Bukit Lawang

Byfolk bor standsmessig, selv når de er på jungeltur - dette var residensen vår

Forrige helg gjorde vi noe vi kun har gjort en gang før etter at vi kom til Indonesia. Vi pakket bilen og dro på jungelsafari - nærmere bestemt til Bukit Lawang. Dette er ett av kun to steder der man fortsatt kan komme i nærkontakt med orangutang-apekatter i vill tilstand. Benjamin var veldig begeistret over å få se apekattene på nært hold, mens Elisabeth satte mer pris på å bade i elva.

En av apekattene vi fikk "nærkontakt" med

Slike eksotiske opplevelser er gode å ta med seg etter travle uker og måneder i en overbefolket, forurenset og brennhet storby.

Marie og Elisabeth koser seg i elva

Bryllup på indonesisk vis

Jeg var i bryllup i helgen, et vaskeekte batak-bryllup. Et indonesisk bryllup har som oftest lite til felles med våre norske tradisjoner, men et batak-bryllup er virkelig i særklasse. Den tre timer lange seremonien i kirken hadde nok enkelte fellestrekk med en norsk kirkelig vigsel, men hva resten av bryllupet angikk er det svært vanskelig å finne fellestrekk overhodet.
Pastoren som viet ekteparet er en god venn av meg, og etter vielsen i kirken spurte han om jeg hadde noen ledige seter i bilen. Festlokalet ligger flere kilometer fra kirken, og det var enkelte som trengte skyss. - Jo visst, sa jeg. - Jeg har seks ledige seter i bilen. Få minutter senere var setene fylt opp... og vel så det!
Kirken der seremonien fant sted ligger litt avsides til.På vei tilbake fra kirken og bort til veien måtte bryllupsgjestene "krype" under klesvasken på bildet nedenfor.
Vel fremme ved festlokalet sto brudeparet sammen med foreldrene ved inngangen og ønsket velkommen. Gjestene sto i en lang kø for å vente på tur til å hilse på dem. Mange av kvinnene bar sekker med ris på hodet som brudeparet skulle få i gave. Like bak brudeparet sto det en musikkgruppe og spilte - høyt og tydelig spilte de. Musikken var, slike det er vanlig ved anledninger som denne, så høy at det var svært vanskelig å snakke sammen ved inngangspartiet og i festlokalet innenfor.

Gjester i kø for å hilse på brudeparet

Det er vanskelig å si hvor mange gjester det var som deltok på festen, men noen hundre var det i alle fall. Kanskje så mye som tusen mennesker. Anethe deltok for noen måneder siden i bryllupet til en venninne, og den gangen var det mer enn 1 700 gjester. En annen gang skal jeg fortelle mer om hvordan selve festen i et batak-bryllup arter seg. (Per)

Gatekjøkken

Et gatekjøkken i Indonesia er som oftest noe ganske annet enn et gatekjøkken i Norge. Her ser du noen av de variantene. Man kan kjøpe is, pannekaker, grillet kylling, suppe med kjøtt- eller fiskeboller, stekte bananer, frukt av ymse slag... for bare å nevne noe. Maten er svært rimelig, men smaker stort sett fortreffelig. Og selv om den bokstavelig talt tilberedes på gaten, under svært enkle og til dels uhygieniske forhold, så er det sjelden vi bli syke av å spise den. Mine favoritt-retter er stekte bananer og små spyd med grillet kylling i en sterk chilisaus. Noen av kokkene har hele kjøkkenet med seg på en sykkel eller motorsykkel, mens andre har rigget seg til litt mer permanent langs gater og streder. (Per)

Ikke en spurv til jorden

Dette er en av de tristeste dagene jeg har opplevd etter at vi kom Indonesia. For en snau uke siden fikk jeg beskjed fra en kollega om at den 9 måneder gamle sønnen til en av våre samarbeidspartnere hadde blitt innlagt på sykehus på grunn av pustebesvær. Han hadde gulpet opp melk, og siden fått en del av melken ned i lungene.

Jeg har de to siste dagene vært innom sykehuset sammen med noen av kollegene mine for å se til lille Fredrik og foreldrene hans. Tilstanden hans har gradvis forverret seg, men vi trodde helt frem til i går kveld at det skulle være mulig å berge livet hans. Da jeg våknet i dag tidlig mottok jeg med stor sorg en sms med beskjed om at gutten døde i løpet av natten.

Vær med i bønn for de fortvilte foreldrene til Fredrik. (Per)

Unge slangetemmere

Gåte: Hvem er det som er syv meter lang, veier 150 kilo og som må tørke seg med et håndkle før han kan hilse på folk? Svaret er slangen i krokodilleparken. Parken ligger bare et par kilometer fra huset vårt, og rommer visstnok omlag 2 800 krokodiller. Men det ekleste dyret i parken er utvilsomt en syv meter lang kvelerslange. Anakonda-slangen bor i et lite hus uten vinduer, men slippes ut mot betaling. Slangetemmeren tørket den med et håndkle da den var på vei ut av huset, og deretter var det fritt frem for alle som ville klappe slangen eller "kose" med den.

Slangen får mat bare en gang i måneden, men da vi var innom parken var det kun noen få dager siden siste måltid. Hvis det hadde vært nesten en måned siden sist den spiste, ville vi nok ha holdt oss på trygg avstand. Men da slangetemmeren hadde forsikret oss om at anakondaen hadde spist middag bare noen dager tidligere, tok vi mot til oss og klappet litt på den.