Birkelis betraktninger: oktober 2009

Det var mange sterke inntrykk som møtte meg da jeg for en stund siden besøkte Padang for å se på skadene etter jordskjelvet. Ved å gå til fots gjennom landsby etter landsby, der mer enn 9 av 10 hus er blitt forvandlet til en steinrøys eller en plankehaug, fikk jeg ødeleggelsene svært tett innpå livet.

Det sterkeste inntrykket fikk jeg imidlertid siste kvelden i Padang, like før leggetid. En lege fra organisasjonen OBI hadde vært på flyplassen for å hente en ny gruppe hjelpearbeidere. Da hun kom tilbake til huset der jeg bodde sammen med 30-40 andre hjelpearbeidere, blant annet fra OBI, kom hun bort til meg. - Jeg har med meg to personer som jeg møtte på flyplassen, sa hun. - En ni år gammel gutt og bestemoren hans. De kom nettopp med fly fra Jakarta, og siste buss til landsbyen der de bor er gått. Jeg har sagt at de kan overnatte her.

Straks etter kom den lille gutten og bestemoren inn i rommet. Til å begynne med så Juanda ut som niåringer flest, en pen og blid gutt, men legen fra OBI kunne fortelle at mye dessverre var annerledes enn det så ut ved første øyekast. - Juanda ble født uten endetarmsåpning, sa hun. - Og uten mulighet for å tisse på vanlig måte. Han har hatt utlagt tarm siden han var to dager gammel, men på grunn av stadige komplikasjoner har han siden gjennomgått seks nye operasjoner. Urinen kommer ut av en slange som går rett inn gjennom magen, og hullet der tarmen kommer ut kan ikke tettes på noen som helst måte. All avføringen kommer derfor ut i klærne og spres ut over magen. Bestemoren bader ham fire ganger om dagen, og skifter alle klærne.

Bestemoren kunne fortelle at Juanda er enebarn. - Moren døde under fødselen, fortsatte hun, - og faren ble kort tid etter mentalt syk. Han har siden vært ute av stand til å ta seg av Juanda. Jeg har måttet ta meg av ham siden han var ganske liten. Vi har nettopp vært på kontroll ved landets største sykehus i Jakarta, men legene sa at det ikke er mer de kan gjøre for å hjelpe Juanda. De ba oss om å reise tilbake til landsbyen igjen. Hva skal jeg gjøre?

- Jeg er så trett, så trett av å tenke på hvordan jeg kan hjelpe gutten min, sa den tynne gamle kvinnen. Hun så ut som om et vindkast kunne blåse henne over ende der hun sto med et tynt tøystykke rundt skuldrene. Hun kjempet for å holde varmen selv om det neppe var mindre enn 30 grader i rommet.

Juanda og bestemoren oktober 2009

Jeg forsøker nå å finne en løsning for å behandle Juanda i Singapore. Dette "prosjektet" er ikke en del av arbeidet mitt rent formelt sett. Alt arbeid med denne saken gjøres derfor på fritiden. Jeg forsøker nå å finne noen som vil hjelpe til med å betale regningen. En professor ved Universitetssykehuset i Singapore har sagt seg villig til å utføre de nødvendige operasjonene gratis, om det i det hele tatt er noe som kan gjøres, men vi må selv betale alle sykehusutgiftene. Disse utgiftene vil trolig komme opp i 150-200 000 norske kroner. (Per)

Jeg er nettopp kommet tilbake fra en tre dagers tur til Padang. Hensikten med turen var å se på forholdene i området, besøke ulike samarbeidspartnere, og vurdere hva vi kan bidra med i arbeidet med å bygge opp igjen det som er blitt ødelagt. Jeg reiste sammen med den norske legen Rannveig Bremer Fjær, som til daglig har sin tjeneste ved Forsvarets Sanitet. Hun har tidligere besøkt en rekke katastrofeområder, og hun deltok i arbeidet etter at tsunamien rammet Aceh-provinsen på Nord-Sumatra i 2004.

Det var sterke inntrykk som møtte oss i Padang by, men ødeleggelsen var enda mer omfattende i utkanten av byen. Områdene som er hardest rammet ligger i en halvsirkel rundt byen. Men også i sentrum av byen har mange bygninger falt sammen, og et stort antall små og store bygninger har fått store skader. Totalt er nærmere 90 000 bygninger blitt ødelagt. (Per)