Onsdags ettermiddag

Vi kommer sent hjem fra skolen, for ungene har valgfag på onsdager. Alle er vi sultne og trøtte. Far i huset melder seg frivillig (?) som fotballspiller ute i gata, for fem-åringer ser ut til å trenge mer og mer trim, jo trøttere de blir. Gid jeg hadde det sånn... Mor skal lage potetmos og vaske opp og trylle frem sunn og næringsrik mat, slik at barna kan legge seg tidlig, mette og fornøyde.
Da kommer plutselig Hotma og familien på mopeden sin. Og dermed blir ettermiddagen annerledes. Det har vist seg at indonesere aldri spiser middag samtidig som oss. De legger heller aldri barna samtidig som oss. Dermed blir det gjerne sånn at får vi besøk, så skjer det enten midt i middagsstellet, eller midt i kveldsstellet. Men Hotma er ei koselig dame, så egentlig gjør det ikke så farlig at potetmosen blir sen og alt stokkes om i kjøkken-skjemaet.

Nå blir det to stoler ut i gata, tørre boller fra i forgårs og bananer til å overleve på et par timer til. Ungene leker, fruene snakker og mennene, som det sterke kjønn, må selvsagt løpe etter ungene. De to stolene var for fruene. Vi får en avslappet time der ute i gata. Sola står lavt, myggen har ikke skjønt at vi er der, og det er fint å sitte ute og snakke om løst og fast. Jeg kommer på en gammel slager fra Odd Børretzen: Noen ganger er det all right. (A)