Orangutang-tyver i nabolaget

Orangutangene er utrydningstruet, og de flotte apekattene finnes nå bare to steder i verden i vill tilstand. Den ene plassen er på Sumatra, ikke langt fra der vi bor. Den andre plassen er på Kalimantan. For to dager siden oppdaget barna våre en orangutang-unge i et bur bare et par kvartaler fra huset vårt.

En venn tipset en organisasjon som arbeider for å beskytte orangutanger, og fire timer senere var både de og representanter fra myndighetene til stede der apekatten sitter innesperret. Desverre nektet politiet å komme, og utsendingene fra viltnemnda ville ikke foreta seg noe uten politiet til stede. Mannen som har anskaffet seg orangutangen ulovlig, var tilfeldigvis i Jakarta, og der kan han bli en stund, i alle fall til saken roer seg her. (Les: Til alle som kan straffeforfølge ham er betalt under bordet for å glemme denne lille hendelsen).

Saken ble førstesideoppslag i en av lokalavisene i dag, og vi håper det vil bli mulig å få "løslatt" orangutangen og få den anbragt i mer passende omgivelser. Men korrupsjon florerer i Indonesia, og ingen skal så langt ha blitt bragt til retten for å dømmes i en sak som dette. Det er store penger å hente i handel med truede dyrearter, store nok penger til at man kan bestikke seg ut av uheldige situasjoner.

Avisartikkelen er forøvrig et godt eksempel på at det er ulik praksis fra land til land med hensyn til personvern og hva som ellers kan settes på trykk. Journalisten oppgir navn og alder på personen som holder apekatten innesperret. I tillegg oppgis nøyaktig adresse med gatenavn og husnummer. Og som om ikke det var nok, så kan vi lese om hvilken biltype mannen eier samt hvilket registreringsnummer bilen har.

Da myndighetene kom til huset, var det kun en av døtrene som var hjemme. Hun røpet en hel del detaljer, før moren kom kjørende i sin egen bil og satte en effektiv stopper for intervjuet. Hennes biltype og registreringsnummer ble også oppgitt til punkt og prikke, og den innledende kommentaren angående hennes ankomst lyder omtrent som følger:
Den tykke damen var sint, og hun skjelte ut både representantene for myndighetene og de fremmøtte journalistene. Hun kalte dem en gjeng med kjeltringer, og gav klar beskjed om at de ikke fikk anledning til å ta med seg orangutangen. I alle fall ikke før mannen hennes kommer tilbake fra Jakarta om fem dager.

Så får vi se da, hvordan det hele ender.

Nå også på Sumatra

OK: Dette innlegget kan betraktes som ren tekstreklame for Dressmann, men det får gå for denne gangen.

Vi syns vi bor langt borte fra lille Norge. Spesielt når folk spør hvor vi er fra og ingen klokker ringer hvis vi svarer Norge, men må forklare at det ligger i Europa. Ofte hjelper det, irriterende nok, å si at vi er nabo til Danmark. Danskene er bedre på merkevarebygging ute i den store verden. Men Norge kommer etter! Hør bare:

Dressmann har hovedkontor i Oslo (såvidt jeg kan skjønne, etter et google-søk) og 400 butikker i de nordiske landene samt Latvia og Tyskland. Men i går var vi i en fotobutikk i nabolaget, og jeg fikk en plastpose til ramma jeg hadde kjøpt. En svart pose med gule bokstaver. Jeg fikk samme følelse som når jeg ser fin, rød laks fra Norge i kjøledisken, eller hører Rolf Løvlands melodi You raise me up, over høytaleranlegget i kjøpesentrene. En hjemslig, god og stolt følelse. Gjenkjennelse. Posen jeg fikk i fotobutikken var en Dressmann-pose.

Butikken så ikke ut til å forberede noen utvidelse til kleskolleksjoner. Jeg så ikke så mye som et slips til salgs mellom album og fotorammer. Men det er en begynnelse. Norsk næringsliv i utlandet. De vil sikkert plante reklameprodukter i diverse butikker, og når Dressmann en dag åpner sitt første utsalg på Sumatra, ja da er logoen kjent og innarbeidet allerede. Genialt. De må selvsagt satse på et videre kundegrunnlag enn det nordiske, siden vi per i dag har kun fire norske menn bosatt på Sumatra, muligens noen flere tyskere. Vi vet i alle fall om én tysker som driver restaurant rett i nærheten av den aktuelle fotobutikken.

En annen forklaring kan selvsagt være at vi lever i en bitteliten verden. Plastposer produsert i Kina for eksempel, kan selges billig til Indonesia hvis det skulle bli et parti med feilvarer. Dressmann kan sikkert ikke bruke posene hvis logoen er feil plassert eller bokstavene en millimeter for tykke. Men her hos oss bruker vi alt. På godt og vondt.

Men skulle det ha skjedd en ombytting, og du en dag går inn på Dressmann og går ut igjen med en pose merket Mari Foto, da vet du hvorfor. (A)

Regntid 3

Jeg er tilbake i Medan etter en tre dagers tur til Aceh. Og om det regner mye i Medan for tiden, så regner det ikke mindre ute langs vestkysten av Sumatra. Nedenfor kan du se noen eksempler på hvordan store nedbørmengder skaper problemer for lokalbefolkningen. (Per)

Tusenvis av hus i området står delvis under vann.

Dette er hovedveien fra Banda Aceh og sørover
langs kysten av Vest-Sumatra.

Regntid 2

Som nevnt tidligere, er det regntid nå. Jeg sa også noe om at de lokale nødig går ut i vått vær, mens vi norske gjerne tar en luftetur, helt uten hverken Bergans eller Helly Hansen. Ungene løper gjerne ut i underbuksa og får en skikkelig dusj.

I morges skulle jeg på posten. Jeg stilte opp kvart over åtte, men porten var lukket og låst. Det fine nye skiltet de har satt opp forsikrer om at åpningstida er 8-16, men i morges regnet det jevnt og trutt, så jeg var ikke veldig overrasket over bomturen. Da jeg kom tilbake klokka ni, spurte jeg uskyldig når de åpnet om morran? Jenta bak disken svarte bestemt klokka åtte, men da jeg så spørrende på henne, ble hun litt flau og la til; ja, i morges ble det jo litt sent. Det regnet...

Det står litt om regn og kvinner i Bibelen. Regntida og dråpene som pipler inn på badet, soverommet og kjøkkenet og ødelegger veggene, er et fint apropos til min egen oppførsel. Stadig takdrypp på en regnværsdag og en trettekjær kvinne ligner hverandre. (Ord. 26,15) Jeg har mange måneders regntid enda til å minne meg på dette. Er det rart vi elsker regntida?! (A)

Ett trinn hit og ett trinn dit

Det var stor stemning da lederne for Indonesias Protestantiske Kirke (GKPI) ønsket velkommen til kirkens 18. synodemøte. Omlag tusen delegater fra ulike deler av landet skal være sammen de neste fire dagene for å stake ut kursen for kirken frem til 2015.

Temaet for synodemøtet, "Gud er god mot alle mennesker", er hentet fra Salmenes bok. Jeg kom med en hilsen på vegne av NLM. Nedenfor kan du se litt av åpningsseremonien "live". (Per)

It´s raining again

Fra september og ut året er det regntid på Sumatra. Vi elsker det.

Indoneserne koker varm suppe og holder seg, om mulig, inne i regnet. Vi kan omsider begynne å gå ut.

Elisabeth og venninna tok seg en svømmetur i regnet i går. (A)

Hjelp til skolegang

I helgen var det innvielse av et bibliotek/lesesal/klasserom i en fattig landsby en drøy times kjøring fra Medan. Dette prosjektet er en ”avlegger” av arbeidet ved søppelplassen. Mange av barna i området har frem til nå vært forhindret fra å gå på skolen pga dårlig økonomi, men vi håper naturligvis at det på sikt vil bli en løsning på dette. Et første lite skritt på veien er etableringen av et lite ”opplæringssenter”.

Dette er det nye opplæringssenteret i landsbyen.

Det bor 200 familier i landsbyen, til sammen omlag 800 mennesker, og det kunne ikke mangle mye på at alle familiene var representert da landsbysjefen åpnet seremonien. Det ble holdt flere fine taler, og våre nasjonale medarbeidere i Lentera Kasih var på plass med en dukketeater-forestilling.

Dukketeater-forestillingen vakte stor begeistring.

Midtveis i seremonien dro en liten delegasjon bort til den nye skolestua. Jeg ble bedt om å klippe snoren og foreta den formelle åpningen. De norske utsendingene ble siden hedret med en ”ulos”, et tøystykke som blir lagt over skuldrene og som er en æresbevisning i denne kulturen. I tillegg fikk de norske familiene overrakt hver sin klase med bananer. (Per)