Gøy på landet

Ikke lenge etter at vi flyttet til Indonesia, var jeg (Per) på besøk i en landsby fem timers kjøretur fra byen der vi bor.

Jeg reiste sammen med en norsk kollega og tre nasjonale medarbeidere. Det var mulig å ta seg frem til landsbyen med bil, men veien var både kronglet og smal. Stedvis også svært bratt og steinete. Men etter en del spinning og humping kunne vi til slutt parkere bilen utenfor huset der vi skulle overnatte.

Eieren av huset tilbød oss å ta et bad etter den lange reisen, og geleidet oss en for en inn bak et forheng i en krok i kjøkkenet. Ved hjelp av en sisterne med vann og et øsekar fikk vi skylt av oss både svette og veistøv. Kona i huset slaktet ei høne og kokte deilig kvelds til oss på et bål på kjøkkengulvet. Maten smakte fortreffelig der vi satt på stuegulvet og spiste med fingrene, men det var lite matro å få. Helt fra vi parkerte bilen var det fullt av skuelystne naboer både i og utenfor huset. De pratet og lo, og var sammen med oss helt til vi sent på kvelden la oss på stuegulvet for å sove.

Etter en kort natt på planke­gulvet i stua, ble vi vekket av hanen. Den begynte som vanlig å gale i god tid før solen kom opp over åsen, og forberedte oss på en tidlig frokost. Jeg ville gjerne benytte anledningen til å stelle meg litt på ”badet” før frokost. Kvelden før hadde jeg dusjet under øsekaret, men nå kunne jeg i tussmørket skimte at det også sto et vaskevannsfat der inne bak forhenget. Ekstraservice, tenkte jeg, og dyppet ansiktet godt ned i fatet. Da jeg siden stakk hendene ned i fatet og sprutet mer vann i fjeset, fulgte det med en masse seige saker. Litt for sent gikk det opp for meg at kona i huset hadde brukt fatet til å stelle høna hun slaktet kvelden før. Jeg hadde altså gnidd ansiktet godt inn med en blanding av vann, fett og hønseblod! Heldigvis var det fremdeles ”rent” vann i sisternen ved siden av, og en smule forfjamset fikk jeg vasket ansiktet sånn passe rent før jeg krøp frem igjen fra forhenget.

I vårt nye hjemland er det mye som er vanskelig å forstå, og mangt og meget som det tar lang tid å sette seg inn i. Både når det gjelder språk og kultur. Men vi gleder oss over muligheten vi har fått til å bli kjent med et land som er så utrolig annerledes enn Norge. Det er et stort privilegium!