Tomt bur

Orangutang-ungen ble i ettermiddag hentet av myndighetene og kan nå øve seg opp til et normalt jungel-liv igjen etter "byturen". For de som har sett filmen Free Willy, kan vi melde om at mannen som holdt apekatten i bur, ironisk nok hadde kalt ham nettopp... Willy. Willy er nå fri!

Organisasjonen som tok ansvar for å ringe myndighetene og tipse avisene, var bortom oss i dag og lovet Elisabeth en liten premie for å ha oppdaget Willy. En god start på helga!

Orangutang-tyver i nabolaget

Orangutangene er utrydningstruet, og de flotte apekattene finnes nå bare to steder i verden i vill tilstand. Den ene plassen er på Sumatra, ikke langt fra der vi bor. Den andre plassen er på Kalimantan. For to dager siden oppdaget barna våre en orangutang-unge i et bur bare et par kvartaler fra huset vårt.

En venn tipset en organisasjon som arbeider for å beskytte orangutanger, og fire timer senere var både de og representanter fra myndighetene til stede der apekatten sitter innesperret. Desverre nektet politiet å komme, og utsendingene fra viltnemnda ville ikke foreta seg noe uten politiet til stede. Mannen som har anskaffet seg orangutangen ulovlig, var tilfeldigvis i Jakarta, og der kan han bli en stund, i alle fall til saken roer seg her. (Les: Til alle som kan straffeforfølge ham er betalt under bordet for å glemme denne lille hendelsen).

Saken ble førstesideoppslag i en av lokalavisene i dag, og vi håper det vil bli mulig å få "løslatt" orangutangen og få den anbragt i mer passende omgivelser. Men korrupsjon florerer i Indonesia, og ingen skal så langt ha blitt bragt til retten for å dømmes i en sak som dette. Det er store penger å hente i handel med truede dyrearter, store nok penger til at man kan bestikke seg ut av uheldige situasjoner.

Avisartikkelen er forøvrig et godt eksempel på at det er ulik praksis fra land til land med hensyn til personvern og hva som ellers kan settes på trykk. Journalisten oppgir navn og alder på personen som holder apekatten innesperret. I tillegg oppgis nøyaktig adresse med gatenavn og husnummer. Og som om ikke det var nok, så kan vi lese om hvilken biltype mannen eier samt hvilket registreringsnummer bilen har.

Da myndighetene kom til huset, var det kun en av døtrene som var hjemme. Hun røpet en hel del detaljer, før moren kom kjørende i sin egen bil og satte en effektiv stopper for intervjuet. Hennes biltype og registreringsnummer ble også oppgitt til punkt og prikke, og den innledende kommentaren angående hennes ankomst lyder omtrent som følger:
Den tykke damen var sint, og hun skjelte ut både representantene for myndighetene og de fremmøtte journalistene. Hun kalte dem en gjeng med kjeltringer, og gav klar beskjed om at de ikke fikk anledning til å ta med seg orangutangen. I alle fall ikke før mannen hennes kommer tilbake fra Jakarta om fem dager.

Så får vi se da, hvordan det hele ender.

Nå også på Sumatra

OK: Dette innlegget kan betraktes som ren tekstreklame for Dressmann, men det får gå for denne gangen.

Vi syns vi bor langt borte fra lille Norge. Spesielt når folk spør hvor vi er fra og ingen klokker ringer hvis vi svarer Norge, men må forklare at det ligger i Europa. Ofte hjelper det, irriterende nok, å si at vi er nabo til Danmark. Danskene er bedre på merkevarebygging ute i den store verden. Men Norge kommer etter! Hør bare:

Dressmann har hovedkontor i Oslo (såvidt jeg kan skjønne, etter et google-søk) og 400 butikker i de nordiske landene samt Latvia og Tyskland. Men i går var vi i en fotobutikk i nabolaget, og jeg fikk en plastpose til ramma jeg hadde kjøpt. En svart pose med gule bokstaver. Jeg fikk samme følelse som når jeg ser fin, rød laks fra Norge i kjøledisken, eller hører Rolf Løvlands melodi You raise me up, over høytaleranlegget i kjøpesentrene. En hjemslig, god og stolt følelse. Gjenkjennelse. Posen jeg fikk i fotobutikken var en Dressmann-pose.

Butikken så ikke ut til å forberede noen utvidelse til kleskolleksjoner. Jeg så ikke så mye som et slips til salgs mellom album og fotorammer. Men det er en begynnelse. Norsk næringsliv i utlandet. De vil sikkert plante reklameprodukter i diverse butikker, og når Dressmann en dag åpner sitt første utsalg på Sumatra, ja da er logoen kjent og innarbeidet allerede. Genialt. De må selvsagt satse på et videre kundegrunnlag enn det nordiske, siden vi per i dag har kun fire norske menn bosatt på Sumatra, muligens noen flere tyskere. Vi vet i alle fall om én tysker som driver restaurant rett i nærheten av den aktuelle fotobutikken.

En annen forklaring kan selvsagt være at vi lever i en bitteliten verden. Plastposer produsert i Kina for eksempel, kan selges billig til Indonesia hvis det skulle bli et parti med feilvarer. Dressmann kan sikkert ikke bruke posene hvis logoen er feil plassert eller bokstavene en millimeter for tykke. Men her hos oss bruker vi alt. På godt og vondt.

Men skulle det ha skjedd en ombytting, og du en dag går inn på Dressmann og går ut igjen med en pose merket Mari Foto, da vet du hvorfor. (A)

Regntid 3

Jeg er tilbake i Medan etter en tre dagers tur til Aceh. Og om det regner mye i Medan for tiden, så regner det ikke mindre ute langs vestkysten av Sumatra. Nedenfor kan du se noen eksempler på hvordan store nedbørmengder skaper problemer for lokalbefolkningen. (Per)

Tusenvis av hus i området står delvis under vann.

Dette er hovedveien fra Banda Aceh og sørover
langs kysten av Vest-Sumatra.