Melissa, i blå skjorte. Fra et dramastykke på skolen før jul,om livet i Medan.
Posten skal frem. Etter hvert. Noe skal i alle fall frem til slutt, når det passer sånn. Naboen vår, amerikanske Melissa, fikk i går pakkene som hun har ventet på siden oktober. Man skulle tro hun var glad og takknemlig, men som vi vet er det noen som aldri blir helt tilfreds...
I pakken fra Frankrike hadde noen byttet ut de franske sjokoladene med lokalt produserte. I pakken fra Amerika, hadde noen byttet ut Melissas sko med sine egne pent brukte, i samme nummer selvsagt. Hva mer kan hun forlange? Her har postens slitere vært greie og erstattet varene etter beste evne, og deretter ventet til de var sikre på at det ikke kom flere pakker til samme adresse, slik at de kunne glede mottaker med å levere alt på en gang (og slippe å kjøre en ekstra tur ut på postmopeden sin), men utakk er verdens lønn.
På toppen av det hele var hun misfornøyd med at alt spiselig var smeltet sammen til èn stor uformelig masse. Slikt må man jo regne med når verdifull post skal lagres forsvarlig i månedsvis i postvesenets innelåste lagerhyller. Det tar jo noen uker å gå inn nye sko, og det er best å ikke sende fra seg de gamle før man er sikker på at de nye sitter godt.
Norsk postvesen har litt å lære av oss her nede. Da de rotet vekk skallene sendt fra Tromsø til min lille sønn for noen år siden, med adresse Flekkerøy, fikk jeg ingenting i bytte. Ikke så mye som en gummistøvel fra Kina ga de meg i bytte mot eksklusivt samisk håndarbeid. Les og lær, sier jeg bare. (A).
I pakken fra Frankrike hadde noen byttet ut de franske sjokoladene med lokalt produserte. I pakken fra Amerika, hadde noen byttet ut Melissas sko med sine egne pent brukte, i samme nummer selvsagt. Hva mer kan hun forlange? Her har postens slitere vært greie og erstattet varene etter beste evne, og deretter ventet til de var sikre på at det ikke kom flere pakker til samme adresse, slik at de kunne glede mottaker med å levere alt på en gang (og slippe å kjøre en ekstra tur ut på postmopeden sin), men utakk er verdens lønn.
På toppen av det hele var hun misfornøyd med at alt spiselig var smeltet sammen til èn stor uformelig masse. Slikt må man jo regne med når verdifull post skal lagres forsvarlig i månedsvis i postvesenets innelåste lagerhyller. Det tar jo noen uker å gå inn nye sko, og det er best å ikke sende fra seg de gamle før man er sikker på at de nye sitter godt.
Norsk postvesen har litt å lære av oss her nede. Da de rotet vekk skallene sendt fra Tromsø til min lille sønn for noen år siden, med adresse Flekkerøy, fikk jeg ingenting i bytte. Ikke så mye som en gummistøvel fra Kina ga de meg i bytte mot eksklusivt samisk håndarbeid. Les og lær, sier jeg bare. (A).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar