Ny parkeringsplass

Sjåførarbeid kan som vi vet ofte bli ensidig hva gjelder fysisk aktivitet og mosjon. Vonde rygger og frosne skuldre er mange i bransjen kjent med, enten de kjører på glatta i Norge eller i støv og varme her hos oss. Våre sjåfører har forebygget slike plager de siste to lørdagene, for nå skal det bli fin parkeringsplass utenfor huset!

Sjåførjobben innebærer å holde bilene rene, men plassen utenfor huset vårt var ganske gjørmete i fuktig vær. Altså ble det mye vasking... Dessuten sto bilen i en bakke (sjeldent i denne flate byen!), og det var alle de fagkyndige skjønt enige om var svært uheldig. Nå får sjåførene trim for ryggen og overtidsbetaling, så dermed ligger alt til rette for en god helg!

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu

Det er stor avstand mellom fattig og rik i Indonesia - svært stor avstand. For noen uker siden var vi innom et femstjerners hotell som nylig har åpnet i sentrum av byen (se bildet ovenfor). Det er et prangende bygg på 27 etasjer - med butikker og restauranter for byens overklasse eller velstående turister. Hotellet ligger like ved en av elvene som renner gjennom byen. Jeg har ved flere anledninger stått på den ene broa over elva og sett på den enorme kontrasten det er mellom hotellet og de svært enkle husene som ligger like ved siden av praktbygget. Først denne uka fikk jeg vite at det faktisk er noen som er enda vanskeligere stilt enn de som bor i disse husene. Til min store overraskelse viser det seg at det bor mennesker under broene. En venn tok meg med ned under to av broene, og her får du se hvordan menneskene der bor. Menneskene som bor der nede livnærer seg hovedsakelig av å plukke søppel opp fra vannet eller langs gatene i byen, og siden selge resirkulerbart papir og metall. Ikke en næring å bli veldig rik av! Det du ser på de neste to bildene er eneste adkomst ned under den første broa vi besøkte. Dårlig tilrettelagt for rullestolbrukere.

Takhøyden er ikke stor i denne "boligen".Man kan knapt nok sitte på huk uten å dunke hodet i betongen overfor. Kan vi se på denne nøden uten å gjøre noe? Svaret er vel ganske selvsagt. Vi må forsøke å finne løsninger for å hjelpe disse menneskene ut av elendigheten. Og vi vil forsøke! (Per)

Sydhavsøya

Jeg har nylig besøkt en sydhavsøy. Den er ikke som andre sydhavsøyer. I alle fall ikke de man ser bilder av i katalogene til norske reisebyråer. Og slett ikke som øya i den Sørlandske skjærgården der jeg selv har vokst opp. Husene på øya står på stolper - av den enkle grunn at store deler av øya står under vann ved flo sjø. Veien mellom husene består stort sett av smale "veier" bygget av treplanker. Menneskene som bor på denne svært spesielle øya, omlag 3 000 personer med smått og stort, lever hovedsakelig av fiske. Og maten de spiser - ja det er også i all hovedsak fisk.
Innbyggerne på øya tilhører en unådd folkegruppe, og samtlige som bor der ute går til moskeen. Vi blir likevel tatt imot som venner, og ønsket velkommen ut for å undervise om helse, hygiene og kosthold. Lokalbefolkningen har også bedt oss om å hjelpe til med å ruste opp "veinettet". Mange av plankene er råtnet bort, og øyfolket har ikke penger nok til å ruste opp plankegatene.Hvilke framtidsutsikter har disse barna? Livet på denne sydhavsøya er vanskelig på mer enn en måte, og det er høyst usikkert hva som vil møte disse "sjarmtrollene" i tiden som kommer. Men vi ønsker å gjøre vårt beste for å bidra til at de på alle måter skal få en bedre fremtid. (Per)