Hurra for brudeparet

Jeg var i bryllup i helgen, og også denne gangen eneste blekansikt i et "hav" av indonesiere. Indonesiske bryllup er ikke som andre bryllup, i alle fall ikke som norske sådanne. Men moro var det lell.

Da jeg ankom kirken var det allerede fullt av folk både inne i kirken og utenfor. Jeg fikk plass på en av de fremste stolene utenfor, ved siden av brudens søster. Midtveis i programmet kom John, en av brudens nærmeste venner bort til meg, og sa at en gruppe venner skulle fremføre en sang inne i kirken. - Bli med du også, sa han entusiastisk. Og før jeg fikk sukk for meg var jeg på vei opp midtgangen.

John holdt et sangark i hånden, og jeg tenkte at jeg kunne se på arket sammen med ham og synge med som best jeg kunne. Litt for sent gikk det opp for meg at sangen vi skulle fremføre slett ikke sto på dette arket. John hadde ordnet det slik at jeg ble stående helt fremst i "koret", og nå var det for sent å trekke seg. Så slik gikk det til at jeg, i beste Mr. Bean-stil, sang med på refrenget av hjertens lyst... Og mens de mange versene ble avsunget, så bare sto jeg der. Med minst 35 grader og høy luftfuktighet var jeg mer enn varm nok før forestillingen, og bedre ble det ikke av å bli "lurt" til å opptre på denne måten.

Da jeg omsider var ute av kirken og fikk satt meg ned igjen på plassen min ved siden av brudens lillesøster, en yndig dame i midten av 20 års-alderen, så ser hun på meg og utbryter: - Du store tid som du svetter. Skal jeg finne en serviett til deg?

Jeg lærer mye i Indonesia, blant annet at jeg ikke bør ta meg selv så altfor høytidelig. (Per)

Pastor Sitepu

Vi har stadig gjester på besøk, og en av dem som stikker innom fra tid til annen er pastor Sitepu. Han er pastor i vår gamle samarbeidskirke GKLI, med ansvar for tre menigheter. Pastoren er samtidig administrasjonsleder ved kirkens hovedkontor i Sihabonghabong.

I går ettermiddag fikk vi nok en gang besøk av den sympatiske pastoren. Han hadde da reist med buss hele natten, og hadde ankommet Medan tidlig om morgenen. Turen tar omtrent et halvt døgn, og på de trange og harde setene i bussene som trafikkerer strekningen kan passasjerene bare drømme om å få sove. Så den arme pastoren var svært takknemlig for å få en natt i en vanlig seng før han noen timer senere tok fatt på tilbaketuren.

Ved frokostbordet i dag fortalte han litt om sin egen oppvekst. I 11-12 års alderen måtte han flytte fra foreldrene sine for å gå på skole i en annen landsby som lå en to timers spasertur unna. Hver dag etter at skolen var ferdig jobbet han i flere timer ute på åkeren sammen med "fosterfamilien", for å godtgjøre for kost og losji. Leksene måtte gjøres sent på kvelden, etter at arbeidet på åkeren var ferdig for dagen og kveldens bad i elva like ved landsbyen var unnagjort. Når helgen kom spaserte han til fots hjem til foreldrene sine - dersom han hadde krefter til det. Men ofte var han altfor trett til å ta fatt på den lange turen, og da ble han boende helgen over hos "fosterfamilien".

Pastor Sitepu har siden fått sin egen familie, men livet har fortsatt ikke blitt noen dans på roser. Kona og barna bor en 5-6 timers kjøretur fra Sihabonghabong, og ofte går det mange uker mellom hver gang han får anledning til å besøke dem. Lønnen han får fra kirken tilsvarer om lag 400 norske kroner i måneden, og dette er på langt nær nok til å dekke levekostnadene for familien. Heldigvis eier familien et jordstykke der kona dyrker grønnsaker og poteter, og inntektene derfra gjør at familien med nød og neppe klarer å skaffe nok penger til livets opphold.

Da jeg tidligere i dag kjørte pastoren til bussen, fornemmet jeg at han hadde noe på hjertet som han hadde litt vanskelig for å få sagt. Så jeg oppmuntret ham til å være frimodig og dele med meg dersom det var noe særskilt som tynget ham. Den stillferdige mannen medgav da at han hadde lyst til å be om hjelp til å skaffe seg en moped. De tre menighetene han er pastor for ligger svært spredt, og det er i praksis umulig å besøke dem ukentlig til fots. Frem til nå har han fått låne en moped hver søndag, og ellers i uka dersom han må reise på besøk til en av menighetene. Men ettersom tide går synes han det blir stadig vanskeligere å spørre andre om å låne bort mopenden sin. - Jeg er svært takknemlig dersom du vil være med og be om en løsning, sa han, - og kanskje du kjenner noen i Norge som kan bidra med litt penger slik at jeg en dag kan få råd til å kjøpe en brukt moped... Ja, hvem vet?? (Per)

Hipp hipp hurra!

Her er noen glimt fra årets 17. mai-feiring i Indonesia:

Svømmedag på skolen

Noen svømte som en hjulvisp, noen lå lavt og noen høyt i vannet, noen minnet mer om delfiner, mens andre perfeksjonerte mageplaskene. Men alle ble heiet på, og alle kom i mål.

Den årlige svømmedagen på skolen var en suksess. Lettskyet pent vær (så publikum slapp å bli helkokt på orkesterplass), en Benjamin som nettopp har lært å svømme og generelt god stemning. Neste måned satser vi på svalestup fra sørlandske svaberg.

Brrr...! (A).

Svinaktig godt

Magne Gillebo fikk oppleve litt av hvert da han besøkte Indonesia i begynnelsen av april. Blant annet fikk han smake på grillet gris i ett av byens mest anerkjente spisesteder av sitt slag. Etterpå ble han med ut i "slakteriet", i bakgården til restauranten, der nye griser ligger i kø og venter på å bli spist.

Spisestedet er godt besøkt, og innehaveren kunne fortelle at det i gjennomsnitt blir slaktet hele fem griser i løpet av en dag. Kjøttet som serveres er dermed alltid helt fersk - og svært velsmakende!

Feltkonferansen 2010

I begynnelsen av april gikk den årlige konferansen av stabelen. I flokk og følge dro vi til Toba-sjøen, verdens største vulkanske innsjø (?). Med i følget var tre prominente gjester fra Norge som hadde reist helt til Indonesia for anledningen. Her får du se noen glimt fra konferansen:

Morgenstemning ved Tobasjøen

Lunsj på indonesisk vis

Innimellom alle samtalene ble det også tid til en kopp kaffe