt ut av huset på forsida, gikk tiggerne i lyskrysset.

Det kan se ut som om jeg har vært på to veldig forskjellige sammenkomster denne uka. Jeg opplever det ikke slik. Begge steder jeg var, prøver mennesker å nå frem til Gud på egen hånd. Høytiden vi er i ferd med å legge bak oss, er en del av dette forsøket. Vi er priviligerte som kan be for mennesker vi ser og kjenner, de er ikke bare skjebner fra en artikkel eller en film. For oss er de virkelige, - for Gud er de virkelige. (Anethe)

Trygg trafikk?

Det går mot slutten av fastemåneden Ramadan, og tradisjonen tro reiser millioner av indonesere tilbake til hjemstedene sine for å markere dette sammen med familie og venner. Dette medfører svært kaotiske tilstander på veiene. Politiet rapporterer at det i løpet av de siste seks dagene har vært 643 alvorlige trafikkulykker i landet, med 128 dødsofre.

Trafikken i Indonesia ved utgangen av Ramadan får selv
den norske fellesferie-trafikken til å blekne. (foto: Jakarta Post)

Hvem styrer huset?

Et løft med lift: Huset vårt i Norge måtte males i sommer.

I ettermiddag skal vi i hus-innvielse. Ei vi kjenner har flyttet inn i ny leilighet, og som skikk og bruk er samles venner og bekjente for å innvie huset. Ikke med potteplanter og konfekt i innflyttingsgaver, men med forbønn om at Jesus må bo bo i huset, beskytte de som holder til der, og velsigne alle som går over dørstokken.

Det er en fin skikk. Det er jo lett å skjønne at hus i disse strøk kan trenge litt forbønn. Bygningsmessig er fukt og lekkasjer regelen, termittene kommer før eller siden, jordskjelv kan oppstå når som helst, og jerngitterene foran alle vinduer i hus av brukbar standard, minner om tyvene som kan luske rundt akkurat huset ditt. Den åndelige virkeligheten er også mer konkret og synlig til stede enn hva vestens innbyggere er vant til.

Hvordan er det så i Norge? Presten blir av og til innkalt i Nord-Norge for å rense cafeer og andre lokaler hvor folk opplever uhygge og spøkeri. Det er visst prestemangel i Norge, men heldigvis trenger vi ingen prest for å kunne be til Jesus.

Kanskje den nye studenthybelen i høst kunne ha godt av en forbønns-samling der Jesus blir invitert til å råde over tidsbruk, aktiviteter og samtaler utover høsten? Og i det nye rekkehuset med spisestue i oljet eik, miljøvennlig vannbåren varme og trådløst internett med superspeed: Kanskje familien vil oppleve en egen varme og god kontakt seg i mellom i høst, hvis de bevisst bestemte seg for å invitere Jesus til å være med i hvert rom.

I noen rom skal vi spise mat,- Jesus er den som velsigner alle fellesskap, den som gir helse og den som delte ut brød til de som ikke hadde. I noen rom vil vi slappe av og se film,-Jesus ser samme filmen. I noen rom stresser vi rundt og leter etter nøkler og papirer og luer og filer, -Jesus er der, verdens beste tidsplanlegger. I et rom dusjer vi, og er kanskje ikke fornøyd med det som synes i speilet. - Jesus er der, han som har skapt oss i sitt bilde, og har noe å si om sunnne, sanne selvbilder.

Bibelen har konkrete vers som passer inn i hvert eneste rom i ditt og mitt hus. Jeg har et prosjekt i høst: Jeg vil være på utkikk etter konkrete vers til konkrete rom og situasjoner i mitt eget hus. Er du med? (A)

Vurderer hjelp til vulkanofre

Det er til nå omlag 30 000 mennesker som er blitt evakuert bort fra områdene ved Sinabung. Indonesiske myndigheter oppgir at mer enn 2 400 av de evakuerte sliter med ulike helseplager som en direkte eller indirekte følge av vulkanutbruddet. Vi drøfter nå med en av våre samarbeidspartnere, Food for the Hungry, hva vi kan gjøre for å hjelpe noen av dem som er rammet av naturkatastrofen.

Det er foreløpig ikke aktuelt med noen egen innsamlingsaksjon, men vi vil se om det er noe som kan gjøres med de midlene vi allerede har til disposisjon. (Per)

Til nå har omlag 30 000 mennesker flyktet bort fra vulkanen.

Mange husdyr er overlatt til seg selv, som denne oksen
vi møtte i en landsby ved foten av vulkanen.

Trangbodd eller?

Jeg føler meg av og til som den norske lille krabba på bildet. Trangbodd. Som familiens selvoppnevnte ordensvern, syns jeg rett som det er at vi har for lite hus. Og definitivt for lite skap-plass. Et betimelig spørsmål er selvfølgelig om vi egentlig har for mange ting, ikke for lite skap. Men alle mine familie-medlemmer vil kunne fortelle at jeg er god til å kvitte meg med ting. For god, sier de noen ganger.

Etter ferien i år, som var lang, var det imidlertid deilig å komme hjem og kunne flytte helt ut av koffertene og inn i våre egne (for små) skap. Alle mine venner har stor forståelse for meg. Det er pyton å bo i koffert.

Så står de der etter utpakking da, de tomme koffertene vi kjøpte for en slikk og ingenting på NLM gjenbruk i Norge. De har dårlig lås, er slitne i lakken og litt subbete inni. Som vanlig spør jeg hushjelpa før jeg setter dem ut på fortauet, der enten søppelmannen eller en av de mange som ofte kommer ham i forkjøpet, henter skrotet vårt: Bryr du deg om å ha disse, eller? Jeg syns alltid det er litt kinkig å spør om noen vil ha skrotet mitt, det som er for stygt, utslitt og ødelagt til at jeg vil ha det selv.

Som vanlig svarer hushjelpa å ja, jeg vil gjerne ha dem, du må ikke sette dem ut! Hun fortsetter; de blir fine å ha til barnetøyet, for jeg har jo ikke skap i huset mitt. Jeg vil gjerne ha dem alle tre. Hushjelpa mi er kjempefornøyd, for nå kan hun begynne å bo i koffert.

Det er forstyrrende for min egen egoisme å bo i spenningsfeltet mellom veldig rike og veldige fattige, slik vi gjør her i Indonesia. Jeg har min norske bo-standard med meg i rygg-graden, og den er mange hakk mer behagelig enn den jeg lever med her. Samtidig ser jeg med egne øyne en fattigdom som gjør at norske politikeres snakk om "fattigdom i Norge" aldri vil kunne engasjere meg veldig.

Gudsfrykt med nøysomhet har alltid vært en god leveregel syns jeg. Men når jeg som velfødd nordmann skal bo i et u-land, blir denne leveregelen mindre klar og enkel enn den var hjemme. -Hva er egentlig nøysomhet for meg, nå, her jeg er? I familien vår er dette noe vi drøfter stadig, og vi har enda ikke helt funnet fasiten. Men jeg kjøper ikke flere skap enda. (A).

Troll i ord

Sist helg var vi på tur til Berastagi, og klatret som vi så ofte gjør opp på den ene av de to vulkanene som ligger i området - Sibayak. På veien opp snakket vi om at en aktiv vulkan kan bryte ut når som helst, men at det er mer enn hundre år siden sist Sibayak hadde utbrudd.

Fra hotellet i Berastagi hadde vi panoramautsikt til den andre vulkanen, Sinabung. - Her hadde vært et fint sted å stå å bivåne det hele dersom Sinabung hadde fått et utbrudd, sa jeg. Og nå har vulkanen altså våknet til live, etter å ha holdt seg i ro i mer enn 400 år. Tidligere i dag besøkte jeg området, og fikk selv ta vulkanen i øyesyn på nært hold.

Utbruddet på Sinabung minner oss nok en gang om hvor vi bor. Indonesia har mer enn 100 aktive vulkaner, og landet rammes ofte av jordskjelv. Men vissheten om at han som er Herre over både himmel og jord våker over oss, gjør at vi kan føle oss trygge også her. (Per)

Sinabung 20. august

Sinabung 30. august

Annerledes

Vi er tilbake i Indonesia etter en lang og god sommerferie i Norge, og igjen blir vi minnet om at livet i Asia er svært ulikt livet til de fleste europeere. Det er ikke bare temperaturen som skiller øst fra vest.

Bybildet er annerledes

Fortauet ser annerledes ut

Gatekjøkkenet er ikke helt som vi er vant med

Kjøretøyene er annerledes

Ikke minst måten de brukes på er annerledes...

Men at det har sin sjarm å bo i et "annerledesland", ja det kan vi alle skrive under på. Livet er godt, om det er aldri så uvant.