Beauty og bedemannen

"Skjønnheten og uhyret" er en kjent film, og et kjent begrep. Skjønnhet er noe vi aldri kan få nok av. Jeg liker å føle meg pen, jeg liker å se på pene folk, jeg liker å omgi meg med pene ting, pene ord, pen natur...

Gud skapte skjønnheten, og den har mange former. Gud kan heldigvis vise meg skjønnheten også i mennesker eller hendelser som tilsynelatende ikke er veldig skjønne. For også uhyrligheten og det stygge hører med i vår verden, etter syndefallet. Søppel, skitt og synd var ikke i Edens hage, men det ble fort mye av det etter Eden.

I et land med lave lønnskostnader som her, ligger skjønnhets-salongene tett. Manikyr, pedikyr, hårvask og massasje er en billig fornøyelse for de som måtte like det. Alle salongene forteller om mer enn billig arbeidskraft. De forteller at alle mennesker, i alle land, trakter etter skjønnhet. Markedet er umettelig.

Mye er sagt om overfladisk skjønnhet og alt for mye fokus på det ytre, men i bunn og grunn ser jeg på trangen etter skjønnhet som et vitnesbyrd om Gudsbildet i oss: Gud er skjønnhet. Vi mennesker ønsker ikke å bli styggere og styggere, vi ønsker normalt å pusse og stelle oss så vi stadig blir penere... Kanskje med vekslende resultat riktig nok.

På vei til skolen der jeg underviser, kjører jeg forbi en spesiell skjønnhetssalong. Den minner meg om hvordan livet er, hvordan virkeligheten er. Halve huset er skiltet som "Beauty-salong", mens den andre halvparten, vegg i vegg, er et begravelsesbyrå. Fine gravmonumenter er utstilt på fortauet. Du må nærmest klatre over gravstøttene for å komme til salongen.

Jeg syns det er en fantastisk påminnelse om å ha balanse i livet. Vi skal søke det skjønne, men alltid ha i mente at skjønnheten her i livet er kortvarig og skjør, - ett skritt unna venter døden og bedemannen.

For oss som kjenner Jesus, har heldigvis bedemannen to roller. Han innbyr til begravelse, men minner også om at hovedpersonen ikke kan delta, han eller hun er allerede innbudt til himmelsk bryllupsfest. Der blir det skjønnhet, der.