Lørdag i Little Norway

Et vanlig syn over alt: Folk som brenner søppel og rusk.

Vi deltar også i røykleggingen av byen!

Det har vært en stille lørdag i "Little Norway", gatestubben som vi regjerer i. Ingen gjester i gjestehuset for øyeblikket, det er rent stusselig å låse opp til lørdagsklubben. Ingen colabokser som flyter, ingen iPader eller laptop'er å berge unna før ungene inntar dagligstua.

Så fort klokka bikket ti ble det imidlertid liv i leiren. "Eselet" fra palmesøndag fortsatte der han slapp etter dramaet for to uker siden. Eselet heter Dan, er 13 år og en fin assistent å ha, siden han er mer ivrig på brytekamper og rideturer med de minste enn hva jeg er...

Etter lørdagsklubben ryddet Elisabeth i Barbie-dukkene, de voksne drakk kaffe og Benjamin testet ut det flotte dart-stativet som far hadde ordnet i hagen. Dessuten var det tid for litt bråtebrenning, det er jo vår!

Foreningen for bevarelse av sterkt utrydningstruede orangutanger, eller orangutang-klubben til hverdags, må ha vært ute på oppdrag, for det var uvanlig stille borte hos dem. Vanligvis er det minst ti mopeder og tre biler parkert utenfor huset deres, og jeg venter bare på at vi skal klare å sparke en fotball gjennom ei av bilrutene en vakker ettermiddag. Men i dag var de var nok i Bukit Lawang og kontroll-telte bestanden av orangutanger.

Berit gjorde lørdags-rent. Da er det jo naturlig å tørke støv av juletreet og lufte eska også, det lakker og lir mot jul før en vet ordet av det. Jeg merker presset ved å bo rett over veien for en slik super-husmor, for selv er jeg ikke fullt så nøye på det. (Ok - de hadde en vannlekkasje i garasjen og måtte tørke opp etter den).

Vi avsluttet ettermiddagen med en svømmetur i bassenget på skolen. Per minnet enda en gang om den store fordelen med å bo i Indonesia: Badesesongen er mye lenger her enn hjemme.

Til ære for de gifteklare...

En fordel med jobben vi har, er at vi til en viss grad styrer dagen selv. For eksempel kan vi gå til frisøren når det er minst kø, tidlig på formiddagen, og heller sitte foran dataen om kvelden når alle de andre skal til frisøren.

I dag var det ikke tvil, Per måtte klippe seg. Frisøren bemerket at det var ikke en gang en måned siden Per hadde vært der sist og Per forklarte at håret så ut til å gro ekstra godt her i varmen. Men grunnen til at han kom var jo åpenbar, - man må se skikkelige ut før man deltar i en kongelig vielse... William og Kates bryllup i London er ikke noe vi (fruen) tar lett på. Behandlingen var også kongelig, som bildene viser. Jeg ble med som hoff-fotograf, siden dette tross alt var en spesiell dag.

Etter å ha sittet i stolen en stund, blir kunden kjørt elegant ned i liggende stilling for siste finpuss. Så er det opp igjen for varme omslag over nakken og massasje.

Om ettermiddagen samlet vi oss alle foran skjermen hos naboen. For første gang så jeg virkelig nytteverdien i sports-galskap. Takket være naboens glødende fotballinteresse har han betalt for en haug med kanaler, og dermed kunne vi se overføringen fra London med engelske kommentarer og uten reklame.

Britiske Alice kom sammen med familien for å se sammen med oss, slik at vi fikk en riktig ramme rundt det hele. Det vil si, rammen var som følger: Fire begeistrede fruer på rekke tett oppi skjermen, fire blaserte mannfolk drivende omkring i bakgrunnen, åtte travle småunger kranglende og kravlende foran, bak og rundt synsfeltet, samt èn stor jente (Elisabeth) som satt med ørene på stilk og hysjet strengt på alle mødrene som kommenterte kjoler, sminke, hatter og nerver, for hun ville gjerne ha med seg hva som faktisk foregikk under vielsen.

Så ble de gift, og vi kunne gå hjem og vite at om tjue eller tretti år vil vi fortsatt huske hvor vi var 29. april 2011. I alle fall Elisabeth og de begeistrede fruene vil huske det.

Gode nyheter fra Tyskland

Huset vårt i Norge har stått tomt siden februar. I dag kom endelig den etterlengtede e-mailen: Undertegnet leiekontrakt er sendt i posten, fra Tyskland. De forrige leieboerne våre hadde Nederlandske pass, så det har blitt riktig internasjonalt på Mæbø de siste årene.

Vi håper nykommerne vil trives på øya. For vår egen del er vi glade for at finansene på hjemmebane nå kan kan sin gang igjen, og for at svoger Thomas ikke må bruke flere ettermiddager på visinger. (A).

Øvelse gjør mester

Vi har tatt våre årlige fingeravtrykk i formiddag, og kan om tre dager hente papirene som gir oss oppholdstillatelse enda et år. For tre år siden måtte vi sitte nede i den røykfylte ventehallen som var stuende full av folk, helt til vi ble tatt med på bakrommet og brutalt trykket ned i ei stempelpute svartere enn svartest for å lage merker i de rette rutene på arket. Elisabeth syntes griseriet var forferdelig, Benjamin syntes det var fantastisk. Per gjorde tabben og stilte opp i sandaler, noe som gjorde den sure funksjonæren enda surere, og vi var i det hele tatt glade da vi kom oss ut.

Året etter var det allerede store forbedringer. Vi skulle opp trappa og vente på loftsgangen i andre etasje. Her var det røyking forbudt og nymalt og fint. Vi hadde selvsagt tette sko.

Vel inne på kontoret, fikk vi se at stempelputa var borte vekk, nå gikk alt på data! Alle ti fingrene ned på glassplata etter tur og vips var avtrykkene tatt. Elisabeth var veldig fornøyd, Benjamin etterlyste den kule stempelputa. Problemet var bare at Elisabeth, hele syv og et halvt år, ikke hadde på seg skjorte med krage. Vi måtte tre på henne Benjamins skjorte for at hun skulle få godkjent passbildet. Dermed var alt vel, vi fikk bli enda et år.

I fjor så vi nesten frem til å besøke immigrasjonskontoret, for vi følte oss så forberedt og trygge på hva som skulle skje. Vi kom opp på loftsgangen, de voksne iført tette sko og alle fire med krage på skjorta. Data-skjermen sto og lyste mot oss da vi stablet oss inn i det lille kontoret. Men akk og ve hvor lite smarte kan ikke utlendinger være! Jeg hadde glemt å tenke på at bakgrunnen på passfotoet alltid skal være rød. Jeg stilte opp i rød skjorte. Det gikk ikke an for meg å ta passfoto.

Funksjonæren fremviste den inntil i dag mest uhøflige fremferd vi har møtt hos en indonesier, her hvor formaliteter og fraser er så utrolig viktige for at alle skal beholde sin verdighet. Han trev tak i Per og begynte å kneppe opp skjorta hans, for å vise at jeg skulle låne den på bildet. Jeg for min del, fremviste min inntil i dag største selvbeherskelse, og holdt kjeft helt til vi var ute av kontoret.

I år derimot, i år var vi forberedt! Vi trippet opp trappa i tette sko, med blå og hvite skjorter, med Donald i veska for å korte ventetida, med vannflasker i tilfelle det ble varmt og en hel rull brødposer i tilfelle Benjamin måtte kaste opp, han har nemlig vært syk de siste par dagene.

Vi kom inn, tok bilde, tok fingeravtrykk og reiste hjem. Ingen kastet opp, ingen byttet skjorter. Full klaff! Vi føler oss erfarne, flinke, forberedte, det er rett og slett herlig!

Bøker til å spise opp

De siste par dagene har jeg endelig kommet i gang med å rydde i det Norske folke-biblioteket, avd. Sumatra. På ungdomsskolen streifet jeg innom tanken på å bli bibliotekar, så arbeidet har absolutt vært lystbetont.

Vi er heldige som hvert år får smakebiter fra Lunde nedover, dermed er det et jevnt tilsig til boksamlingen. Det er i den andre enden det har vært tett en stund; makulering har vært et fremmedord.

En stor del av bøkene stammer fra tiden NLM hadde arbeid på Java, altså 70- og 80-tallet omtrent. Gulnede, forvellede og "aktuelle" pocketbøker om spørsmål som var brennbare på denne tiden, har nå gått til gjennvinning. Likedan har svangerskapsboken på tysk (Kari-Anne, det må være noe du har dratt i hus??) fått reisepass. Ei krimbok med store tygg fra en sikkert ganske intellektuell rotte, ble dømt til gjennvinning likeså. Både termitter og rotter er glade i bøker har jeg merket meg, jeg som før trodde bare kuer kunne fordøye cellulose.

I tillegg til gode gamle Lunde, kan det avsløres at ikke så rent få Luther-utgivelser dukker opp når man ser etter. Vi legger også vekt på folkelighet, så en og annen Hermon-mykbind er å finne, dog i mindretall.

For de mer høykirkelige kan jeg lokke med noen sporadiske Verbum-utgivelser, samt både Konkordieboken og en ærverdig Alterbok, helt sikkert fra tiden da prestene i Den Norske Kirke iførte seg stor, hvit pipekrage når de skulle preke.

I øverste hylle har jeg plassert alle åndsverkene jeg ikke hadde hjerte til å kaste: Torbjørn Egners lesebok og mye annet snacks fra 60-tallet og bakover. Fiin gammel årgang har jeg kalt den hylla.

I den bittelille avdelingen for Lyrikk er det bare å slå fast at vi har forbedringspotesiale. Lyrikk er mer enn Trygve Bjerkrheim, men det vil ingen som besøker NLM-biblioteket vårt tro!

De aller mest slitte bøkene står i hylla for romaner og krim, men det er selvsagt fordi gjestene som stadig kommer hit, leser bøkene i filler under flyreisa og deretter legger dem igjen til oss... Vi fastboende går jo helst i det teologiske skapet, som forøvrig er de eneste hyllene bak glassdør, og det er for å minne oss om at vi aldri må kaste stein i glasshus.

Biblioteket er lite, men godt. Bare spør rotta med en krim i magen.

Vårfornemmelser

Det sto i en mail nylig at våren var kommet til øya. Flekkerøya altså, jeg vet ikke hvordan det er på øyene lenger nord i landet.

Et øyeblikk seg det innover meg, hvordan det er å hive jakka i april og sette seg i solveggen med en kaffekopp. Hvordan det sakte blir grønnere og grønnere, til du plutselig en dag lurer på når det egentlig ble så grønt? Hvordan det er å gå i skogen og høre på vår-lydene. Se påskeliljer og snøklokker og jeg vet ikke hva det heter, alt som kommer opp gjennom vissent løv og brunt rusk fra i vinter. Hvordan ungene springer ute i lyse, lyse kvelder, alt for tynnkledte og med snørret rennende. Og de gamle sier i år som i fjor som i forfjor; ja den vårlufta, den er lumsk den.

Slike sentimentale øyeblikk av mimring kan lett gli over i den dypeste selvmedlidenhet, og det vil vi jo ikke ha noe av. Så jeg prøvde å tenke på hva vi har av fordeler her og nå. Jakka trenger vi jo ikke å kaste, for det første.

For det andre har jeg ikke greie på hagestell og ikke veldig interesse av det heller. Så det er ikke det at jeg lengter etter luking, beskjæring og gjødsling. Hushjelpa har spurt om jeg ikke skal kjøpe potter og frø, så vil hun mer enn gjerne plante kjøkkenhage i bakgården. Jeg bestemte meg for i dag at hun heller må få med seg penger å handle pottene selv, for med meg vil det aldri bli noe.

Videre nærmer vi oss palmehelga, og jeg skal ha barneklubb! Palmesøndag er den mest takknemlige, geniale dagen for en barneleder ved ekvator. De lokale her tar det som en selvfølge, men for en nordboer som vanligvis har markert dagen med i beste fall dunete gåsunger, så er det helt ubegripelig stilig å kunne dra inn svære, ekte, palmegreiner som en del av andaktsopplegget. Snakk om realistisk virkemiddel!

Jeg håper de får en fin søndagsskole hjemme på øya også. De skal vel fargelegge palmegreiner på et ark, tenker jeg...

Helgestart på trappa

Etter at Kari-Anne flyttet til Norge i fjor, gikk det litt ned med kake-inntaket for oss. Nå begynner vi endelig å komme videre i sorg-prosessen, og har funnet ut at vi må gjøre noe selv.

Onsdag var det sjokoladekake. Torsdag var det småkaker. Fredag begynte ryktene å gå, og resultatet ser man på bildene over. Der det er sukker, er det mer enn maur som samles! Vi hadde en koselig start på helga. (A).

Gamlefar i enga

I forbindelse med skolearbeid, har Elisabeth og jeg snakket om hva som kjennetegner et u-land. Et kjennetegn er billig arbeidskraft. En følge av billig arbeidskraft, er at hageflekken vår blir holdt kortklippet og velstelt uten at vi løfter en finger.

Vi betaler bare gamlefar førti kroner hver fjortende dag, så ordner han hagen. Jeg tror vi har skrevet om ham før, han har vært en del av livet vårt i over tre år nå.

Det fins noen moderne gartnere som kjører rundt på mopedene sine med en bensindrevet kantklipper på skuldra. De kommer brølende på tohjulingen, bråker fryktelig mens de holder på, men er fort ferdige med jobben.

De får akkurat like mye betalt som vår egen gamlefar som kommer ruslende til fots, med sekken slengt over skuldra. I sekken ligger hekksaksa, slipesteinen og ei vannflaske som er like grønn av alger innvendig som gresset han skal klippe.

Gamlefar har en grålig caps på de grå krøllene og sigaretten limt i munnvika. Han begynner dagen med å skifte fra spaserklær til arbeidsklær borte i et hjørne. Kroppen er mager, men muskuløs. Det følger vel med gartner-jobben. Deretter sitter han på huk det meste av dagen, klipper, klipper, klipper. Han luker, feier, planter om der han syns det behøves.

Når arbeids-dagen er slutt, har gartneren snaut etterlatt seg et eneste karbon-fotspor, er det ikke det miljø-politikerne kaller det nu for tiden? Jeg er blant dem som ikke er motivert til å kjøpe noen ekstra "miljøkvote" før jeg skal ut å fly, jeg tror rett og slett ikke de pengene hjelper miljøet en plass. Men jeg betaler gjerne ekstra for økologiske egg og gulerøtter.

Tanken har slått meg; burde jeg ikke betale litt ekstra for økologiske tjenester også? Gamlefar har neppe skjenket miljøet en tanke der han svetter i sola for å få mat på bordet enda en dag. Men jeg tenker da litt på miljøet... Og på gamlefar. Jeg tror jeg må ta en prat med ham om fjorten dager.

Sykkeltur

Sykling er egentlig lavstatus her. Det bekymrer ikke oss
nordmenn særlig.Denne jenta samler matrester som er
hengt ut på hageportene.

Det er ferie. Vi er hjemme. Far i huset er på konferanse. Barna har sett film, lest årgangs-Donald, spilt akkurat passe lenge på data, spilt mastermind, spilt apekatt-spillet, spilt Uno... Til slutt er klokka fem, sola har dalt tilstrekkelig og det er tid for sykkeltur.

Alle gode foreldre har lest de der notisene i avisa som forteller at forskning viser barn må være fysisk aktive og få pulsen til å stige, minst tjue minutter hver dag. Eller var det en halv time...? Det er i alle fall både fysisk helse og intelligens som står på spill hvis pulsen ikke får giret seg opp daglig. Vi haler syklene ut fra garasjen, klare for litt dagslys og forskriftsmessig trim.

Flisene utenfor garasjedøra dirrer av varme, som vanlig. De fleste dekkene må selvsagt pumpes, de må alltid det før man kan sykle. Svetten siler før første slange er full. Mors sykkeldekk er begge hundre prosent tomme for luft. Det er de dekkene som pumpa ikke passer til, uten et mellomledd som vi aldri husker hvor ligger. Så på ren trass triller jeg ut porten på flate dekk, her skal det sykles som planlagt.

Biler, mopeder og mopedtaxier suser forbi bakfra og forfra. Det er ikke bare vi som vil ut på tur klokka fem, men det er bare vi som vil sykle.

Etter at en bil passerte veldig fort fem cm fra fordekket til Benjamin i fjor en gang da vi skulle krysse veien, har han blitt ekstremt flink til å holde sida og se seg tilbake jevnlig. Lærenem unge, den gutten. Jeg for min del har blitt ekstremt streng på at alle skal gå av syklene og trille over veien når den må krysses. Jeg hadde hjertebank i mange timer etter nevnte opplevelse i fjor.

Vi velger en vei til supern som er noe mindre trafikkert enn den vanlige, og mer skyggefull. Den grenser til svømmebassengets parkeringsplass og er kantet med søppel så langt gress-sletta rekker. Der det ikke er asfalt, ikke hus, men bare gress, der dekker man til med søppel så godt det lar seg gjøre.

Rolf Jacobsens dikt om gress, gravemaskiner og asfalt har lagt langt nede i hjernekista siden videregående, men plutselig popper det opp i minnet. Jeg bestemmer meg for å lese meg litt opp på Rolf Jacobsen senere. På dette viset kan en sykkeltur i nabolaget være stimulerende for allmenndannelsen.

Vi leier syklene pent gjennom rundkjøringa, som brukes slik et normalt veikryss brukes. Man kjører ikke rundt, men tar korteste vei ut. Hver gang jeg skal gjennom med bilen, lager jeg kluss og forvirring for alle de andre bilistene, siden jeg kjører runden rundt før jeg svinger ut. Men som fotgjengere kommer vi greit igjennom. Det er bare å se strengt på bilene som nærmer seg, mane dem til å stoppe så og si.

Fremme på supern bruker vi god tid på å velge is. Det er jo ferie. Vi setter oss på trappa og kjenner på ettermiddags-stemninga. Svetten på ryggen har begynt å tørke litt. Akkurat der og da har jeg nesten glemt de flate sykkeldekkene. Ferie er slett ikke verst, - bare de privilegerte har ferie. Jeg må huske å takke i aftenbønnen. (A).

Pakking

Per pakker. Ikke mer enn vi har kommet ned fra det kalde høyfjellet og han har fått lunket tærne, så pakker han kofferten igjen. Hans gamle arbeidsgiver Open Doors International har vært på tråden og bedt ham med på fjelltur, til bønnekonferanse for Sumatra.

Nettverksbygging med likesinnede organisasjoner har vært prioritert i lengre tid, så denne invitasjonen er i grunnen en følge av dette. Ymse arbeidslag skal møtes og be for denne enorme øya, for arbeid som allerede drives, og for de rundt femti unådde folkegruppene som lever her. Det blir også tid til å dele erfaringer og visjoner. Og selvsagt, enda mer nettverksbygging... Et bra tiltak ser det ut til, man kan i alle fall aldri be for mye.

Nå er det altså pakking som gjelder. Siden det bare er fem dager siden vi kom hjem fra samme fjell som konferansen er lagt til, har mannen enda friskt i minne hvor kaldt det er om nettene, og hvor ufyselig kjølig det er om etttermiddagen når det regner, og hvor hufselig det blir i store murbygninger uten annen form for oppvarming enn lunken kaffe med sukker og melk.

Ulljakka er med. Fleece-jakka likeså. Bedre med en jakke for mye enn en for lite. Det avsløres med dette også at Per aldri har eid en pysjamas-bukse i sitt voksne liv, selv ikke da han var i militæret på Bardufoss (-men der hadde de dyne, forklarer han, et godt poeng). Men prinsippene faller i møte med naturkreftene. Han har nå pakket ned konas joggebukse i mosegrønn velour fra første graviditet for ti år siden. Den er herved blitt mannepysj for stivfrosne legger. Gjenbruk er et ideal i familien vår, overlevelse likeså.

I tillegg til overlevelse og varmeisolasjon, så er stil ganske viktig i møte med indonesiske søstre og brødre. Det er relativt enkelt å ordne for en mann med velfylt klesskap. Alle de villeste batikk-skjortene med blomster og bomber er pakket sirlig ned. Batikk erstatter nemlig dress.

Jeg vet ikke riktig hvordan han endte opp med så mange skrikende skjorter i skapet, men jeg har en mistanke om at han liker noen av dem. Hvert år får han en ny til bursdagen av kollegene på kontoret, men han har tross alt bare feiret tre bursdager her.

De blomstrete skjortene er om å gjøre og få brukt mest mulig nå, siden det ikke er den aller minste plass i flyttelasset for dem hjem til Norge senere. -Hvilken bør jeg ta? spør pakkemesteren sin kone. -Hvilken som helst, det er kragen som teller, svarer hun, som sant er. Men hun tenker videre med seg selv; det er det inni som teller, heldigvis.

Stakkars flaggermus

Medisin-skapet kontrolleres før tante kommer på besøk.

Vi får besøk av lillesøster fra Norge og noen venner om bare tre uker! Selvsagt har vi begynt forberedelsene. Hytte er bestilt inne i orangutang-reservatet, vi har flere utkast til meny-lister klare og den ukentlige norske morgensamlingen vil bli åpnet opp for svenske innslag, da en av gjestene er bekreftet å være svensk .

Helse er også et viktig moment for en vellykket tur. Lillesøster har, som så mange spreke nordmenn, astma. Vi vil gjøre alt for å forebygge unødige anfall, og har i dag kjørt rundt og sjekket lagrene av lokal astma-medisin. Det så riktig bra ut, alle burene langs veien var fulle av spreke, sterke flaggermus. Vi har ikke sjekket så grundig fremgangsmåten, men vi tror nok ikke det holder å bare henge en i taket på soverommet. Det må nok kokes suppe på de stakkars dyrene eller kanskje sprøstekte, pulveriserte vinger holder. Uansett, alt for helsa sier vi.

Nå vet vi ikke helt sikkert om det hjelper med flaggermus mot astma. Resepten minner litt om noe Magica fra Tryll kunne komme opp med. Men det får vi jo vite om tre uker. Velkommen, lillesøster. (A)