Du skal ikke tro alt jeg sier

Du skal ikke tro alt jeg sier.
Du skal ikke tro alt jeg skriver til deg, før du har sjekket det opp mot andre kilder. Selv om jeg har norsk pass, god utdannelse, selvsikker holdning og et fast blikk når jeg tar deg i hånden, så skal du ikke ukritisk sluke det jeg sier.

Jeg forteller deg bare min versjon. Kanskje har jeg til og med fått min versjon av noen andre som jeg stolte blindt på, men som ikke var verdig min tillit.

Jeg har bodd i Indonesia i over fire år nå. Jeg har dannet meg noen oppfatninger av hvordan "indonesere flest" er. Jeg føler meg skråsikker på at mine observasjoner er helt korrekte. Kanskje blir jeg litt hissig hvis du ikke for eksempel tror meg på at indonesere flest tar livet med stor ro, ja de er bent frem bedagelig anlagt. Jeg har sett det selv, jeg har jo bodd her i over fire år. Og jeg har brevkurs i psykologi og dessuten journalistikk fra Mediehøgskolen. Jeg har drevet en del med analyse av mennesker, så jeg kan det.

Så treffer du en indoneser på 35, som har bodd i Indonesia i 35 år. Han kjenner personlig adskillig flere indonesere enn det jeg gjør. Han vil kanskje gi deg en mer nyansert fremstilling av hvor bedagelige indonesere er. Tror du mer på ham, eller mer på meg? Hvis du tror mest på meg, er det fordi jeg er norsk, du er norsk, og vi norske vet jo at vi kan stole på hverandre? Vi er jo voksne og oppegående mennesker.

Du skal ikke tro alt jeg sier. Du skal sjekke andre kilder. Og du skal høre veldig nøye etter tonen og klangen i det jeg sier. Snakker jeg med respekt og forståelse om min neste? Hører du klangen av kjærlighet eller arroganse når jeg beskriver en indonesisk bror eller søster? Tar jeg troverdigheten fra min venns versjon av virkeligheten, ved å himle med øynene og si: Du vet indonesere, og han er jo så nærtagende. Eller lite logisk anlagt. Eller så ustadig. Du vet, indonesere...

I 1. Korinterbrev 13 står det om kjærligheten. Det står at samme hva vi gjør, så er det ingenting verdt hvis ikke vi har kjærlighet. Og da snakker vi om Guds kjærlighet, ikke min forfengelige egenkjærlighet eller svingende medlidenhet med de fattige.

Human-Etisk Forbund eller Hedningesamfunnet kan bli like profesjonelle som oss på landsbyutvikling, hvis de bare gidder eller bestemmer seg for å ta opp konkurransen. De kan bli enda mer strømlinjeformet på innsamling, informasjon, organisasjonsstruktur og planlegging til Dovre faller.

Men de kan aldri slå oss på kjærligheten. Den kjærligheten som vi absolutt ikke produserer selv, men må be om å bli gitt hver dag. Den overnaturlige kjærligheten fra Jesus. Den som reiser mennesker opp til verdighet og bøyer den hovmodige ned til ydmykhet når den slipper til.

Du skal ikke tro alt jeg sier. Du skal høre nøye etter hvordan jeg sier det. Hvis du hører snev av arroganse eller skråsikkerhet (sjansen er stor for at du vil gjøre nettopp det), så lukk ørene. Lukk ørene og be en bønn om at Jesus må slippe til i min tanke og mitt hjerte. (A).