Etter felt-konferansen gikk vi rett over til skoleferie for barna. Én av to uker er nå ferdig feriert, og vi er kommet til det punktet hvor vi begynner å huske hvor kjekt det egentlig var på skolen... Av forskjellige grunner skal vi ikke på noen langtur. Dermed blir det hjemmets lune rede og byens kjente steder vi må nøye oss med.
Mannen må jobbe og papirene våre er under fornyelse, så vi må uansett holde oss innen landets grenser. Det endte med at vi tok to netter på fjellet i starten av ferien. Berastagi ble en kjølig opplevelse to døgn i strekk, med stritt regn og nok vind til å velte de store blomster-pottene. Det var i seg selv en interessant og uvant erfaring i disse trakter. I byen vår blåser det sjelden nok til at håret kommer i uorden.
Ferie er å gjøre noe annet, sier man. Vi var kalde (-frøs, vil husbonden påstå), og det er absolutt noe helt annet enn det daglige. Jeg fant turen forfriskende, mens Per syns det var bedre enn noen gang å komme seg hjem til byen igjen. Han måtte sitte en time på trappa å varme seg da vi var vel nede.
Jeg hadde som vanlig skrudd kjølinga på full blås inne og nøt feriebildene: Oss selv, innpakket i fleece, med skjerf, hette på hodet, lett sammenkrøpet for å holde varmen. Liflige ferieminner...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar