Når ID-kortet ikke stemmer

Etter stabsmøte var det felles lunsj.

Vi hadde stabsmøte i morges. Vår nasjonale leder for prosjektarbeid fortalte litt fra et fattig område han hadde besøkt i sommer.

Vi vurderer om det er mulig å satse litt mer blant en nomadisk folkegruppe som kjenner jungelen og kan gjøre opp ild, men utover dette faktisk mangler det meste av kunnskap vi andre tar som en selvfølge. Et lite eksempel er kroppshygiene; mange har til en viss grad begynt med klær, men de vasker dem aldri. De bruker dem til de er utslitt, da blir de kastet og de kjøper nye på markedet. Penger til å handle for kommer fra jakt og fra strøjobber på plantasjene i nærheten.

Vår kollega fortalte videre at han hadde stoppet i en markedsby der disse nomadene handler ved behov. Dama i butikken hadde et kors på husveggen. De kom i prat, og butikkdama fortalte at alle de som bodde i landsbyen egentlig kom fra Java. Java er imidlertid mer enn tett befolket og myndighetene har en aktiv relokaliserings-politikk. De tilbyr folk fra Java hus, tomt og tre måneders lønn i et mer grisgrendt strøk av landet.

Et gullkantet tilbud, helt til du hører fortsettelsen. Hører du ikke til majoritets-religionen i landet fra før, gjør du det automatisk i det du tar i mot flyttepakken. - Vi er egentlig kristne skjønner du, sa butikkdama til vår kollega. - Men da vi flyttet hit fikk vi nytt ID-kort fra myndighetene og det var stemplet I****. Men vi er katolikker altså.

Også flere fra nomadefolket har blitt presentert for myndighetens form for demokrati og frihetstenkning. De får tilbud om hus og helsestell, men ID-kort ferdig utfylt i rubrikken for religion følger med. Ikke rart majoriteten så langt har bestått. (A).

Tiger Air

-Bagasjen plasseres under stolryggen foran Dem...

Som noen har fått med seg, var mor og barn i Norge på ferie i år også. Vi hadde en herlig sommer med variert program og variert vær. Flyturer og flyplasser hører imidlertid også med til begrepet ferie.

Tolv-tretten timer på flyplassen i Kuala Lumpur var nok tid til å bli godt kjent der. I tillegg føler vi oss alle hjemme på Schiphol i Amsterdam og selv Gardermoen begynner å få noe hjemlig over seg. For ikke å snakke om Kjevig i Kristiansand, en veldig oversiktlig og grei flyplass med ett bagasjebånd.

Vel tilbake her på Sumatra var ingenting mer naturlig enn å leke fly. Vi fikk Amy over, som hadde flydd både til Tsjekkia og Paris i sommer, og ekspertisen var tydelig. Det var grundig bagasjekontroll og røntgen før noen slapp ombord. Boardingpass og høytaler-beskjeder fløy rundt i stua og Mr. Birkeli måtte sågar ta av seg skoene, da de pep i det han gikk gjennom sikkerhetskontrollen.

Den samme Mr. Birkeli fikk en Tiger ved siden av seg i setet, noe som skilte seg litt ut fra andre flyturer de siste årene. Det så ut til å være en Sumatra-Tiger og de er både utrydningstruet og vernet. Det antas at vi bare har rundt 400 ville tigre igjen i regnskogen på Sumatra.

På spørsmål om denne stripete herren bare skulle på ferie til Kristiansand Dyrepark eller også delta på tiger-konferansen sammen med de sibirske tigrene i nevnte park, fikk vi bare dyp taushet til svar. Det spekuleres i om han faktisk kan være på rømmen fra krypskyttere, som det finnes adskillige av i de dype regnskoger.

Da flyvertinnen delte ut matboksene med hjemmelagede vafler, sto hr.Tiger over, mens Mr. Birkeli spiste med god appetitt. Han uttalte senere at både KLM og SAS har noe å lære når det gjelder matpakker. Ingenting slår Tiger Air.

Ny ettåring

Fra feiring av nasjonaldagen 17. august.

Vi har fått ettåring! Edith ville se mer av verden enn Finsland, så hun dro til Oslo på Bibelskole. Etter et år på Fjellhaug hadde hun fortsatt ikke reist langt nok eller sett mye nok følte hun, så dermed ble Indonesia neste stopp.

Her hos oss vil mye av tiden hennes gå med til å følge de norske barna i skolebilen. I tillegg håper vi Edith vil finne tonen med barna ute ved søppelplassen. Hun har allerede vært ute og hilst på dem, på selveste nasjonaldagen 17.august.

De neste ukene skal hun ta språktimer, slik at det blir lettere å kommunisere med både barna i landsbyene, taxi-sjåfører og alle på kjøpesenteret som strekker hals og syns hun er det peneste som noen gang har kjørt rulletrapp på Medan Fair. Både Ediths kjæreste i Norge og vi andre er selvsagt enige med dem! Velkommen til Indonesia Edith! (A).

Var det bare en drøm?

Noe av det som gledet meg aller mest under besøket mitt i Pakpak Bharat, var å høre barna fortelle om sine fremtidsdrømmer. Det var en sterk opplevelse å få høre nettopp disse barna fortelle om hvordan de ønsker å bruke livet sitt. En av guttene ønsker å bli politimann, og en annen har lyst til å bli lege.

Vel, sier du kanskje, det er jo ikke så uvanlig at barn drømmer om å bli både brannmann og politi. Nei, så avgjort ikke. Men saken er den at ingen av barna fra denne landsbyen har noe som helst håp om å bli verken brannmann eller politimann - med mindre det kommer noen "utenfra" og gir dem en håndsrekning. Mange av barna slutter på skolen før de når 6. klasse, og enda flere slutter før de er ferdige med ungdomsskolen. Videregående skole har de knapt hørt om der inne i fjellheimen.

En av guttene på vei hjem fra skolen.

Når barna fra steder som Pakpak Bharat har store drømmer for fremtiden, så vil mange av dem noen år senere innse at det bare var en drøm. I likhet med foreldre, besteforeldre og olderforeldre vil de færreste noensinne komme lenger enn noen kilometer hjemmefra. Og de vil livet gjennom streve med å brøfø seg selv og sine ved å dyrke sin tilmålte jordlapp.

Der inne i fjellheimen møtte jeg en mengde entusiastiske barn - fulle av liv og ivrige etter å tilegne seg kunnskap. Og sammen med dem møtte jeg en person som kanskje kan bidra til å oppfylle noen av drømmene. Mannen heter Frenki, og kommer selv fra Sumatra. Han har kone og to barn i Medan, byen der jeg selv bor sammen med min egen familie. Men de siste 8 månedene har Frenki bodd i Pakpak Bharat. Han bor i huset til en enkemann. Det samme huset fungerer som "skolestue" når Frenki daglig samler barna fra landsbyen til leksehjelp og annen undervisning. Og på toppen av det hele fungerer huset som gutteinternat. I den lokale kulturen er det slik at alle guttene i landsbyen, som ikke er gift, sover i samme hus.

Frenki er vår utsending til Pakpak Bharat, og vi sørger for nødvendig underhold slik at han kan ha mulighet til å bo der. Han har et sterkt hjerte for å hjelpe lokalbefolkningen, og vi gjør det mulig for ham å oppfylle hans drøm om å hjelpe lokalbefolkningen. Tenk om det også kunne lykkes for Frenki å bidra til å oppfylle drømmene til noen av barna i landsbyen?

De mangler strøm, vann, innedo, utedo, telefon...

Befolkningen i Pakpak Bharat er omgitt av vakker natur, men bortsett fra den fine utsikten mangler de svært mye av det som nordmenn flest nå tar for gitt at både de selv og andre har. Husene i området er svært enkle; noe som i og for seg ikke er et stort problem - det varme klimaet tatt i betraktning. Men når man føyer til at samtlige hus i mange landsbyer mangler strøm. At ingen av husene har verken inne- eller utedo. At ingen av husene har innlagt vann, og at det heller ikke er noen felles vannpost i landsbyen, slik at alt vann må hentes fra en bekk i nærheten. At ingen av husene har telefon. Det er mobildekning enkelte steder, men ingen strøm til å lade batteriet (!).

Dette er et "typisk" hus i Pakpak Bharat.

Når vi har føyd til disse manglene (og flere kunne nevnes), så er det ikke lenger til å undres over at området er regnet for å være blant de aller fattigste og minst utviklede på hele Sumatra. Og det sier sannelig ikke så lite. Jeg har fartet rundt over store deler av Sumatra, og det er så visst ikke rikdom som preger de fleste områdene. Men Pakpak Bharat er altså likevel i en særstilling - enda mer underutviklet enn gjennomsnittet.

Ingen i landsbyen har bil eller moped,
så befolkningen må gå til fots uansett hvor de skal.

I neste kapittel av føljetongen skal vi møte noen flere av menneskene som bor i området.